thumb|Det omtrentlige området for hurrittisk bosetning i mellombronsealderen, vist i purpur. Hurritter (kileskrift: Ḫu-ur-ri) var et oldtidsfolk som snakket et hurro-urartiske språk og levde i Midtøsten, Anatolia og nordlige Mesopotamia i løpet av bronsealderen. Den største og mest innflytelsesrike hurrittiske nasjonen var Mitanniriket, skjønt mitanniene var et indoeuropeisk talende hettittisk rike i Anatolia som til en stor grad besto av hurritter og hattitter. Det var en betydelig hurrittisk innflytelse i hettittisk religiøs mytologi. Ved tidlig jernalder hadde hurrittene i stor grad blitt assimilert med andre folk, kanskje bortsett fra kongedømmet Urartu på det armenske høylandet i østlige Anatolia, sentrert rundt de fjellkledde regionene ved Vansjøen. I henhold til hypotesene til russiske Igor M. Diakonoff og Sergej Starostin var hurrittiske, hattiske og urartiske språk beslektet med nordøstkaukasiske språk.
Språk
Se hovedartikkel, hurrittisk språk
Hurrittene snakket et ergativt-agglutinerende språk, konvensjonelt kalt for hurrittisk (ubeslektet med de semittiske nabospråkene eller indoeuropeiske språk), som kan ha vært et isolert språk. Jernalderens urartiske språk er nært beslektet til eller en direkte etterkommer av hurrittisk. Flere kjente russiske lingvister, som blant annet Sergej Starostin og Vyacheslav Ivanov, har hevdet at hurrittisk og hattisk var beslektet med nordøstkaukasiske språk.Jaimoukha, Amjad (2004): The Chechens: A Handbook, Taylor & Francis
Fra 2000-tallet f.Kr. og ut til slutten av 1700-tallet f.Kr. kontrollerte Assyria koloniene i Anatolia, og hurrittene, som hattierne, begynte å bruke assyrisk akkadisk kileskrift som deres eget skriftspråk fra 2000 f.Kr. Tekster i hurrittisk språk har blitt funnet ved Hattusa, Ugarit, foruten også et av de lengste amarnabrevene. Det ble skrevet av kong Tushratta av Mitanni til farao Amenhotep III. Det var den eneste lange teksten som var kjent inntil en litteratursamling av hurrittiske tekster med hettittisk oversettelse ble oppdaget i Hattusa i 1983.
Historie thumb|left|Hurrittisk løvefigur med medfølgende steintavle med den eldste kjente hurrittiske tekst (Louvre) Mellombronsealder Hurrittiske navn opptrer sporadisk i den nordvestlige delen av Mesopotamia og i området Kirkuk i moderne Irak ved mellombronsealderen. Deres tilstedeværelse er attestert ved Nuzi, Urkesj og andre steder. Med tiden gjennomsyret de og spredte seg over en bred bue av fruktbart jordbruksland som strakte seg fra elvedalen Khabur til foten av Zagrosfjellene. Assyrologene Ignace Gelb og Ephraim Avigdor Speiser mener at semittiske subartuere hadde vært det lingvistiske og etniske befolkningsunderlaget i nordlige Mesopotamia siden de tidligste tider mens hurrittene kom senere. Gelb, Ignace J.(1963): The History of Writing, University of Chicago Press
Urkesj Elvedalen Khabur ble kjerneområdet for hurrittene i et millennium. Det første kjente hurrittiske kongedømmet oppsto rundt byen Urkesj (dagens Tell Mozan) i løpet av 2000-tallet f.Kr. Det er bevist at de var alliert med det akkadiske rike, noe som indikerer at de hadde et fast grep på området ved styret til Naram-Sin av Akkad (ca. 2254–2218 f.Kr.). Denne regionen hadde andre rike kulturer (Tell Halaf og Tell Brak). Bystaten Urkesj hadde en del mektige naboer. Ved et tidspunkt tidlig på 2000-tallet f.Kr. ble Urkesj underkastet av det amorittiske kongedømmet Mari. I de pågående maktstridene over Mesopotamia gjorde et annet amorittisk dynasti seg til herrer over Mari på 1700-tallet f.Kr. Shubat-Enlil (dagens Tell Leilan) var hovedstad i dette gammelassyriske kongerike og ble opprettet et stykke unna Urkesj ved en annen hurrittisk bosetning i elvedalen Khabur.
