Alkibiades Kleiniou Skambonides (gresk: Ἀλκιβιάδης Κλεινίου Σκαμβωνίδης, «Alkibiades, sønn av Kleinias, fra demen Skambonidai», født ca. 450, død 404 f.Kr.) var en prominent athensk statsmann, taler og strategos. På morssiden tilhørte han den aristokratiske familien alkmaeonidaiene. Han ble det siste berømte medlemmet av denne familien, siden de mistet sin posisjon etter Peloponneskrigen. Alkibiades spilte en betydelig rolle i den andre halvdelen av konflikten som strategisk rådgiver, militær kommandant og politiker.
Alkibiades skiftet side flere ganger under Peloponneskrigen. Han talte for en aggressiv utenrikspolitikk i sin fødeby Athen tidlig i 410-årene f.Kr., og han ble en viktig del av den sicilianske ekspedisjon, men flyktet til Sparta etter at hans politiske fiender anklaget ham for blasfemi. I Sparta tjente han som strategisk rådgiver og foreslo eller hadde overoppsyn med flere betydelige felttog mot Athen. Men Alkibiades fikk snart mektige fiender i Sparta også og ble tvunget til å hoppe av til Persia. Der var han rådgiver for satrapen Tissafernes før hans politiske allierte i Athen fikk kalt ham tilbake. Han tjente så som strategos (general) i flere år, men hans fiender lyktes til slutt i å sende ham i eksil på nytt.
Den sicilianske ekspedisjon var Alkibiades' verk, og moderne forskere har hevdet at hadde ekspedisjonen vært under hans kommando, i stedet for Nikias', hadde ekspedisjonen muligens ikke blitt den katastrofen den ble.A. Vlachos, Thucydides' Bias, 59 &c. I årene der han tjente Sparta, spilte Alkibiades en avgjørende rolle i Athens tilbakegang. Erobringen av Dekeleia og opprørene til flere viktige bystater underlagt Athen skjedde enten på hans forslag eller under hans overoppsyn. Men da han ble gjeninnsatt i sin fødeby, spilte han en avgjørende rolle i rekken av athenske seire som til slutt førte Sparta til å be om fred. Han foretrakk ukonvensjonelle taktikker og vant jevnlig byer over på sin side gjennom forræderi eller forhandlinger fremfor beleiringer.P.B. Kern, Ancient Siege Warfare, 151. Alkibiades' militære og politiske talenter viste seg jevnlig å være verdifulle for den staten som han for tiden ga sin lojalitet til, men hans evne til å skaffe seg mektige fiender sikret at han aldri forble på et sted for lenge. På slutten av krigen som han hjalp til med å fornye tidlig i 410-årene, var hans dager av politisk betydning over.
Tidlige år thumb|Jean-Léon Gérôme (1824–1904): Sokrates oppsøker Alikibiades i Aspasias hus, 1861. Alkibiades ble født i Athen som sønn av Deinomake (kusinen til Perikles)C.A. Cox, Household Interests, 144. og Kleinias 2., som kom fra en mer ubetydelig familie enn sin kone. Deinomake var datter av Megakles og kunne spore sin familie tilbake til Evrysakes og telamoniske Ajax.Platon, Alcibiades 1, 121a. Alkibiades tilhørte dermed på morssiden alkmaionidenes mektige og kontroversielle slekt. Hans morfar het også Alkibiades og var en venn av Kleisthenes, den berømte grunnlovsreformatoren sent på 500-tallet f.Kr. Etter at Kleinias døde i slaget ved Koroneia, ble Perikles og Arifon hans verger.N. Denyer, Commentary of Plato's Alcibiades, 88–89. Alikibiades hadde, ifølge Plutark, flere berømte lærere, inkludert Sokrates, og han var godt trent i kunstarten retorikk. Men han var kjent for sin uregjerlige oppførsel som flere steder nevnes av antikke greske forfattere.
