Nord-Makedonia, offisielt Republikken Nord-Makedonia, er en innlandsstat på Balkan i Sørøst-Europa. Den grenser til Kosovo og Serbia i nord, Bulgaria i øst, Hellas i sør og Albania i vest. Hovedstaden er Skopje. Landet har makedonsk og albansk som offisielle språk.
Nord-Makedonia ble selvstendig under navnet Republikken Makedonia i 1991 etter å ha vært en del av Den sosialistiske føderale republikken Jugoslavia. Fra selvstendigheten var landet i konflikt med Hellas om bruken av navnet, som også betegner en gresk region. I juni 2018 ble de to landene enige om en løsning, og den 12. februar 2019 erklærte den makedonske regjeringen at landets navn var endret fra FYROM (Former Yugoslav Republic of Macedonia) til Nord-Makedonia. Landet ble medlem av NATO 27. mars 2020.
Landets høyeste punkt er fjellet Korab, moh., på grensen mot Albania. Laveste punkt er 50 moh. og finnes ved Vardar-elven nær stedet Gevgelija.
Nord-Makedonia er et av de fattigste landene i Europa.https://www.france24.com/en/20180417-five-things-know-about-macedonia https://economics.rabobank.com/publications/2013/may/country-report-macedonia/ https://www.britannica.com/summary/North-Macedonia https://globalvoices.org/2016/10/19/one-of-the-richest-political-parties-in-europe-rules-one-of-the-poorest-european-countries/
Etymologi
Nord-Makedonia ble selvstendig under navnet Republikken Makedonia i 1991 etter å ha vært en del av Den sosialistiske føderale republikken Jugoslavia. Som følge av navnekonflikt med nabolandet Hellas var landet i noen internasjonale organisasjoner kjent som Den tidligere jugoslaviske republikk Makedonia, ofte forkortet FYROM på engelsk. Noe av bakgrunnen for navnekonflikten ligger i hvilken tidsepoke navnet «Makedonia» peker til: Nord-Makedonia har navnet sitt fra den romerske provinsen Makedonia som dagens landområder var en del av, mens den greske regionen Makedonia har navnet sitt fra Kongeriket Makedonia i Antikkens Hellas (se Oldtidens Makedonia) som lå lenger sør.
I juni 2018 ble Nord-Makedonia og Hellas enige om å legge konflikten bak seg med en avtale som innebar at landet endret navn. Landets regjering erklærte 12. februar 2019 at landets navn var endret fra Makedonia til Nord-Makedonia.
Geografi
thumb|Korab er Nord-Makedonias høyeste fjell. Nord-Makedonia er en fjellrik innlandsstat som avgrenses geografisk av den sentrale dalen som skapes av elva Vardar og fjellkjedene som omgir denne. Landet preges av fjellandskap med dype daler og bassenger. I nord danner Šar-fjellet grensen mot Kosovo i nordvest, mens Osogovo-fjellet danner grensen mot Bulgaria i nordøst. Mot sør danner tre store innsjøer, Ohridsjøen, Prespasjøen og Dojransjøen, grensen mot Albania og Hellas. Landets høyeste punkt er fjellet Korab, 2764 moh., på grensen mot Albania. Laveste punkt er 50 moh. og finnes ved Vardar-elven nær stedet Gevgelija. Klimaet preges av varme og tørre sommer og høst, med kalde og snørike vintre.
Vardar-dalen, som går tvers gjennom landet, har historisk vært en viktig ferdselsåre gjennom Balkan fra Thessaloniki ved Egeerhavet til Donau og de pannonske slettene i innlandet. Nord-Makedonia utgjør en del av det videre landskapet som var oldtidens Makedonia, der hoveddelen ligger i Hellas («Egeisk Makedonia») og en del i Bulgaria («Pirin-Makedonia»). Nord-Makedonia omfatter det som også kalles Vardar-Makedonia. Området har vært strategisk viktig på Balkan. I romersk tid gikk veien mellom Roma og Konstantinopel rett gjennom Makedonia.
Området er seismisk aktivt og rammes av jordskjelv. Det siste store skjelvet ødela Skopje i 1963, da flere enn 1000 menneskeliv gikk tapt.
Nord-Makedonia har forekomster av krom, bly, sink, mangan, nikkel, jernmalm, asbest og svovel. Landet er skogrikt da 39 % av landet er dekket av skog. I underkant av en firedel av landeområdet er dyrkbart. I sørlige deler av landet er god dyrkingsjord og landbruk er en viktig næringsvei.
