thumb|340px|Maleri av 1800-tallskunstneren Philipp Foltz som viser politikeren Perikles' tale til folkeforsamlingen på demokratihøyden, med Akropolishøyden synlig i bakgrunnen. Athensk demokrati utviklet seg i tiden rundt 400-tallet f.Kr. i den greske bystaten (polis) Athen, bestående av byen Athen og det omliggende landbruksområdet Attika. Det er et av de første demokratiene i verden. Andre greske bystater organiserte seg også i demokratier, de fleste fulgte den athenske modellen, men ingen er så godt dokumentert som Athens.
Det var et system av direkte demokrati hvor deltagende borgere stemte direkte på lovgivningen og utøvende lovforslag. Deltagelse var ikke åpen for alle innbyggere i Athen: for å kunne stemme måtte man være mannlig fri borger (kvinner, slaver og innvandrere var utelukket) av myndig alder, og antallet på disse «varierte mellom 30 000 og 50 000 ut av en total befolkning på mellom 250 000 og 300 000.»Thorley, John (2005): Athenian Democracy, Routledge, s. 74.
Solon (594 f.Kr.), aristokraten Kleisthenes (508–507 f.Kr.), og Efialtes (463 f.Kr.) er kjente bidragsytere til utviklingen av demokratiet i Athen. Solon innførte en timokratisk styreform ved å avskaffe gjeldsslaveri og redusere aristokratiets makt, mens Kleisthenes og Efialtes videreutviklet dette til et fullverdig demokrati ved å innføre institusjoner som forsamlinger basert på geografisk tilhørighet fremfor rikdom, ytringsfrihet, ostrakisme m.m.
Den demokratiske lederen som satt lengst var Perikles. Etter hans død ble demokratiet i Athen to ganger kortvarig avbrutt av oligarkiske omveltninger mot slutten av Peloponneskrigen. Det demokratiske systemet ble modifisert noe etter at det ble gjeninnført under tyrannen Eukleides etter det brutale fåmannsveldet, og det er dette demokratiet vi finner best omtalt i kildematerialet fra perioden. Demokratiet ble undertrykt av kongeriket Makedonia i 322 f.Kr. De athenske institusjoner ble senere gjenopprettet, men hvor nært de var et virkelig demokrati er diskutabelt.
Etymologi Ordet demokrati (gresk: δημοκρατία, demokratia) kombinerer elementene dêmos (δῆμος, «folket») og krátos (κράτος, «kraft» eller «makt»). I ordene monarki og oligarki er det andre elementet arche (ἀρχή) som betyr «styre», «leder» eller «den første».«democracy (n.)», Online Etymology Dictionary Det er usannsynlig at begrepet «demokrati» ble opprettet av de som snakket nedsettende om det og som avviste muligheten av et «demarki» da dette ordet allerede eksisterte og hadde betydningen «ordfører» eller «kommunal». Man må anta at det nye begrepet ble opprettet og benyttet av demokratiske krefter i Athen.
Ordet er dokumentert av Herodot som skrev en del av den første bevarte prosa på gresk, men det kan antagelig ikke ha vært før 440 eller 430 f.Kr. Det er heller ikke sikkert at ordet demokrati eksisterte da de politiske systemene som ble kalt demokratiske ble opprettet, men en gang rundt 460 f.Kr.Raaflaub, Kurt A. (2007): «The Breakthrough of Demokratia in Mid-Fifth-Century Athens» i: Raaflaub, Kurt A.; Ober, Josiah; Wallace, Robert, red. (2007): Origins of Democracy in Ancient Greece. Berkeley: University of California Press. s. 112 er det kjent at en person hadde navnet Demokrates, en navn som muligens ble gitt som henvisning til demokratisk lojalitet; dette navnet er også blitt funnet i bystaten Temnos i Aeolis.Xenofon: Anabasis 4.4.15
Et annet ord som inngår i denne sammenhengen er dêmos, vanligvis oversatt som «folket», men det har hatt vekslende betydning. De gamle oligarker brukte det i betydningen «allmuen», «de lavere klasser», med den nedsettende biklangen det har hatt helt tilbake til Iliaden. Demos betydde også «folket som helhet» i et demokrati hvor borgerfellesskapet som utøvde makten gjennom folkeforsamlingen. Datidens dokumentspråk omtalte folkeforsamlingens beslutninger som «vedtatt av demos og ikke vedtatt av ekklesia» (det greske ordet for forsamling).Finley, M.I. (1980): Grekere i antikken, Oslo: Universitetetsforlaget, s. 62
Historie og utvikling Athen var ikke det eneste polis i antikkens Hellas som hadde opprettet et demokratisk styre. Aristoteles omtaler flere andre byer, dog er det kun med referanse til Athen at det kan å spores en del særskilte hendelser på 500-tallet f.Kr. som førte til institueringen av demokrati på slutten av århundret.Clarke, Paul Barry; Foweraker, Joe (2003): Encyclopedia of Democratic Thought, Routledge, s. 196.
