Slaget på Bergens våg sto og var et sjøslag i Bergen under den andre anglo-nederlandske krig. Slaget ble utkjempet mellom en engelsk og en nederlandsk flåte. De dansk-norske styrkene i byen kom med i kampen på nederlandsk side, og dette er den eneste gangen Bergenhus festning har vært i kamp. Slaget endte med nederlandsk seier.
En flåte på seksti nederlandske skip, deriblant ti skip fra Det nederlandske ostindiske kompani med svært verdifull last, søkte under forfølgelse av engelske krigsskip tilflukt i Bergens nøytrale havn. England og De forente Nederlandene var på den tida i krig med hverandre i den såkalte andre anglo-nederlandske krig, og Fredrik III, konge av Danmark-Norge, var usikker på hvilket land han skulle støtte. Han inngikk i hemmelighet en avtale med engelskmennene om å dele byttet om man angrep skipene.
Kongens avgjørelse kom for sent fram til Bergen, og da engelskmennene gikk til angrep satte garnisonen på Bergenhus seg kraftig til motverge. Kampen ble kort og blodig, og engelskmennene flyktet. En kanonkule som sitter fast i veggen på Domkirken i Bergen har lenge blitt antatt kommer fra slaget.
Forhistorie Tidligere krigsforløp (Merk: I denne artikkelen oppgis datoene etter gregoriansk kalender. Den julianske kalenderen som på den tiden fortsatt ble brukt i England og Danmark/Norge lå ti dager etter.)
Mot slutten av den første anglo-nederlandske krig i 1654 var det gått tilbake med kong Karl II av England. Han trengte kapital for å kunne finansiere en regjering som var uavhengig av Parlamentet, og det håpet han å skaffe ved å ta bytte i en ny krig mot De forente Nederlandene. Royal African Company, som ønsket å skade sine nederlandske konkurrenter, støttet ham i dette. Våren 1665 kom det til åpne krigshandlinger.
I den første sjøstriden, slaget ved Lowestoft (13. juni 1665), var de nederlandske stridskreftene underlegne og ble tvunget til å trekke seg tilbake til sine havner. Dermed fikk den engelske flåten kontrollen over de viktigste handelsrutene i Nordsjøen og Den engelske kanal. Under jarlen av Sandwich' kommando ankret engelskmennene opp på Doggerbank for å avvente konvoien fra de nederlandske koloniene.
27. juli 1665 kalte jarlen sammen til krigsråd på grunn av nyheter om at en nederlandsk flåte under ledelse av Michiel de Ruyter på vei fra herjingstokt i de engelske koloniene i Amerika hadde gått rundt Skottland for å forsøke å nå de nederlandske havnene nordfra. De fleste offiserene støttet ideen om å ta korteste vei til norskekysten i håp om å ta de Ruyter der. Men de mislyktes, og de Ruyter nådde Delfzijl 6. august. Den engelske flåten lette forgjeves etter de nederlandske skipene og begynte etterhvert å få problemer med forsyningene. Da man fra nøytrale skip hadde fått vite at en stor og rikt lastet nederlandsk konvoi befant seg i Bergen havn, besluttet man i et nytt krigsråd 9. august å angripe disse skipene, og 22 krigsskip og 2 brannskip ble sendt mot Bergen under ledelse av kontreadmiral Teddiman.
Det ostindiske kompanis handelskonvoi
thumb|left|upright|Den nederlandske kommandøren Pieter de Bitter.Stikk av J. W. Bloem. Det ostindiske kompani sendte en konvoi til Europa to ganger om året. Da en ny krig var under oppseiling, gav man kommandoen til den erfarne og kamptrente flaggkommandør Pieter de Bitter (ca. 1620–66). Han fikk dermed ansvar for den mest verdifulle lasten kompaniet hadde sendt fram til da – lasten var så stor fordi man ikke visste hvor lenge en kommende krig ville kunne hindre nye leveranser.
Bitters flåte forlot det indonesiske arkipel 1. juledag 1664 med ordre om å unngå kontakt med engelske styrker. Da nyhetene nådde ham om at krigen var brutt ut og at engelskmennene hadde seiret ved Lowestoft, antok Bitter at det ikke var mulig å gå gjennom Den engelske kanal, og bestemte seg for å gå rundt Skottland for å nå nederlandske havner fra Nordsjøen. 29. juni 1665 kom flåten ut for en storm som førte til at skipene kom fra hverandre, men de fleste ble senere samlet i Bergen. Her mottok Bitter ordre fra Nederland om å vente i den nøytrale havnen til en støttekonvoi kunne sendes.