Ammen hans het Amykla og kom fra Sparta.Plutark om Alkibiades Thrakeren Zopyros var ansatt som «pedagog», som i antikken betød at han fulgte gutten til og fra sportsøvelser og undervisningstimer, overvar dem og bar guttens instrumenter. Nederlaget i Koroneia førte til at Athen mistet kontrollen over naboregionen Boiotia. Etter Kleinias' død ble Perikles verge for 4 år gamle Alkibiades og hans lillebror Kleinias 3. frem til 434 f.Kr. Ifølge Platon sendte Perikles Kleinias til sin bror Arifron, kanskje for å holde ham unna Alkibiades' dårlige påvirkning. Men innen et halvt år sendte Arifron gutten tilbake til Perikles, som imidlertid heller ikke ville ta ansvar for Kleinias, men igjen overlot ham til hans storebror Alkibiades. På det tidspunkt var Perikles travelt opptatt med gjenoppbygningen av Akropolis, som ble ødelagt under den persiske invasjonen i 480 f.Kr., og har neppe hatt noe overskudd til å få skikk på sin kusines to farløse sønner.Tord Østberg: Alkibiades og Aten (s. 63), forlaget Dreyer, Oslo 2013, ISBN 978-82-8265-033-5
Alkibiades deltok i slaget ved Poteidaia i 432 f.Kr., hvor Sokrates skal ha reddet hans liv. Han tilbakebetalte Sokrates i slaget ved Delion i 424 f.Kr. Alikibiades hadde et intimt, men (ifølge idealiserte antikke beretninger) ikkeseksuelt forhold med Sokrates som han beundret og respekterte, og Sokrates var tiltrukket av hans skjønnhet, men nektet å gi etter for hans ungdommelige tiltrekning.I. Sykoutris, Introduction to Symposium, 159–180.Platon, Symposium, 215a–222b. Alkibiades «fryktet og hedret Sokrates alene, og avskydde resten av sine elskere» ifølge Plutark.Plutarch, Alcibiades, 6.
Han var gift med Hipparete, datter til Hipponikos, en rik athener. Hipparete elsket sin mann ifølge Plutark, men hun forsøkte å skille seg fra ham siden han hadde kurtisaner. Hun levde med ham til hun døde og kan ha født to barn, en datter og en sønn som også het Alkibiades.
Politisk karriere frem til 412 f.Kr. Hans fremvekst Alkibiades ble først viktig da han begynte å tale for aggressiv athensk handling etter signeringen av Nikiasfreden. Den avtalen var en skjør våpenhvile mellom Sparta og Athen som ble signert halvveis i Peloponneskrigen, og kom etter syv år med kamper hvor ingen av sidene hadde fått en avgjørende fordel. Historikerne Arnold W. Gomme og Raphael Sealey mener, og Thukydid beretter, at Alkibiades var fornærmet over at spartanerne hadde fremforhandlet denne avtalen gjennom Nikias og Lakhes og overså ham på grunn av hans ungdommelighet.A.W. Gomme, A Historical Commentary on Thucydides, 339.R. Sealey, A History of the Greek City States, 353.
Krangler om tolkninger av avtalen fikk spartanerne til å sende ambassadører til Athen med fullmakter til å ordne alle ubesvarte spørsmål. Athenerne mottok disse utsendingene godt til å begynne med, men Alkibiades møtte dem i hemmelighet før de fikk snakke til ekklesia (den athenske forsamlingen), og fortalte dem at forsamlingen var hevnlysten og hadde store ambisjoner. Han oppfordret dem til å ikke la deres diplomatiske autoritet representere Sparta, men i stedet la ham hjelpe dem gjennom hans innflytelse i athensk politikk. Representantene gikk med på dette siden de var imponert over Alikibiades' fremsynthet, og fremmedgjorde seg fra Nikias som oppriktig ønsket å nå en avtale med spartanerne. Dagen etter spurte Alkibiades dem i forsamlingen om hvilken makt Sparta hadde gitt dem til å forhandle. De svarte slik det var avtalt, at de ikke hadde kommet med full og uavhengig makt. Dette var i direkte motsetning til hva de hadde sagt dagen før, og Alkibiades brukte denne muligheten til å avfeie deres karakter, mistenkeliggjøre deres mål og ødelegge deres troverdighet. Dette spillet styrket Alkibiades' stilling, mens det ydmyket Nikias, og Alkibiades ble i etterkant utnevnt til general. Han dro fordel av sin økende makt til å skape en allianse mellom Argos, Mantinei, Elis og andre stater i Peloponnes. Dette truet Spartas dominans i regionen. Ifølge Gomme «var det en storslagen plan, for en athensk general i ledelsen av en hovedsakelig peloponnesisk hær, å marsjere gjennom Peloponnes og ydmyke Sparta mens hennes rykte var på et lavmål.»A.W. Gomme, A Historical Commentary on Thucydides, 70. Men denne alliansen ble til slutt beseiret i slaget ved Mantinei.