Før det første forsøket på en demokratisk regjering var Athen styrt av en rekke arkonter, eller øverste myndighetspersoner, og Areopagos, en samling eldre bestående av en rekke tidligere arkonter. Medlemmene av disse institusjonene var generelt aristokrater, rike jordeierne med ættetavler tilbake i tid, og som styrte bystaten til beste for seg selv. Denne forsamlingens makt ble senere redusert under Efialtes. I 621 f.Kr. fikk lovgiveren Drakon erstattet det hittil muntlige lovsystemet med skrevne lover som skulle håndheves av en domstol.Thorley, John (2005): Athenian Democracy, Routledge, s. 10.
Solons reformer
På 500-tallet f.Kr. hadde aristokratiet politisk monopol i sådan grad at noe måtte gjøres. Solon, den fremste arkont på den tiden og stamfar til Platon, ble gitt oppgaven å endre lovene til Athens beste. Det han gjorde var å redusere aristokratiets makt ved å avskaffe gjeldsslaveriet, og ved å gi vanlige borgere rett til å delta i forsamlingsmøter. Han opprettet en folkeforsamling kalt ekklesia (det greske ordet for forsamling) som var åpen for alle mannlige voksne borgere som eide eiendom, og denne overtok mange av funksjonene som areopagos tidligere utøvde. I tillegg ble det opprettet en rådsforsamling (boule) hvor 400 vanlige borgere (100 fra hver av Athens fire grupper) satt og styrte den politiske agendaen. Areopagus ble da redusert til å ha en rolle som øverste domstol. Aristoteles oppsummerte i sitt verk om Athens statsforvaltning følgende resultater av reformene: gjeldsslaveri ble opphevet og den som ble krenket kunne ta sin sak til domstolen. Begge deler fremmet fellesskapet ved at det svake og fattige flertallet fikk beskyttelse mot adelens vidtgående maktmisbruk. Rettssikkerhet ble athenernes kriterium til et sivilisert politisk system, og likhet for loven ble ansett som demokratiets grunnprinsipp.Finley, M.I. (1980): Grekere i antikken, s. 38 Konsekvensen av Solons reformer ble ikke et fullverdig demokrati, men «en timokratisk forfatning, der borgerne fikk innflytelse og privilegier etter den av de fire formuesklassene de tilhørte».Andersen, Øivind: "Solon" i Store Norske Leksikon.
Tyrannen Peisistratos fjernet midlertidig noe av dette begynnende demokratiet, men fortsatte kampen for å redusere aristokratiets makt. Selv om Peisistratos selv tilhørte adelen, nektet han å gi aristokratiet fordeler mot bondestanden og de eiendomsløse. Det var under hans styre at adelens politiske monopol ble brutt og ikke lenger egenmektige utøvere av makt. Bondestaden kunne endelig leve trygt og ikke lenger være truet av gjeldsslaveri og vilkårlig justis. Peisistratos satt med makten i to perioder fram til sin død i 545 f.Kr. Hans sønn Hippias, som etterfulgte ham som tyrann (og i den betydningen av ordet som ettertiden har gitt det), hadde ikke de samme kvaliteter, og ble fordrevet i 510 f.Kr.Finley, M.I. (1980): Grekere i antikken, s. 38-39
Kleisthenes' reformer
Kleisthenes er kreditert med å ha reformert Athens konstitusjon i 508 og 507 f.Kr. på en måte som for alvor la makten i hendene på folket, fremfor det gamle aristokratiet. For det første ble frie borgere i hele Attika formelt identifisert som athenske borgere - bystaten ble dermed gjort om til en politisk enhet fremfor en rent geografisk.Farrar, Cynthia (1989): The Origins of Democratic Thinking: The Invention of Politics in Classical Athens, CUP Archive, s. 21. I tillegg ble den eksisterende stammetilhørigheten gjort irrelevant; reformene satte opp ti nye stammer, hver av dem sammensatt av rundt tre tryttier, og hver av disse igjen bestående av flere demoi. Hver voksen, mannlig borger over atten år kunne