Den nederlandske handelsflåten som lå i Bergen havn bestod av rundt seksti skip. Ti av disse var skip fra Det nederlandske ostindiske kompani, og var fylt med luksusvarer. Totalt hadde lasten en verdi på europeiske markeder på rundt 11 millioner gylden, eller tre millioner danske riksdaler, mer enn den totale årlige inntekten til den danske kronen. Nederlenderne hadde betalt tilsvarende 36 tonn gull, eller gylden for lasten.
Ikke hele flåten til Det nederlandske ostindiske kompani lå i Bergen. «Muskaatboom» (innkjøpsverdi på varene ombord: 293 688 gylden) forsvant i en storm nær Madagaskar og «Niewenhoven» (innkjøpsverdi på varene ombord: 77 251 gylden) og «Ooievaar» hadde søkt havn i Trondheim. Bortsett fra «Diemermeer» og «Amstelland» var alle skipene tungt bevæpnet, mange var spesialbygde skip med kombinert funksjon både som handelsskip og krigsskip. Skip som ankom Bergen 29. juli «Kogge» (innkjøpsverdi på varene ombord: 67 972 gylden) «Diemermee» (innkjøpsverdi på varene ombord: 272 087 gylden) «Jonge Prins» (innkjøpsverdi på varene ombord: 438 407 gylden) Skip som ankom Bergen 8. august «Walcheren» (innkjøpsverdi på varene ombord: 346 964 gylden) «Phoenix» (innkjøpsverdi på varene ombord: 297 326 gylden) «Slot Hooningen» (innkjøpsverdi på varene ombord: 386 122 gylden) «Brederode» (innkjøpsverdi på varene ombord: 296 733 gylden) «Rijzende Zon» (innkjøpsverdi på varene ombord: 288 400 gylden) «Wapen van Hoorn» (innkjøpsverdi på varene ombord: 300 464 gylden) «Amstelland» (innkjøpsverdi på varene ombord: 282 785 gylden).
Skipene var fylt med luksusvarer innkjøpt i Asia. Dette var blant annet Fire millioner jin med pepper 440 000 pund med kryddernellik 314 000 pund med muskat 121 600 pund med muskatblomster Rundt en halv million pund kanel 18 000 pund ibenholt 8 690 jin med silke Rundt 200 000 andre stoffstykker 22 000 pund med indigo 18 151 perler 2 933 rubiner 3 084 diamanter 16 580 ulike ting av porselen
Man har i dag dagboken til den nederlandske legen Wouter Schouten som beskriver hvordan det var å være mannskap i den nederlandske flåten. Han beskriver også hvordan folk i Bergen tok i mot de nederlandske sjømennene: «...dar i Bjørgvin vurdo me fagnade med ein Godvilje, Undring og Glede, som var yver all Maate. Menn og Kvende, Rike og Faatøke, Store og Smaa bad oss velkomne etter dan langa Ferdi, og vore Skip vurdo stendugt vitjade af Menn og Konor og Born, nyfikne etter aa sjaa seg um og høyra um alle dei Undr og Bisn i dei framande og fjerre Londi. Mange af dei beste Borgarar budo oss til Gest...»
Diplomatiske forpostfektninger thumb|left|Kong Fredrik III. av Danmark.Ukjent maler. En forutsetning for et engelsk angrep på nederlandske skip i en nøytral dansk-kontrollert havn var samarbeid med, eller i det minste stilltiende godkjenning av, kong Fredrik III. Riktignok var han bundet av flere avtaler med Det Nederlandske Forbund, men forholdet mellom de to statene var ikke uten friksjon. Det nederlandske monopolet på handelen med Ostindia og Afrika hindret utviklingen av den danske handelen, dessuten var forholdet anstrengt etter at Nederland ikke gav Danmark den forventede støtten under den andre nordiske krig.
Etter slaget ved Lowestoft gjorde Fredrik III tilnærminger til England. Han gikk ut fra at dersom England hadde sjøherredømmet, ville mange nederlandske handelsskip søke tilflukt i danske havner, og kongen lekte med tanken om å konfiskere den rike lasten for å bli i stand til å sanere den danske statsgjelden.
