Romania er et land i det sørøstlige Mellom-Europa, som har vært regnet for å tilhøre både Øst-Europa, Sørøst-Europa og Balkan (bare den historiske regionen Dobrudsja). Det gjennomskjæres av elven Donaus nedre løp og av fjellkjeden Karpatene. Det grenser til Svartehavet i øst, Bulgaria i sør, Serbia og Ungarn i vest, Ukraina i nord (og ved Donaus utløp) og Moldova i nordøst.
Det moderne Romania oppstod i 1859 som en union mellom fyrstedømmene Moldavia og Valakia (dvs. de to Donau-fyrstedømmene), de to regionene var derfor kjent da som De forente rumenske fyrstedømmer (rumensk: Principatele Unite eller offisielt Principatele Unite ale Moldovei și Țării Românești). Den tredje hoveddelen av Romania, Transilvania, ble avstått av Østerrike-Ungarn ved Trianon-traktaten etter første verdenskrig. De historiske regionene Bukovina (i nordøst), Banat (i sørvest) og Bessarabia (i øst) ble også forent med kongedømmet Romania etter første verdenskrig. Romanias hovedstad og største by er București (eller Bukarest på norsk). I 2004 ble Romania medlem i NATO, i 2007 gikk landet inn i Den europeiske union (EU) og i 2025 gikk det inn i Schengen-området med fulle rettigheter. For tiden sikter Romania også mot å bli med i OECD i nær fremtid.
Naturgeografi
Romania er et land med mye fjell og har et variert klima. Landet har et temperert innlandsklima med store temperaturforskjeller mellom dag og natt, og mellom sommer og vinter. Dette kommer av at det nesten ikke er temperaturutjevnende effekt fra havet.
Demografi
Under folketellingen i 2011 hadde Romania et innbyggertall på 21 121 641.
Språk
Hovedspråket i Romania er rumensk, verdens femte største romanske språk. Ungarsk og romanes er de største minoritetsspråkene. Frem til kommunismens fall var også tysk et viktig minoritetsspråk, men de senere årene er flesteparten av de etniske tyskerne emigrert til Tyskland og Østerrike. De viktigste fremmedspråkene er engelsk, fransk, italiensk og tysk. Tradisjonelt sett har fransk vært det dominerende fremmedspråket i skolen, men dette er i ferd med å endre seg.
Religion
Det er ingen statsreligion i Romania. Per 2011 var flesteparten av rumenerne ortodokse (86,5 %), mens 4,6 % var romersk-katolske og 3,2 % tilhørte den reformerte kirken. 0,2 % var ateister eller «uten religion».
I 2015 hadde Romania 18 offisielt registrerte religioner og 36 religiøse foreninger, som til sammen hadde 27 384 kirker, bedehus osv., hvorav 16 400 tilhørte den ortodokse kirken. 99,8 % av rumenerne hadde religiøs tilknytning.
Ifølge en meningsmåling fra 2015 er 84 % av rumenerne religiøse, men hele 96,5 % av alle rumenerne tror på gud. 84,4 % tror på helgener, 60 % tror at det finnes et himmelrike, 58 % tror at det finnes et helvete og 54 % på et etterliv.
Historie
Tidlig historie Det området som i dag utgjør Romania, har vært befolket fra forhistorisk tid. Et av fossilene som er funnet er et kjeveben fra en voksen mann, og regnes for å være mellom 34 000 og 36 000 år gammelt, noe som gjør dette til det eldste fossil av moderne mennesker som er funnet i Europa. I 513 f. Kr. ble de dakiske stammene sør for Donau bekjempet av den persiske erobreren Dareios den store som et ledd i det store felttoget mot skyterne. Mer enn et halvt millennium senere ble Dakia erobret av romerne under Trajan i perioden 101-106, noe som gjorde at dagens Romania ble en romersk provins. Gotiske og karpiske invasjoner gjorde imidlertid at romerne måtte trekke seg tilbake til sydsiden av Donau i perioden fra 238 til 269.
Goterne fortsatte ekspansjonen, og i 271 eller 275 forlot romerne Dakia. Goterne bodde i området frem til det fjerde århundre, da hunerne også invaderte Dakia. Folkevandringstiden førte til ytterligere innvandring, og gepiderne og avarene slo seg ned i Transilvania, der de beholdt makten frem til 700-tallet. Dakia ble så innlemmet i Bulgaria. Det var i denne perioden bulgarerne ble kristnet, og de gikk etter hvert over til kirkeslavisk som liturgisk språk. Dette fikk også konsekvenser for rumenerne, som benyttet slavisk som kirkespråk frem til sekstenhundretallet, da de gikk over til rumensk. De fortsatte også å skrive rumensk språk med kyrilliske bokstaver til midten av 1800-tallet.
