Muammar Abu Minyar al-Gaddafi[variasjoner] (1942–2011) var de facto leder av Libya fra 1969 til 2011. Han tok makten ved et ublodig militærkupp 1. september 1969 og bar inntil 1979 tittelen som landets statsoverhode. Fra 1979 hadde han ingen offisielle titler, men styrte landets politikk som diktator. Etter 20. august 2011 ble han regnet som avsatt av en ny regjering og var ettersøkt. Gaddafi døde under uklare omstendigheter etter at han 20. oktober 2011 var tatt til fange.Aftenposten.no
Gaddafi var den leder av Libya som hadde sittet lengst ved makten, og da han døde var ca. 80 prosent av landets befolkning født i løpet av hans regjeringstid. Han førte en økonomisk politikk som var finansiert av inntekter fra olje og gass. Gaddafi ble i 2008 utropt til Kongenes Konge av mer enn 200 afrikanske konger og stammeledere.BBC
En oppstand mot Gaddafis regime som startet i februar 2011, utviklet seg etterhvert til borgerkrig. Konflikten var en del av opprøret i den arabiske verden i 2011. FN vedtok i mars en resolusjon som innebar flyforbud over Libya. USA, Canada og en rekke europeiske land, heriblant Norge, gjennomførte deretter et stort antall luftangrep mot mål i Libya for å oppfylle resolusjonen. Fra 27. juni 2011 var Gaddafi ettersøkt av den internasjonale krigsforbryterdomstolen som krigsforbryter og forbrytelser mot menneskeheten.Etterlysning
Gaddafi påberopte seg ærestitler som Guide of the First of September Great Revolution of the Socialist People's Libyan Arab Jamahiriya eller Brotherly Leader and Guide of the Revolution.US Department of State's Background Notes, (Nov. 2005) "Libya – History", U.S. Dept. of State, Accessed July 14, 2006
Etternavnet kan på norsk gjengis både som Gaddafi, Kadhafi og Quadhafi avhengig av hvilken arabisk uttale man legger til grunn.
Tidlig liv Gaddafi var det yngste barnet i en bondefamilie. Han vokste opp i ørkenregionen i Surt. Han fikk en tradisjonell religiøs barneskoleutdannelse og gikk så på ungdomsskole i Fezzan fra 1956 til 1961. Gaddafi og en liten gruppe med venner som han traff på denne skolen, ble senere kjernen i gruppen av militante revolusjonære som etterhvert overtok landet. Gaddafis inspirasjon var Gamal Abdel Nasser, president i nabolandet Egypt, som ble president ved å appellere til arabisk enhet. I 1961 ble Gaddafi utvist fra skolen på grunn av sin politiske aktivisme.
Gaddafi studerte så jus ved Universitetet i Libya, der han fikk høye karakterer. Han gikk så på et militærakademi i Benghazi i 1963, der han og noen få av hans militante venner begynte å organisere et hemmelig kuppforsøk for å kaste den pro-vestlige libyske kongen Idris I. Han ble uteksaminert i august 1965, og ble sambandsoffiser i hæren. I april 1966 fikk han opplæring i Storbritannia, i ni måneder var han på et engelsk språkkurs i Beaconsfield, Buckinghamshire, et sambandskurs i Bovington Camp, Dorset, og et infanteri sambandskurs i Hythe, Kent. Til tross for rykter om det motsatte, ble han ikke utdannet ved Royal Military Academy Sandhurst i Storbritannia.
Militærkuppet En liten gruppe av offiserer ledet av Gaddafi, gjennomførte 1. september 1969 et ublodig statskupp i Kongedømmet Libya. Kong Idris var på dette tidspunkt i Kammena Vourla i Hellas for å få medisinsk behandling. Monarkiet ble avskaffet samme dag som kuppet ble gjennomført og Den sosialistiske arabiske folkerepublikken Libya straks proklamert. Kronprins Hasan as-Senussi, som var kongens nevø, ble satt i husarrest.
Gaddafi ble etter maktovertakelsen forfremmet fra kaptein til oberst, og han fikk siden på tross av sin posisjon som diktator og militiær øverstkommanderende, aldri noen høyere militær grad enn dette. Ifølge Gaddafi var det libyske samfunnet uansett «ledet av folket».
