Denne artikkelen omhandler antikken. Se også Napoleons kortvarige romerske republikk 1798–1800 og den romerske republikk av 1849.
Den romerske republikk (latin: Res publica Romana ) er betegnelsen på styreformen for byen Roma og oldtidens romerske sivilisasjon. Republikken ble styreformen etter at det romerske kongedømme ble veltet, tradisjonelt datert til 509 f.Kr., og endte med etableringen av romerske keiserriket i 27 f.Kr. Det var under republikken at Roma ekspanderte fra byens umiddelbare omgivelser til sist å herske over hele verden rundt Middelhavet.
I løpet av de første to århundre republikken eksisterte, ekspanderte dens territorier ved en kombinasjon av erobring og allianser, fra sentrale Italia til å utgjøre hele den italienske halvøya. Ved det påfølgende århundret omfattet den romerske republikken Nord-Afrika, Spania, og hva som nå er sørlige Frankrike. To århundrer etter, mot slutten av 100-tallet f.Kr., omfattet det resten av dagens Frankrike, Hellas, og det meste av østlige Middelhavet. Ved denne tiden hadde indre spenninger ført til en rekke innbyrdeskriger som kulminerte med drapet på Julius Cæsar, som igjen ledet til overgangen fra republikk til keiserrike.
Den nøyaktige datoen for overgangen kan være et spørsmål om tolkninger. Historikere har på ulikt vis foreslått Julius Cæsars kryssing av elven Rubicon i 49 f.Kr., Cæsars utnevnelse som diktator på livstid i 44 f.Kr., og nederlaget til Marcus Antonius og Kleopatra i slaget ved Actium i 31 f.Kr. Imidlertid er det mest vanlig å benytte den samme dato som antikkens romere selv benyttet, det vil si i 27 f.Kr. da det romerske senatet bevilget ekstraordinære makt til Octavianus og hans tittel som Augustus, som også ble hans navn. Selv med eneveldig makt som militær diktator var Augustus selv opptatt på å bevare republikken formelt og ble aldri omtalt som keiser, verken av seg selv eller andre, og han avviste monarkiske titler. Isteden ble betegnelsen Princeps Civitatis benyttet, «Statens førsteborger».Eck, Werner (2003): The Age of Augustus. Oversatt av Deborah Lucas Schneider, nytt materiale av Sarolta A. Takács. Oxford: Blackwell Publishing, innb. ISBN 978-0-631-22957-5; uinnb. ISBN 978-0-631-22958-2, s. 50.
Den romerske regjeringen var ledet av to konsuler, valgt årlig av borgerne og rådet av et senat som var sammensatt av utnevnte magistrater. Da det romerske samfunn var meget hierarkisk oppbygd etter moderne standarder, var utviklingen av den romerske regjeringen tungt påvirket av striden mellom patrisierne, Romas landeiende aristokrati, som sporet deres slekt tilbake til grunnleggelsen av Roma, og plebeierne, de langt mer tallrike vanlige borgerne. Lovene som ga patrisierne eksklusive rettigheter til Romas fremste posisjoner ble svekket over tid, og ledende familier fra plebeierklassen ble fullverdige medlemmer av aristokratiet. Lederne av republikken utviklet en sterk tradisjon (Mos maiorum, «forfedrenes skikker») og moral for offentlige tjenester og beskyttelse (clientela) i krig og fred, noe som førte til at militær og politisk suksess ble ubrytelig koblet sammen. Mange av Romas juridiske og lovmessige strukturer, senere kodifisert til Corpus Juris Civilis (Justinians lov) og på nytt i Code civil des français (Napoléons lov) kan fortsatt bli sett over hele Europa og store deler av verden i moderne nasjonalstater og internasjonale organisasjoner.
Periodeinndeling Det er vanlig å dele republikken inn i tre deler. Den første delen, tidlig republikk, er perioden fra det første konsulåret 509 f.Kr., til lex hortensia i 287 f.Kr., da tribusforsamlingen, consilium plebis, kunne vedta lover som gjaldt hele befolkningen. Den andre perioden, mellomrepublikken, er fra 287 f.Kr. til Tiberius Gracchus' reformer i 133 f.Kr. Den siste perioden er kalt senrepublikken, og strekker seg fra 133 f.Kr. til slaget ved Actium i 31 f.Kr..