Etter middelalderriket Bulgarias fall ble Romania politisk fragmentert. Transilvania ble en del av kongeriket Ungarn, som tidvis også behersket andre deler av det nåværende Romania. Trusselen fra Det osmanske rike på trettenhundretallet gjorde at fyrstedømmene Moldavia og Valakia oppsto som mer sentraliserte politiske enheter. Fra midten av femtenhundretallet var mesteparten av Balkan under tyrkernes herredømme. Moldavia, Valakia og Transilvania kom under osmansk suverenitet, men beholdt indre selvstyre. Transilvania ble tidlig erobret av ungarske herskere. Ungarske og rumenske historikere har lenge debattert Transilvanias eldre historie blant annet for legitimere herredømme over området. Rumenere har hevdet at det er rumensk kontinuitet etter at Romerriket ga opp områdene nord for Donau i år 271 slik at den etnisk rumenske befolkningen kan betraktes som urbefolkning i Transilvania sammenlignet med etniske ungarere (madjarer). Fra ungarsk side blir denne fremstillingen bestridt og legger til grunn at det rumenske språket ble utviklet sør for Donau og at rumenere kom til Transilvania etter madjarene.
Habsburgernes seier over tyrkerne i 1699 gjorde at Transilvania ble tilbakeført til Ungarn som en del av Habsburgmonarkiet. I 1718 ble også den vestlige delen av Valakia erobret, men ble senere gitt tilbake igjen. I 1775 ble det vestlige Moldavia (Bukovina) innlemmet i Østerrike, samtidig som Russland tok over den østre halvdelen (Bessarabia).
Valakia og Moldavia var fra 1400-tallet til 1860 vassalstater under Det osmanske riket og betalte tributt til sultanen. Intern lovgivning i landet var uavhengig av sultanen slik at blant annet slaveriet og betingelser for ulike folkegrupper var annerledes enn i selve det osmanske området.Marushiakova, E., & Popov, V. (2009). Gypsy slavery in Wallachia and Moldavia. I: Kamusella, Tomasz og Krzysztof Jaskulowski (red.). Nationalisms Today. Oxford: Peter Lang, 89-124.
Nasjonal oppvåkning og et uavhengig Romania thumb|På andre halvdel av attenhundretallet så Romania en nasjonal oppvåkning. Nasjonalromantiske kunstnere støttet kampen for uavhengighet. Bildet viser maleriet România revoluționară av C.D. Rosenthal 200px|right|thumb|Kongeriket Romania, 1939. thumb|right|200px|Kongeriket Romania i 1941 (med Transnistria Governorate i øst). I revolusjonsåret 1848 kom det også til opprør mot den bestående orden i Romania, etter at den rumenske nasjonalfølelsen var blitt vekket av et mislykket opprør ledet av Tudor Vladimirescu 27 år tidligere. Revolusjonen var mislykket, men ideen om uavhengighet ble ikke lagt død. I 1859 valgte både Valakia og Moldavia Alexandru Ioan Cuza til fyrste, og Donau-fyrstedømmene ble dermed forent i en personalunion.
Den tyske prinsen Karl av Hohenzollern-Sigmaringen ble i 1866 utpekt til fyrste i det forente fyrstedømmet Romania. I 1877 erklærte Romania full uavhengighet fra Det osmanske riket, og ved Traktaten i Berlin ble dette internasjonalt anerkjent. Bessarabia tilfalt imidlertid Russland, og Transilvania var fortsatt en del av Østerrike-Ungarn. I 1881 ble Karl utropt til konge av Romania under navnet Carol I.
Den nye nasjonen orienterte seg nå mot Vest-Europa, og spesielt mot Frankrike for inspirasjon. Calea Victoria i hovedstaden stod ikke tilbake for Champs Elysées, og București fikk gatebelysning før Wien. Den første elektriske gatebelysningen fikk București i 1882, lenge før mange vesteuropeiske byer.Tony Judt: Reappraisals (s. 252), Penguin press, New York 2008, ISBN 978-1-59420-136-3 Under første verdenskrig gikk Romania inn på Ententens side i 1916 etter løfter om å få Transilvania, men krigslykken gikk dårlig, og landet ble etter hvert okkupert av Sentralmaktene. Romania ble tvunget til å slutte separatfred i 1918, men Sentralmaktenes sammenbrudd senere på året gjorde at rumenerne kunne gå inn i krigen igjen. Seieren førte til at Transilvania, Bessarabia og Bukovina ble innlemmet i Romania.
