Astor Pantaleón Piazzolla (født 11. mars 1921 i Mar del Plata, død 4. juli 1992 i Buenos Aires) var en argentinsk orkesterleder, bandoneonist og komponist.
I sin ungdom spilte Piazzolla i Aníbal Troilos tradisjonelle tango-orkester, som han også arrangerte musikk for. Piazzolla ønsket opprinnelig å bli en klassisk komponist, men etter et studium hos den franske komponisten og dirigenten Nadia Boulanger endte han i stedet med å skape en ny tangostil ved å ta opp elementer fra jazz og klassisk musikk (tango nuevo).
Piazzolla var en virtuos bandoneónist som jevnlig opptrådte med ulike ensembler, og han medvirket på en rekke innspillinger både med sine egne ensembler og med verdenskjente artister. Piazzollas musikk blir stadig oppført over hele verden, og er blitt spilt inn av mange ulike artister. Musikken hans er intenst sentimental, sensuell og lidenskapelig, men også aggressiv, rå og smertefylt – både komplisert og enkel på samme tid.
Til tross for at Piazzollas tango nuevo opprinnelig møtte stor motstand fra det tradisjonelle tangomiljøet i Argentina regnes han nå som en av landets nasjonale ikoner. I 1985 ble han æresborger av Buenos Aires, og i 2008 ble den internasjonale flyplassen i fødebyen Mar del Plata omdøpt til «International Airport Astor Piazzolla».
Biografi Barndom Astor var det eneste barnet til Vicente «Nonino» Piazzolla og Asunta «Nonina» Mainetti. Familien har italienske røtter: Astors farfar Pantaleone immigrerte på slutten av 1800-tallet til Mar del Plata fra havnebyen Trani i regionen Puglia. Også moren var av italiensk avstamming.
Da Astor var fire år flyttet familien til New York, hvor faren drev en frisørsalong i Greenwich Village. Guttens musikalske begavelse ble tidlig åpenbar. Han tok pianotimer og spilte også bandoneon, mest for å glede faren som elsket argentinsk tango. Astors egne interesser gikk mer i retning jazz og musikken til Johann Sebastian Bach, som han tilfeldigvis fikk høre en nabo spille på piano.
Heller ikke bekjentskapet med familievennen og tangolegenden Carlos Gardel endret på prioriteringene. 13 år gammel fikk han en liten rolle som avisgutt i Gardel-filmen El día que me quieras.Bilde fra filmen El día que me quieras, den 13 år gamle Astor Piazzolla ytterst til venstre, og Gardel inviterte vidunderbarnet med på turne. Til Astors store gremmelse mente faren at han var for ung for turnelivet. Dette viste seg å være en heldig avgjørelse, for Gardel og hele bandet omkom i en flyulykke under turneen. Piazzolla kommenterte senere at takket være sin fars forsiktighet spilte han nå bandoneon og ikke harpe.http://zifra.blogalia.com/historias/31093
Miljøet i Greenwich Village var hardt, og Piazzolla rotet seg opp i mindre problemer. Han sa selv: «Jeg vokste opp i et voldspreget miljø, det er derfor jeg er så stridslysten. Kanskje har det også preget musikken min».Astor Piazzolla Der König Des «Tango Nuevo»
Debut I 1937 vendte familien med den 15 år gamle Astor tilbake til Buenos Aires hvor den tradisjonelle tangoen fremdeles dominerte. En konsert med Elvin Vardaros Tango Enseble ble et vendepunkt: her opplevde han for første gang en ny tangotolkning. Han øvde nå mer enn før og perfeksjonerte sitt bandoneon-spill. Et helt år spilte han i middelmådige orkestre, og om kveldene gikk han til Germinal, Buenos Aires' svar på Broadway der den berømte Aníbal Troilo spilte med sitt tipica-orkester. Troilo ble den gang regnet som den beste bandeonisten og orkesterlederen i Buenos Aires. Da en av Troilos bandeonister ble syk, spurte Piazzolla sin venn, fiolinisten Hugo Barale, om å presentere ham for maestroen. Piazzolla kunne hele Troilos repertoar utenat og ble ansatt på flekken.
På den tiden var Argentina et av de rikeste landene i verden, og folk ønsket å glemme trettiårenes elendighet, de ville ut og danse og more seg. Tangoklubbene økte i antall, og det var tusenvis av tangoorkestre i Buenos Aires og over hele landet. Hvert orkester hadde sin egen stil. De spilte de samme låtene, men med sine egne arrangementer – omtrent som når moderne jazzmusikere tolker standardlåter. Aníbal Troilos egenart var sofistikerte arrangementer og en melodisk stil preget av bandeonistenes usedvanlige spill. Men den tradisjonelle tangoen hadde likevel strenge regler, og Troilo måtte ofte irettesette Piazzolla for å få ham til å holde seg innenfor sjangergrensene.