Demografi Nord-Makedonia er befolket av en rekke etniske grupper. Etniske makedonerne er i flertall, mens etniske albanerne (bosatt særlig i nordvest) er den største mindretallsgruppen. I folketellingen i 2002 erklærte 64,2 % seg som makedonere, mens 25,2 % erklærte seg som albanere. Nord-Makedonia har også flere mindre folkegrupper. Blant disse er tyrkere (3,9 %), roma (2,7 %, omkring i 1991, tallene er usikre), serbere (1,8 %), bosniere (0,8 %) og arumenere (0,5 %). I tillegg utgjør andre folkeslag til sammen 1 % av landets befolkning.
Kulturen skiller Nord-Makedonia mer fra Bulgaria enn språket. Blant annet har folkemusikken et eget makedonsk preg.
Språk Språksituasjonen i Nord-Makedonia er kompleks. I underkant av to tredeler av landets befolkning identifiserer seg som makedonere og taler makedonsk. Makedonsk er et sørslavisk språk som er beslektet med både serbisk og bulgarsk, og i Bulgaria regnes ofte makedonsk som en bulgarsk dialekt. Mellom de østmakedonske og vestbulgarske dialektene er det knapt noen språkgrense. Disse er etterkommere etter slaviske stammer som kom til området på 500-700-tallet. Språket disse taler er nært beslektet med bulgarsk. Det skrives med det kyrilliske alfabetet og er landets primære offisielle språk.
Om lag en firedel av folket er albansktalende. Disse bor hovedsakelig nord og vest i landet og er særlig konsentrert rundt byene Tetovo og Gostivar. Som følge av Ohridavtalen og grunnlovsendringene i 2002 har albansk fått status som offisielt språk i Nord-Makedonia. Etter dette får ethvert språk som tales av minst 20 % av befolkningen offisiell status på nasjonalt nivå.
Loven om kommunalt selvstyre av 2002 bestemmer at makedonsk er offisielt språk i alle kommuner, men at kommuner der mer enn 20 % av befolkningen taler et annet språk, skal ha disse som offisielle språk for kommunens virksomhet. Etter denne regelen er albansk offisielt språk i 28 av landets 84 kommuner. Av disse har 16 albansk flertall.
Tre språk oppfyller kravet om at et språk som tales av mer enn en femdel av befolkningen skal være offisielt språk i en kommune: tyrkisk, serbisk og roma. Den tyrkisktalende befolkningen, som stammer fra flere århundrers osmansk styre, er på knapt 78 000 og finnes spredd i det sentrale og vestre av landet. Tyrkisk er offisielt språk i fire kommuner (Mavrovo og Rostusja, Plasnitsa, Tsentar Zjupa og Vranesjtitsa). Den serbisktalende befolkningen er på 36 000 mennesker og er spesielt konsentrert til Skopje og til landets tredje største by Kumanovo nord i landet. Serbisktalende utgjør likevel bare mer enn en femdel i en kommune, Tsjutsjer-Sandevo.
Roma-befolkningen i Nord-Makedonia er på i underkant av 54 000 mennesker. I kommunen Sjuto Orizari i utkanten av Skopje utgjør disse et flertall på 60,6 % av befolkningen.
Kommunen kan selv avgjøre om den skal gjøre et språk som tales av mindre enn 20 % av befolkningen til offisielt språk i egen kommune. Andre språk, som ikke utgjør mer enn en femdel av befolkningen i noen kommune, er arumensk og bosnisk. Arumensk er en dialekt av rumensk som tales særlig rundt byen Krusjevo. Arumenerne i Nord-Makedonia teller 9 700 mennesker. Bosnisk tales av 17 000.
Religion thumb|St.Klement og Pantheleimon-kirken i Ohrid Religionsgrensene følger stort sett språkgrensene i Nord-Makedonia, da slik at makedonerne og andre slavisktalende grupper er ortodokse kristne, mens hoveddelen av albanerne, tyrkerne og roma-befolkningen er muslimer. Til sammen utgjør de ortodokse i underkant av to tredeler av befolkningen, mens muslimene utgjør den øvrige tredelen.
De ortodokse er organisert i den Den makedonske ortodokse kirke. Denne erklærte seg selvstendig i 1968, etter at den brøt ut av Den serbisk-ortodokse kirke. Kirken står under ledelse av erkebiskopen av Ohrid og Makedonia.