Islamsk sosialisme/pan-arabisme Gaddafi baserte sitt nye regime på en blanding av arabisk nasjonalisme, aspekter av en vestlig velferdsstat og det som Gaddafi beskrev som «direkte, folkelig demokrati». Han kalte dette systemet for «islamsk sosialisme» og mens han tillot privat kontroll over små selskaper, kontrollerte regjeringen de større. Velferd, «frigjøring» og utdannelse ble fremhevet. Han innførte også et system med islamske moralkoder, forbød alkohol og pengespill. For å forsterke idealene av denne sosialist-islamske staten, beskrev Gaddafi sin politiske filosofi i sin Grønne Bok, som ble publisert i tre utgaver mellom 1975 og 1979. I praksis ble Libyas politiske system vurdert til å være mindre idealistisk og fra tid til tid, og Gaddafi møtte innenlandsk opposisjon med maktmidler. Hans revolusjonære komité oppfordret til drap på libyske dissidenter som levde utenlands i april 1980, med libyske drapsskvadroner som dro utenlands for å myrde dem. 26. april 1980 satte Gaddafi en tidsfrist til 11. juni for dissidenter å returnere hjem eller å havne «i hendene til de revolusjonære komiteene».Facts on File 1980 Yearbook p353, 451 Ni libyere ble myrdet i den perioden, fem av dem i Italia.
Forhold til andre land Nabolandene Når det gjaldt nabolandene fulgte Gaddafi Gamal Abdel Nassers idéer om pan-arabisme, og ble en sterk forkjemper for å samle alle arabiske stater i en arabisk nasjon. Han støttet også pan-islamisme, tanken om en løs union av alle islamske stater og folk. Etter Nassers død 28. september 1970, prøvde Gaddafi å overta rollen som ideologisk leder av den arabiske nasjonalismen. Han proklamerte «Føderasjonen av arabiske republikker» (Libya, Egypt og Syria) i 1972 og håpte å skape en pan-arabisk stat, men de tre landene var uenige om spesifikke sider ved unionen. I 1974 signerte han en avtale med Tunisias leder Habib Bourguiba om en union mellom de to landene, men heller ikke dette forsøket fungerte i praksis. Etterhvert utviklet forskjellene mellom disse to landene seg til sterk fiendtlighet.
Libya var også involvert i til tider voldsomme territorielle konflikter med nabolandet Tsjad om området Aouzou, som Libya okkuperte i 1973. Denne disputten førte etterhvert til en libysk invasjon av landet, og en konflikt som først fikk sin slutt ved en våpenhvile i 1987. Konflikten ble avsluttet fredelig i juni 1994, da Libya trakk sine tropper tilbake fra Tsjad i full overensstemmelse med en dom fra Den internasjonale domstolen 13. februar 1994.
Støtte til «frigjøringsorganisasjoner» Gaddafi ble etterhvert en sterk støttespiller for PLO, en støtte som så i sin tur skadet Libyas forhold til Egypt, da nabolandet i 1979 søkte en fredsavtale med Israel. Ettersom Libyas forhold til Egypt ble mer anstrengt, søkte Gaddafi nærmere relasjoner med Sovjetunionen. Libya ble det første landet utenfor den sovjetiske blokken som kjøpte de supersoniske MiG-25 jagerbombeflyene, men forholdet mellom Sovjet og Libya forble relativt fjernt. Gaddafi søkte også å øke libysk påvirkning andre steder, spesielt i stater med islamsk befolkning, ved å oppfordre til etableringen av en saharisk islamsk stat og å støtte opprørsstyrker i stater i og rundt Sahara.
En av Gaddafis mest merkbare politiske grep var hans støtte til ulike «frigjøringsorganisasjoner» og hans økonomiske støtte til opprørsgrupper i det vestlige Afrika, mest kjent i Sierra Leone og Liberia, og til diverse muslimske grupperinger. På 1970- og 1980-tallet ble slik støtte gitt så fritt at også grupper som representerte ideologier langt fra Gaddafis kunne motta støtte. Gaddafis tilnærming forvirret ofte det internasjonale samfunnet.
Utover på 1970-tallet ble hans regime involvert i undergraving og terroristaktiviteter i både arabiske og ikke-arabiske land. På midten av 1980-tallet ble han i Vesten ansett som den viktigste økonomiske støttespilleren av internasjonal terrorisme.
Gaddafi skal ha vært en større økonomisk bidragsyter til «Svart Septemberbevegelsen», som stod bak München-massakren under sommer-OL i 1972, og ble anklaget av USA for å stå bak et bombeangrep i Berlin i 1986 som drepte tre og såret 200, derav et større antall amerikanske soldater. Han skal også ha betalt «Carlos sjakalen» for å kidnappe og så løslate en gruppe med saudiske og iranske oljeministre.