Sen bronsealder Yamhad Hurrittene migrerte også vestover i denne perioden. Ved 1725 f.Kr. oppholdt deres kultur i deler av nordvestlige Syria, som eksempelvis Alalakh. Det amorittiske-hurrittiske kongeriket Yamkhad er nedtegnet som kjempende for dette området med den tidlig hettittiske kong Hattusilis I en gang rundt 1600 f.Kr. Hurrittene bosatte seg også i kystregionen i Adaniya i landet Kizzuwatna. Yamkhad ble etterhvert svekket av de mektige hettittene, men det åpnet også Anatolia for hurrittisk kulturell innflytelse. Hettittene var påvirket av hurrittisk kultur i løpet av flere århundrer.
Mitanni Se hovedartikkel, Mitanni og Det indoariske superstrat i Mitanni
Hettittene fortsatte å ekspandere sørover etter Yamkhads nederlag. Hæren til den hettittiske kong Mursili I kom seg helt ned til Babylon og herjet byen. Ødeleggelsen av det babylonske kongedømme, foruten også kongedømmet i Yamkhad, bidro til framveksten av et annet hurrittisk dynasti. Den første herskeren var en legendarisk konge ved navn Kirta som grunnla kongeriket Mitanni en gang rundt 1500 f.Kr. Mitanniriket vokste gradvis fra regionen rundt dalen Khabur og ble et av de mektigste kongerikene i tiden rundt 1450-1350 f.Kr.
En del theonymer (navn som viser til en guddom), egennavn og annen terminologi til mitanniene viser en indoariske superstrat, noe som antyder at en indoariske overklasse påtvang sitt herredømme over den hurrittiske befolkningen i løpet av den indoariske ekspansjonen. Mayrhofer, Manfred (1960): «Welches Material aus dem Indo-arischen von Mitanni verbleibt für eine selektive Darstellung?» i: Neu, E. (red.): Investigationes philologicae et comparativae: Gedenkschrift für Heinz Kronasser (Wiesbaden, O. Harrassowitz 1982), 72-90 Thieme, Paul (1960): «The 'Aryan Gods' of the Mitanni Treaties» i: Journal of the American Oriental Society 80, s. 301-317
Arrapha Andre hurrittisk kongedømmer dro også fordel av svekkelsen av den babylonske makten på 1500-tallet f.Kr. Hurrittene hadde bosatt seg i regionen nordøst for elven Tigris, rundt dagens Kirkuk. Dette var kongeriket Arrapha (Arrafa). Utgravninger ved Yorgan Tepe, oldtidens Nuzi, har vist seg å bli et av de viktigste stedene for kunnskap om hurrittene. Konger som Ithi-Teshup og Ithiya hersket over Arrapha, men ved midten av 1400-tallet f.Kr. var de blitt underlagt som vasaller av storkongen av Mitanni. Arrapha selv ble ødelagt av assyrerne på 1300-tallet f.Kr.
Sammenbruddet i bronsealderen Se hovedartikkel, Bronsealderens sammenbrudd På 1200-tallet f.Kr. hadde alle de hurrittiske statene blitt overvunnet av andre folkeslag. Hjertet i de hurrittiske områdene, elvedalen Khabur, var blitt en assyrisk provins. Det er ikke klart hva som skjedde med det hurrittiske folket mot slutten av bronsealderen. En del forskere har forslått at hurrittene levde i landet Subartu nord for Assyria i løpet av den tidlig jernalder. Den hurrittiske befolkningen i Syria i de følgende århundrene synes å ha oppgitt deres gamle språk og gått over til den assyriske dialekten av akkadisk, eller kanskje mer sannsynlig arameisk. Det skjedde på omtrent samme tid da et aristokrati snakket urartisk, tilsvarende til gammelhurrittisk, og synes først ha påtvunget seg på befolkningen rundt Vansjøen og deretter opprettet kongeriket Urartu.
Kultur og samfunn thumb|Kileskrift med hurrittisk språk. Kunnskapen om hurrittisk kultur hviler seg på arkeologiske utgravninger på steder som Nuzi og Alalakh, foruten også på tavler med kileskrift, hovedsakelig fra Hattusa, hettittenes hovedstad. Kileskrift fra Nuzi, Alalakh, og andre steder med hurrittisk befolkninger (påvist ved personnavn) avslører hurrittisk kulturelle trekk selv om de ble skrevet på akkadisk. Hurrittiske sylindersegler ble omsorgfullt utskåret og viste ofte mytologiske motiver. De er en nøkkel til å forstå hurrittisk kultur og historie.
Keramikk Hurrittene var dyktige keramikere. Deres keramikk er funnet i Mesopotamia og i landene vest for Eufrat. Det var meget verdsatt i fjerne Egypt på tiden av det nye rike. Arkeologer benytter begreper som Khaburkeramikk og Nuzikeramikk for to typer av steingods gjort på dreiehjul. Khabur er karakterisert av rødaktig malte linjer med geometriske triangulære mønstre og dotter, mens Nuzi har meget særskilte former og er malt i brunt eller svart.