Snart begynte Piazzolla å komponere tangoer og skrive arrangementer for Troilos orkester. Men den unge bandoneonisten var ikke fornøyd med det: han ville komponere seriøs musikk. Han fikk møte den verdenskjente pianisten Arthur Rubinstein som rådet han til å studere med Alberto Ginastera, og ble forsterket i sitt gryende ønske om å ta en akademisk musikkutdanning. Fra 1940 mottok han komposisjonsundervisning av den ubetydelig eldre Alberto Ginastera, som allerede hadde vakt oppsikt med sine første ballett- og instrumentalverk. Dette var en intens arbeidsperiode: Piazzolla sto tidlig opp for å høre Teatro Colóns symfoniorkester øve, han fordypet seg i partiturer av Stravinsky, Bartók, Ravel og andre, og spilte i tangoklubbene om nettene.
Frigjøring Piazzolla forlot Troilos orkester i 1944 for å akkompagnere den berømte sangeren Francisco Fiorentino. På denne tiden startet han å frigjøre seg fra båndene som hadde hemmet kreativiteten hans. Kort tid etter dannet han sitt eget orkester. Blant låtene han skrev på den tiden, skiller fem seg ut, og en av dem gav han, sannsynligvis bevisst, tittelen Prepárense («forbered dere»).
I 1950 komponerte han musikken til filmen Bólidos de acero. Ellers skrev han under denne perioden framfor alt orkester- og kammermusikk, for eksempel Rapsodía porteña (1952) og Sinfonietta (1954) som han fikk den nasjonale kritikerprisen for. Han distanserte seg etter hvert offentlig fra tangoene som han hadde skrevet tidlig på 1940-tallet, for på den tiden ble tangoen spilt på nattklubber og i bordeller og hadde et dårlig rykte i Argentina.
Paris Drømmen hans ble endelig realisert da han i 1953 vant Fabien-Sevitzkys komposisjonskonkurranse med symfonien Tres Moviementos Sinfònicos. Førsteprisen var et stipend som skulle brukes til et studium i Paris, og Piazzolla søkte om å få studere med den velrenommerte komposisjonslæreren Nadia Boulanger som underviste en hel generasjon innflytelsesrike komponister, blant andre Quincy Jones, Aaron Copland, Leonard Bernstein, Philip Glass – og Astor Piazzolla.
Piazzolla og hans første kone, artisten Dedé Wolff, reiste til Paris i 1954 – mens de to barna Diana (11 år) og Daniel (10 år) ble igjen i Buenos Aires. Den innsiktsfulle Boulanger endevendte Piazzollas liv på en dag, noe vi lar ham fortelle med egne ord:
Nadia Boulangers ord gjorde Piazzolla så opprørt at han begynte et intenst arbeid hvor han fulgte Boulangers konsept ganske bokstavelig. I 1955 spilte han inn 16 spor med strykere fra Paris operas orkester, Martial Solal og Lalo Schifrin på piano, og ham selv på bandoneon. De fleste av stykkene var komponert av Piazzolla, blant annet Chau Paris, Sens Unique, Picasso og Marron Y Azul.
Orquesta de Cuerdas og Octeto Buenos Aires thumb|Astor Piazzolla og Horacio Ferrer rundt 1970. Piazzolla returnerte til Buenos Aires i 1957 og startet et orkester med strykere, piano og bandoneon, Orquesta de Cuerdas. De beste solistene og tangomusikerne i byen, Elvino Vardaro, Jaime Gossis og José Bragato ble viktige for framføringen av Piazzollas musikk på den tiden. Med dette orkesteret fikk Piazzolla vist sine nye ferdigheter som komponist for strykeorkester. Repertoaret besto av stykker som Tango del ángel, Tres minutos con la realidad, Melancolico Buenos Aires, lo que vendra og arrangementer av andre komponisters musikk.
På samme tid startet han den berømte oktetten Octeto Buenos Aires. Piazzolla tok i bruk elektrisk gitar for første gang, og gitaristen Horacio Malvicinos bebop-inspirerte «chorus» ga orkesteret en moderne klangfarge.