Historie thumb|Etnografisk-språklig kart over Balkan, utgitt i Paris i 1898. Slike kart ble produsert for å fremme partenes syn på befolkningens nasjonale tilhørighet og dermed de ulike lands territoriale krav i regionen. I dette kartet angis befolkningen i Nord-Makedonia som bulgarere.
Under Det osmanske rike De makedonske områdene kom fra midten av 1300-tallet og videre utover 1400-tallet under osmansk styre. Mot slutten av 1800-tallet vokste det fram bevegelser som hadde til formål å etablere en egen stat i hele regionen Makedonia. Ved århundreskiftet var nesten halve befolkningen i Sofia av makedonsk opphav og medvirket til å destabilisere politikken i Bulgaria. Det sto strid om det slaviske språket som ble talt i området skulle regnes som bulgarsk eller som et eget språk, og både bulgarske og serbiske interesser talte for å regne slavisktalende innbyggere til sine respektive språkgrupper. Den mest kjente makedonske bevegelsen fra denne tiden er Den indre makedonske revolusjonære organisasjon (IMRO), en revolusjonær organisasjon som var dominert av slavisktalende medlemmer. I 1903 sto IMRO bak Ilinden-opprøret (eller St. Eliasdag-opprøret) og i byen Kruševo ble det utropt en makedonsk republikk. Opprøret ble slått ned og området forble under osmansk styre inntil Makedonia ble delt etter Balkankrigene. Det anses likevel som en milepæl i utviklingen av det som skulle bli Republikken Nord-Makedonia.
Makedonia i Jugoslavia Etter Balkankrigen 1912–1913 ble den historiske regionen Makedonias landområder delt mellom Hellas, Bulgaria, Serbia og Albania. Den serbiskkontrollerte delen, som fikk navnet Sør-Serbia, gikk i 1918 inn i det nydannede kongeriket Jugoslavia. Under den andre verdenskrig ble området delt mellom Bulgaria og italienskokkupert Albania. Landområdet som i dag utgjør Republikken Nord-Makedonia, fikk i hovedsak sine grenser fastsatt etter den annen verdenskrig da Den føderale folkerepublikken Jugoslavia anerkjente slavisktalende makedonere som en egen nasjon og etablerte en delstat med navnet Folkerepublikken Makedonia. Anerkjennelsen av makedonerne som nasjon og opprettelsen av Makedonia som en politisk enhet var politisk viktig for å sikre integrasjon av Makedonia i Jugoslavia og for å motvirke Bulgarias interesser i området, men fikk også avgjørende betydning for makedonsk nasjonsbygging. Delstaten skiftet i 1963 navn til Den sosialistiske republikken Makedonia. Benevnelsen «sosialistisk» ble sløyfet da Makedonia i 1991 gikk ut av Jugoslavia etter en fredelig selvstendighetsprosess. Som selvstendighetsdag regnes 8. september, etter dagen i 1991 da det ble holdt folkeavstemning om selvstendighet.
Delrepublikken Makedonia var sammen med provinsen Kosovo de fattigste områdene av Jugoslavia særlig sammenlignet med det velstående Slovenia. Dette skapte misnøye internt i Jugoslavia der de fattige områdene mente det ble gjort for lite for å jevne ut forskjellene, mens de rikere områdene i nord mente det gikk for store ressurser til støtte.
Selvstendighet Republikken Makedonia meldte seg ut av Jugoslavia høsten 1991 noen måneder etter Slovenia og Kroatia. I Makedonia var det i utgangspunktet ønske om å bevare Jugoslavia i en eller annen form blant annet fordi områdets kompliserte historie og etniske forhold kunne ha fordel av å tilhøre en større stat. Bulgaria var det første landet som anerkjente Makedonia og det makedonske språket anses der som bulgarsk. Bulgaria ønsket med anerkjennelsen å hindre at Makedonia ble delt mellom Serbia og Hellas slik det gikk rykter om. Republikken Makedonia kom ut av Jugoslavias oppløsning på en fredelig måte, uten å være innblandet i jugoslaviakrigene som involverte de andre utbryterrepublikkene Slovenia, Kroatia og ikke minst Bosnia-Hercegovina. Sanksjonene mot Jugoslavia og flyktningstrømmene var en belastning på Makedonias økonomi. Makedonias BNP var på det laveste i 1995. I 1998 var landets BNP på 71 % av nivået i 1989. Til sammenligning hadde Serbia og Montenegros BNP falt til 50 % av nivået i 1989, mens Slovenias BNP i 1998 var tilbake på samme nivå som 1989.