bli registrert i sin deme, og ved denne registreringen ble hans borgerskap bekreftet.Thorley, John (2005): Athenian Democracy, Routledge, s. 25 Alle frie, voksne athenske menn kunne med dette delta i demokratiet. For dette ble Kleisthenes av historikerne regnet som «det athenske demokratiets far».Hunt, Lynn; Martin, Thomas R.; Rosenwein, Barbara H. et al. (2007): The Making of the West, Peoples and Cultures, A Concise History, bind I, Boston & New York: Bedford/St. Martin’s, s. 44. De politiske omveltningene til Kleisthenes ble ferdigstilt over de neste to generasjonene.Finley, M.I. (1980): Grekere i antikken, s. 64
I de siste tiårene av 500-tallet f.Kr. gjennomgikk den athenske konstitusjon en betydelig endring, hovedsakelig ved å gi de ytre demoi en stemme i polisens politikk. Alle betydelige beslutninger ble tatt i en rådsforsamling som var åpen for alle voksne menn, inkludert de ytre demoi. Denne rådsforsamlingen, boulé, møttes en eller to ganger i måneden. En bestemt kvote av valgte årlige rådsmedlemmer kom fra hver deme i henhold til befolkningstallet; den største deme var Akharnai som sendte 22 rådsmedlemmer, mens den minste sendte kun én.Price, Simon; Thonemann (2011): The Birth of Classical Europe, London: Penguin History, s. 124-125
Den tredje reformbølgen ble gjennomført av Efialtes i 462-1 f.Kr. Han overtalte folkeforsamlingen til å redusere makten til Areopagus slik at denne ble en domstol for alvorlige straffesaker. På samme tid ble medlemskapet til denne domstolen åpnet for lavere samfunnslag slik at alle jordeiende borgere (ikke bare tidligere arkonter) kunne delta i den.Thorley, J., Athenian Democracy, Routledge, 2005, pp. 55–56
Demokratiets fall
Etter Athens tap under ekspedisjonen til Sicilia (415-413 f.Kr.) under Peloponneskrigen, gjennomførte en gruppe borgere en rekke steg for å begrense det radikale demokratiet som de mente førte byen til ruin. Dette endte med etableringen av et oligarki i 411 f.Kr., hvor en gruppe på 400 menn tok over styringen av staten. Dette oligarkiet varte bare i fire måneder før et demokratisk styre tok tilbake kontrollen, men krigen mot Sparta gikk dårlig og endte med athensk kapitulasjon i 404 f.Kr. Staten ble da overgitt de såkalte «30 tyranner», en gruppe oligarker oppnevnt av Sparta. Etter et drøyt år vant demokratiske krefter tilbake kontrollen, og demokratiet besto frem til Filip II av Makedonia erobret Athen i 338 f.Kr.
Institusjoner og organer
Valg ved loddtrekning var resultatet for demokratiet i Athen og som virkeliggjorde prinsippet om like muligheter for alle. Dermed kunne også fattige sitte i lønnede verv, i folkeforsamlingen og i domstolene. Perikles kunne stolt hevde, i henhold til historikeren Thukydides, at Athens positive særpreg var at fattigdom ikke var en hindring for å delta i politikken. Til sammen dannet deltakerne i folkeforsamlingen, rådet, domstolen og andre verv flere tusen deltakere, noe som skapte en uvanlig høy grad av politisk erfaring på tvers av klassestrukturene. Enhver borger var i prinsippet i kraft av sitt borgerskap kvalifisert til å ta del i statsstyret, selv om en viss grad av økonomisk uavhengighet fortsatt var en nødvendighet for direkte demokrati av Athens type. En kompleks stat som Athen, med sitt imperium og flåte, krevde kompetente politikere som kunne ofre seg for politikken på heltid. Tradisjonelt ble disse rekruttert blant de rike som hadde råd til det, men etter Peloponneskrigen dukket nye menn opp, og i de siste hundre årene med det athenske demokratiet var det kanskje til og med en tendens at slike menn dominerte.Finley, M.I. (1980): Grekere i antikken, s. 64-65