Forholdet til Vesten thumb|Reagan kalte Gaddafi for «den gale hunden i Midtøsten» Det dårlige forholdet mellom Libya og vestlige land nådde en bunn under Ronald Reagans administrasjon, som prøve å styrte Gaddafi. Reagan-administrasjonen så på Libya som en «røverstat» på grunn av landets kompromissløse syn på palestinsk uavhengighet, støtten til Iran i krigen i 1980–88 mot Saddam Husseins Irak og støtten til «frigjøringsorganisasjoner» i flere land. Reagan selv kalte Gaddafi for «den gale hunden i Midtøsten». I mars 1982 innførte USA et forbud mot import av olje fra Libya og eksport av oljeteknologi. Europeiske nasjoner gjorde ikke det samme.
I 1984 ble den britiske politikvinnen Yvonne Fletcher skutt utenfor den libyske ambassaden i London mens hun bevoktet en anti-Gaddafi demonstrasjon. Flere maskingeværskudd ble avfyrt innenfra ambassadebygningen ble sett på som drapsårsaken, men libyske diplomater brukte sin diplomatiske immunitet og slapp unna. Hendelsen førte til at Storbritannia brøt alle diplomatiske relasjoner med Libya for mer enn et tiår.
Amerikanske tropper angrep libyske patruljebåter flere ganger i perioden januar til mars 1986 i sammenstøt om tilgangen til Sidra-bukten, som Libya hevdet var libysk territorium. 15. april 1986 beordret så president Ronald Reagan et større flyangrep (Operasjon El Dorado Canyon) mot Tripoli og Benghazi. I angrepene ble 45 libyske soldater og regjeringspersonell og 15 sivile drept. Dette angrepet fulgte etter at USA hadde fanget opp en teleksmelding fra den libyske ambassaden i Øst-Berlin, som antydet at den libyske regjeringen var involvert i bombeangrepet mot diskoteket i 1986. Blant de drepte 15. april var Gaddafis adoptivdatter Hannah. Libya gjengjeldte angrepet ved å skyte to Scud-raketter mot den amerikanske LORAN-C-stasjonen på den italienske øya Lampedusa, men rakettene traff ikke målene sine og landet i sjøen uten å anrette skader.
Sent i 1987 ble en lastebåt, «MV Eksund», tatt i arrest av Storbritannia. Målet for båten var å levere store mengder våpen og eksplosiver til IRA. Britisk etterretning trodde at dette ikke var den første sendingen av våpen og at libyske våpensendinger tidligere hadde nådd fram til IRA.
Sanksjoner I det meste av 1990-tallet måtte Libya tåle økonomiske sanksjoner og diplomatisk isolasjon som et resultat av at Gaddafi nektet å utlevere til USA eller Storbritannia to libyere mistenkt for å stå bak sprengningen av Pan Am Flight 103 over Lockerbie i Skottland. Etter et besøk av den sørafrikanske presidenten Nelson Mandela i 1997, og samtaler med FNs generalsekretær Kofi Annan, gikk Gaddafi i 1999 med på et kompromiss der de to mistenkte ble utlevert til Nederland for rettssak etter skotske lover. FN-sanksjonene ble deretter opphevet, men de amerikanske sanksjonene forble på plass.
I august 2003, to år etter at Abdelbaset Ali Mohmed Al Megrahi ble dømt for terrorhandlingen over Lockerbie, skrev Libya et brev til FN der landet formelt tok ansvaret for sine borgeres handlinger og gikk med på å betale 2,7 milliarder dollar i erstatning til de etterlatte. Samme måned støttet Storbritannia og Bulgaria sammen en FN-resolusjon som fjernet sanksjonene mot Libya. (Bulgarias involvering i forslaget førte til spekulasjoner om at det var en sammenheng mellom HIV-rettssaken i Libya, der fem bulgarske sykepleiere ved et sykehus i Benghazi, var anklaget for å infisere 426 libyske barn med HIV). 40 % av kompensasjonen ble så betalt til hver familie, og nye 40% ble utbetalt da de amerikanske sanksjonene ble fjernet. Fordi USA nektet å ta Libya av listen over stater som støttet terrorisme, ble de siste 20% av erstatningen holdt tilbake. 28. juni 2007 fikk Megrahi igjennom en annen anke mot sin dom.Libyan jailed over Lockerbie wins right to appeal En måned senere ble de bulgarske sykepleierne løslatt og fikk returnere hjem, der de ble benådet av den bulgarske presidenten Georgi Parvanov.
Senere åpenhet