14. juni foreslo den engelske utsendingen, Sir Gilbert Talbot, å sette inn engelske skip og dele byttet. Da kongen ikke direkte avviste forslaget, informerte Talbot sin regjering om at danskene var samarbeidsvillige. Den engelske overbefalshaveren, Hertugen av York, sendte omgående informasjon og autorisasjon til jarlen av Sandwich. Dette skjedde før krigsrådet 27. juli, og dannet grunnlaget for den etterfølgende engelske operasjonen i norske farvann. Faktum var at kong Fredrik ikke våget et brudd med Nederland. Han gikk ut fra at han kunne beholde sin status som nøytral og likevel få tak i sin del av det nederlandske byttet som motytelse for å holde seg i ro. Kongen sendte ordre til øverstkommanderende i Norge, general Claus von Ahlefeldt på Bergenhus, om at han skulle protestere på det engelske angrepet, men ikke foreta seg noe ut over det.
Både den engelske og danske kongen håpet å få tak i byttet uten at pengene havnet i statskassen, men i deres personlige formue. Kong Karl hadde gitt Lord Sandwich beskjed om å ordne dette. Edward Montagu, Lord Sandwich sendte en slektning med samme navn, Edward Montagu Sandwich, sammen med Teddiman for å se til at alt gikk etter planen. Teddiman hadde fått ordre om å handle så raskt og slagkraftig som mulig, for å hindre innblanding fra den britiske hovedflåten, noe som ville gjøre hemmelighold av hvor pengene ble av vanskelig.
Manglende ordre thumb|Willem van de Velde den eldre fikk tegnet en rekke troverdige skisser fra slaget på Vågen. Bergen hadde på denne tiden to festninger ved Vågen: Bergenhus og Sverresborg. Representanter fra begge flåtene snakket med den norske festningskommandanten Johan Caspar von Cicignon og kommandanten for de norske styrkene Claus von Ahlefeldt, som foreløpig bestemte seg for å holde seg utenfor konflikten. Han hadde hørt rykter om den hemmelige avtalen mellom den engelske kongen Karl II og kong Frederik III av Danmark og Norge, men ingen ordre hadde kommet.
Standardavtalen var at en styrke på fem krigsskip fra hvilken som helst nasjon kunne komme inn i havnen. Von Ahlefeldt indikerte at han ikke ville tillate noe annet. Kongens ordre til von Ahlefeldt om at han ikke skulle foreta seg annet enn å protestere på det engelske angrepet, kom ikke fram til Bergen i tide, og engelskmennenes beskjed til Teddiman om å utsette angrepet til von Ahlefeldt hadde fått sin ordre ble snappet opp av nederlenderne. Teddiman regnet med at avtalen var på gang.
De engelske operasjonene i Bergen Den engelske flotiljen under kontreadmiral Thomas Teddimans kommando, bestod opprinnelig av 22 krigsskip, men ble redusert til fjorten da åtte skip seilte for langt til vest og havnet forbi Bergen uten å komme seg tilbake til de andre skipene. Bortsett fra kanonskipene var også brannskipene «Bryar», «Greyhound» og «Martin Gally» med i flotiljen. Teddiman kom til Bergen klokken 18.00 den 11. august og blokkerte innseilingen til Vågen. Den engelske operasjonen startet med et uhell: Teddimans flaggskip «Revenge» gikk på grunn ved Nordnes, og først etter iherdig innsats fikk man henne løs.
Vågen er bare 400 meter bred ved munningen, så engelskmennene fikk ikke plass til mer enn sju skip i åpningen, fra nord til sør: «Prudent Mary», «Breda», «Foresight», «Bendish», «Happy Return», «Sapphire» og «Pembroke». Linjen var så trang at skipene nesten berørte hverandre. Siden admiralen ikke visste hvordan danskene ville reagere, plasserte han sine øvrige skip utenfor kystfortene. «Norwich» lå utenfor et nederlandsk batteri nord for Bergenhus. Ved siden av lå «Golden Lion» og «Society» som dekket det danske Sverresborg-batteriet på høyden nord for festningen og et dansk fort lengre nord. Ved den vestlige bredden lå «Guernsey», «Revenge», «Coast Frigate» og «Guinea» i en nord-sør linje ved skansene som lå på knauser rundt hele Nordnespynten, og hvor man fra høye posisjoner dominerte innseilingen til Vågen. «Martin Galley» sikret Nordnes fra Puddefjordsiden.
Da meldingen om den engelske flåten kom til Bergenhus, hadde festningen bare en styrke på rundt 100 mann, sammensatt av det Sognske kompani og det Bergenhusiske kompani, og svært få offiserer. Kommandøren på Bergenhus, Ahlefeldt, fikk raskt samlet to kompanier til, og på Nordnes ble rundt 150 mann av byens «gemene» innbyggere samlet, eller «pøbel» som Ahlefeldt omtalte dem som.