Den 1. desember 1918, erklærte nasjonalforsamlingen for rumenerne (avholdt i Alba Iulia) i Transilvania union med kongedømmet Romania. Ungarske styrker trakk seg ut av Transilvania etter våpenhvilen og rumenske styrker tok kontroll. Ungarske styrker gikk i juli 1919 inn i Transilvania i et forsøk på å gjenerobre tapte områder. Den rumenske motoffensiven gikk langt inn i Ungarn vest for Transilvania og rumenske styrker besatte Budapest og store deler av Ungarn til slutten av 1919. Romanias nasjonalforsamling ratifiserte 29. desember 1919 sammenslåingen av Transilvania med Romania. Overføring av Transilvania til Romania ble bekreftet ved Trianon-traktaten med stormaktenes tilslutning.Leustean, L. (2008). Orthodoxy and the Cold War: Religion and Political Power in Romania, 1947-65. Springer.
Slaveriet Slaveri i Valakia og Moldavia er dokumentert i skriftlige kilder fra slutten av 1300-tallet. I 1445 etter kamper mot osmanske styrker sør for Donau tok Vlad II Dracul (far til Vlad III Tepes, "Dracula") med seg flere tusen slaver som "så ut som egyptere".
I februar 1856 ble livegenskapet opphevet i Valakia, etter at det ble opphevet i Moldavia i desember året før. Slaveri var nedfelt i Romanias lover til 1856. Lovendringen var resultat av en prosess som begynte i 1831. Bakgrunnen var en vestlig utdannet intellektuell elite som ville modernisere landet og løsrive seg fra ottomanske verden. Opphevelse av slaveriet ble inspirert av tilsvarende diskusjoner i Vest-Europa. I det Ottomanske riket ble slaveri avskaffet noen tiår senere. I Valakia og Moldavia fantes slaveri fra 1300-tallet. Slavene var de laveste rangerte blant samfunnets undertrykte klasser. Opprinnelig var slaveri basert på sedvane, på 1600-tallet ble slaveriet kodifisert i landets lover. Slavene var ufrie som de livegne, mens slavene var i tillegg ikke juridiske personer. Etter opplysningstiden tidlig på 1800-tallet ble slavene anerkjent som mennesker, men fortsatt en eiendel. Ved folketellingen i 1859 var det 250.000 frigjorte slaver i Valakia og Moldavia, tilsvarende omtrent 7 % av befolkningen. Fra 1400- til 1500-tallet var de fleste slavene fra folkegruppen roma som hadde bakgrunn i migrasjon fra India til Balkan rundt 1400-tallet. De fleste roma var slaver og det var til 1500-tallet også en del slaver av tatarisk bakgrunn. Etterhvert dominerte roma blant slavene og țigani (sigøyner) ble synonymt med slave og brukt som en generell betegnelse for slave. I juridisk og administrativ sammenheng ble țigani brukt i betydningen slave. Enkelt etniske rumenere hadde blitt slaver til dels ved eget valg blant annet fordi det finansielt kunne være gunstige å være slave enn å være livegen. Slaver sto ansvarlig bare overfor sin herre og var blant annet unntatt fra skatt. Barn ble slaver som foreldrene og den som giftet seg med en slave ble selv slave. Det var tre hovedkategorier slaver: statlige slaver, slaver ved klostre og private slaver. Roma som innvandret fra nabolandene ble statlige slaver i henhold til loven underlagt en egen statlig myndighet. En stor del av slaver fra nabolandene var såkalte tyrkiske sigøynere, det vil si roma som var muslimer og som fikk praktisere sin religion tross generelt forbud mot islam. Individer eller familier kunne bli frikjøpt fra slaveri. Det statlige slavene ble frigjort ved lovendring i 1843. Fra 1843 til 1856 ble ulike kategorier slaver frigjort.Achim, V. (2023). Slavery in Southeastern Europe. In: Pargas, D.A., Schiel, J. (eds) The Palgrave Handbook of Global Slavery throughout History. Palgrave Macmillan, Cham. https://doi.org/10.1007/978-3-031-13260-5_30