Metallurgi Hurrittene hadde et godt omdømme for sitt metallarbeid. Sumererne lånte deres kobberterminologi fra hurrittisk ordforråd. Fournet, Arnaud (2010): «The Indo-European Elements In Hurrian» (PDF), La Garenne Colombes / Charleston Kobber var handelsvare sør til Mesopotamia fra høylandene i Anatolia. Khaburdalen hadde en sentral posisjon i metallhandelen og kobber, sølv og selv tinn var tilgjengelig i hurrittiskdominerte land som Kizzuwatna og Ishuwa på det anatoliske høylandet. Gull var det knapphet på, og Amarnabrevene informerer at det ble anskaffet fra Egypt. Ikke mange eksempler på hurrittisk metallarbeid har overlevd, unntatt fra senere Urartu. En del små fine løvestatuetter ble oppdaget i Urkesj.McElroy, Tiffany: «The discovery of yesterday» Tell Mozan Urkesh, special topics (PDF)
Hester Mitanniriket var meget kjent for sine hester. Selv navnet på landet Ishuwa, som kan ha hatt en betydelig hurrittisk befolkning, betydde «hesteland». Ancient Asia: «The Domesticated Horse»«Ishuwa / Isuwa», Middle East Kingdom, The History Files En tekst som ble avdekket i Hattusa handler om trening av hester. Mannen som var ansvarlig for treningen var en hurritt ved navn Kikkuli. Terminologien som ble betyttet i forbindelse med hester inneholdt mange indoariske lånord.
Musikk right|thumb|En tegn på en side av en tavle hvor «Nikkals hymne» er skrevet. Buccellati, Giorgio: «Hurrian Music», Buccellatis nettsted Urkesj (n.p.: IIMAS, 2003). Blant de hurrittiske tekstene fra Ugarit finnes også de eldste kjente eksemplene på skriftlig musikk, datert til rundt 1400 f.Kr. En rekonstruksjon ved Marcelle Duchesne-Guillemin av den eneste vesentlige fullstendige hymnen kan bli hørt på Urkesj-nettstedet, skjønt det er kun en av minst fem forsøk på å tolke notene, hver av dem gir vesentlig ulikt resultat. West & Duchesne-Guillemin (1975, 1977, 1980, & 1984), konkurrenter er Anne Draffkorn Kilmer (1965, 1971, 1974, 1976, & 1984), David Wulstan (1968), og Raoul Vitale (1982). Blant disse fragmentene er det funnet navn på fire hurrittiske komponister, Tapšiẖuni, Puẖiya(na), Urẖiya, og Ammiya. West (1994), s. 171.
Religion Hurrittisk kultur hadde stor innflytelse på religion til hettittene. Fra det hurrittiske kultsenteret ved Kummanni i Kizzuwatna, spredte hurrittiske religiøse forestillinger til hettittisk kultur. Synkretisme blandet gammelhettittiske og hurrittiske religioner. Hurrittisk religion spredte seg også til Syria hvor Baal ble en motpart til Teshub. De senere kongedømmene i Urartu høyaktet også guder av hurrittisk opprinnelse. Hurrittisk religion, i ulike former, påvirket hele Midtøsten, unntatt oldtidens Egypt og sørlige Mesopotamia.
De fremste guddommene i hurrittisk gudeverden var: Teshub, Teshup; den mektige værguden. Hebat, Hepa; hans hustru, modergudinne, sett på som en solgudinne blant hettittene. Trekk lånt fra den sumeriske gudinne Kubau, kjent som Hawwah, den bibelske , også kjent som Eva blant arameere og andre kulturer. Sharruma, eller Sarruma, Šarruma; deres sønn. Kumarbi; den gamle far av Teshub; hans hjem er beskrevet i mytologien som byen Urkesj. Shaushka, eller Shawushka, Šauska; var den hurrittiske motpart til den assyriske Ishtar, en gudinne for fruktbarhet, krig og helbredelse. Shimegi, Šimegi; solguden. Kushuh, Kušuh; måneguden. Symboler for solen og halvmånen opptrer sammen i hurrittisk ikonografi. Nergal; an babylonsk guddom for underverden, men det hurrittiske navnet er ukjent. Ea; var også opprinnelig en babylonsk guddom, og kan ha påvirket den kanaanittiske El, og dessuten Yam, gud av havet og elvene.
Hurrittiske sylindersegler avbildet ofte mytologiske vesener som eksempelvis bevingede mennesker eller dyr, drager og andre monstre. Tolkningen av disse avbildningene av guder og antagelig demoner er usikker. De kan ha vært beskyttende og onde vesener. En del minner om assyriske Lamassu.