En gang i løpet av 416–415 f.Kr. fant det sted en kompleks maktkamp mellom Hyperbolos, på den ene siden, og Nikias og Alkibiades på den andre. Hyperbolos forsøkte å få en av disse sendt i eksil, men Nikias og Alkibiades kombinerte sin innflytelse og fikk folket til å sende Hyperbolos i eksil i stedet. Denne hendelsen avslørte at Nikias og Alkibiades hver ledet en personlig tilhengerskare viss stemmer ble avgjort av lederne.
Alkibiades var ikke en av generalene som var involvert i erobringen av Melos i 416–415 f.Kr., men Plutark beskriver ham som tilhenger av dekretet som beseglet skjebnen for Melos, der mennene ble drept og kvinner og barn gjort til slaver. Taleren Andokides hevdet at Alkibiades hadde et barn med en av disse kvinnene som ble slaver.
Sicilianske ekspedisjon Delegater fra den sicilianske byen Segesta ankom i 415 Athen for å be athenerne om støtte i sin krig mot Selinos. Under debatten om henvendelsen var Nikias helt i mot athensk intervensjon, og forklarte at felttoget ville bli svært dyrt. Han angrep karakteren og motivene til Alkibiades, som var tilhenger av ekspedisjonen. På den andre siden hevdet Alkibiades at et felttog på den nye fronten ville føre til rikdommer til byen og ekspansjon av imperiet, på samme måte som perserkrigene hadde. I sin tale hevdet Alkibiades at athenerne ville klare å rekruttere allierte i regionen og innsette sitt styre over Siracusa, den mektigste byen på Sicilia.
Til tross for Alkibiades entusiastiske forsvar for planen, var det Nikias og ikke ham som snudde et moderat foretak til et massivt felttog, og gjorde det slik at erobringen av Sicilia virket mulig og sikkert.Kagan, The Peloponnesian War, 322 Det var på Nikias' forslag at størrelsen på flåten ble økt fra 60 skip til «140 galleier, 5100 væpnede menn og rundt 1300 bueskyttere, slyngekastere og lett bevæpnede menn.» Filosofen Leo Strauss understreker at den sicilianske ekspedisjonen oversteg alt som ble satt i gang av Perikles. Nikias' intensjon var nesten helt sikkert å sjokkere forsamlingen med sitt høye anslag om hvilke styrker som krevdes, men i stedet for å dempe sine medborgere, gjorde hans analyser dem enda mer ivrige.L. Strauss, The City and Man, 104. Mot hans eget ønske ble Nikias utnevnt til general sammen med Alkibiades og Lamakos. Alle tre fikk fullmakt til å gjøre det som var i Athens beste interesser mens de var på Sicilia.
Hermaene, steinmarkører som representerte guden Hermes, ble ødelagt i hele Athen. Dette var en religiøs skandale og ble sett på som et svært dårlig tegn for ekspedisjonen. Plutark forklarer at Androkles, en politisk leder, brukte falske vitner som anklaget Alkibiades og hans venner for å ha ødelagt statuene og for å verdsliggjøre eleusinske mysterier. Senere hyret hans motstandere, fremst blant disse var Androkles og Kimons sønn Thessalos, talere til å argumentere for at Alkibiades skulle seile som planlagt og stilles for retten når han kom tilbake fra felttoget. Alkibiades var mistenksom overfor deres hensikter og ba om å få bli stilt for retten umiddelbart, hvor straffen kunne bli dødsdom, for å renvaske sitt navn.
«Menn er ikke fornøyd med å parere angrepene til en overordnet, men slår ofte til først for å forhindre at et angrep blir gjort. Og vi kan ikke fastsette punktet hvor vårt imperium skal stoppe. Vi har nådd en posisjon hvor vi ikke må bli fornøyd med å beholde, men må planlegge for å utvide det. For dersom vi slutter å herske over andre, er vi i fare for å bli hersket over selv. Dere kan heller ikke se på manglende handling fra samme synspunkt som andre, med mindre du er forberedt på å forandre dine vaner og gjøre dem til deres.» Alkibiades' tale før den sicilianske ekspedisjon slik den ble nedtegnet av Thukydid (VI, 18). |}