Med denne besetningen spilte Piazzolla inn to LP-plater og en 78-plate. Musikken møtte kraftig motbør fra det tradisjonelle tangomiljøet, og stemningen ble etter hvert så opphisset at Leopoldo Federico minnes at øvingene måtte hemmeligholdes og planlegges i siste øyeblikk. Videre forteller han at en gang alle musikerne var klare til å begynne en konsert, fant man ikke Piazzolla før det oppsto tumulter i salen. Piazzolla befant seg i stridens sentrum hvor han kjempet rasende mot sine motstandere.
I 1958 oppløste han oktetten som ingen lengre risikerte å sette på programmet. Til slutt oppløste han også strykeorkesteret og bosatte seg i New York hvor han begynte å eksperimentere med en fusjon av tango og jazz. Han spilte inn to album med denne musikken, men forsøket floppet, og han ble sterkt kritisert etterpå.
Adiós Nonino Året etter døde faren «Nonino» som Piazzolla var nært knyttet til. Astors sønn Daniel var vitne da den berømte Adiós Nonino («Farvel Nonino») ble skrevet: «Pappa ba om å få være for seg selv en stund. Vi gikk inn på kjøkkenet. Først var det en total stillhet. Snart hørte vi ham spille bandoneon. Det var en veldig trist melodi, fryktelig trist. Adiós Nonino ble komponert.»"Papá nos pidió que lo dejáramos solo durante unas horas. Nos metimos en la cocina. Primero hubo un silencio absoluto. Al rato, oímos que tocaba el bandoneón. Era una melodía muy triste, terriblemente triste. Estaba componiendo Adiós Nonino."Daniel Piazzolla, «Astor», Diana Piazzolla. Buenos Aires, Ed. Corregidor, 2005. ISBN 950-05-1570-9 Under et intervju i 1990 sa Piazzolla om stykket: «[Tangoen] Adiós Nonino er nummer en. Tusen ganger forsøkte jeg å skrive en bedre, men klarte det aldri.»«El (tango) número uno es Adiós Nonino. Me propuse mil veces hacer uno superior y no pude.»Diario Clarin: "Piazzollas mest kjente tango" Adiós Nonino skal være spilt inn av over 170 forskjellige musikereDiario Clarin: Mer enn 170 versjoner av «Adiós Nonino» og er blitt Piazzollas «signaturlåt» og hans kanskje mest kjente tango.Detaljer om Adios Nonino på todotango.com
Quinteto Nuevo Tango (første periode)
Skuffet over det mislykkede forsøket med tangojazz-fusjonen vendte han i 1960 tilbake til Buenos Aires og startet kvintetten som ble redskapet han formet sin musikalske stil med, og som dannet grunnlaget for etterfølgende orkestre: Quinteto Nuevo Tango. I sin første versjon besto orkesteret av Piazzolla (bandoneon), Jaime Gosis (piano), Simón Bajour (fiolin), «Kicho» Díaz (kontrabass) og Horacio Malvicino (el. gitar).
Med denne besetningen presenterte han Adiós Nonino og alle komposisjonene han definerte sin stil med og som hører til hans mest innspilte, eksempelvis Las Estaciones («Verano Porteño», «Otoño Porteño», «Invierno Porteño» og «Primavera Porteña»), La Serie del Ángel («Introducción al ángel», «Milonga del ángel», «Muerte del ángel» og «Resurrección del ángel»), La Serie del Diablo («Tango diablo», «Vayamos al diablo» og «Romance del diablo»), «Revirado», «Fracanapa», «Calambre», «Buenos Aires Hora Cero», «Decarísimo», «Michelangelo ´70» og «Fugata».
I 1965 spilte kvintetten i New York med to nye medlemmer, Antonio Agri på fiolin og Oscar Lopez Ruiz på el. gitar hvor La Serie del Ángel ble framført for første gang. Samme år spilte han inn tangoer til tekst av forfatteren Jorge Luis Borges med et ad hoc-orkester. Borges var ikke så begeistret for resultatet, men det ble en kultplate i tangomiljøene.
Dedé og Astor ble separert i 1967 og han begynte å samarbeide med poeten Horacio Ferrer, som blant annet skrev teksten til noen av Piazzollas mest kjente sanger: «Chiquilín de Bachín» og «Balada para un loco», samt librettoen til operitaen Maria de Buenos Aires. Platen med operitaen ble sluppet i 1968, på den synger Amelita Baltar, Piazzollas samboer de fem neste årene.
Italia (elektrisk periode) thumb|Astor Piazzolla i 1975. I 1970 vendte han tilbake til Paris hvor han sammen med Ferrer skapte oratoriet El pueblo joven.