Kort oppsummert er den første perioden preget av klassekamper mellom plebeierne og patriserne; klassekamper som til slutt førte til at plebeierne, mot slutten av republikken, stod på lik linje med det mektige patrisieraristokratiet. Mellomrepublikken er preget av de store erobringene, punerkrigene og makedonerkrigene. Erobringer som skulle føre til at den romerske republikk ble det mektigste riket ved Middelhavet. Senrepublikken var en periode med indre uro og borgerkriger, som endte med Octavianus' maktovertakelse i 31 f.Kr.
Folkeforsamlingene En folkeforsamling var en samlet gruppe av romerske borgere som ble presidert over av en embetsmann. De fleste av de høyere embetsmennene, fra ediler til konsuler, kunne kalle sammen forsamlingen. Også en diktator og hans sekundant kunne kalle den sammen. For at folkeforsamlingen skulle være formell måtte man gi beskjed til folket om at den skulle holdes en stund i forveien. Denne beskjeden ble vanligvis gitt tre markedsdager, omtrent to og en halv uke, før avstemningen.Lintott, 1999, s. 44
Når en folkeforsamling var blitt kalt sammen ble det ofte holdt taler for forsamlingen før man debatterte saken som skulle stemmes over.Ibid., s. 45 I debattene var det kun forhåndsutvalgte som fikk lov til å snakke. Disse var valgt av den presiderende embetsmannen.Ibid., s. 41 Etter debatten stemte forsamlingen. Resultatet ble talt opp underveis og valget var over når man nådde en flertallsbeslutning.
De viktigste forsamlingene
Kenturieforsamlingen Kenturieforsamlingen kan ses på som ”folket under våpen”. Borgerne var organisert, og stemte, i forskjellige grupper som kalles kenturier. Kenturien som du stemte i tilsvarte den rollen du hadde i den romerske hæren. Da man måtte stille med eget utstyr i krig ble dette styrt ut ifra hvor stor formue du hadde. De rikeste stemte i kavaleri- eller ridderklassen. Deretter fulgte de forskjellige infanteriklassene fra første til femte, hvor femte var lavest. Hvis forsamlingen hadde nådd et flertall etter at ridderne og første infanteriklasse hadde stemt var valget avgjort.Nicolet, 1980, s. 207 - 317Lintott, 1999, s. 40 - 65
Tribusforsamlingen Tribusforsamlingen kan ses på som ”folket i stammer”. Også i denne forsamlingen stemte man i grupper, men her hadde ikke rikdom noe å si. Folket var inndelt i stammer, eller triber, ut ifra hvor man bodde i Roma og omegn. Borgere fra forskjellige sosioøkonomiske lag av samfunnet endte da opp med å stemme i samme stamme. I Tribusforsamlingen var valget først avgjort når man hadde nådd et flertall av alle stammene.Nicolet, 1980, s. 207 - 317Lintott, 1999, s. 40 - 65
Folkeforsamlingens makt I begge forsamlingene foregikk det valg av embetsmenn. I Kenturieforsamlingen valgte man de to høyeste politiske embetene i Roma; konsuler og pretorer. Dette var fordi Kenturieforsamlingen var ”folket under våpen” og konsuler og pretorer hadde militærmakt. Andre embeter, som ediler og kvestorer ble valgt i Tribusforsamlingen. Man kunne også stemme over lovforslag i forsamlingene. Dette var den kun folkeforsamlingene som kunne gjøre i Roma.Millar, 1998, s. 209 Dette ble nesten alltid gjort i Tribusforsamlingen.Nicolet, 1980, s. 224
Senatet og embetsmennene thumb|left|SPQR, latinsk forkortelse for Senatus Populusque Romanus, «senatet og det romerske folk», var inskripsjoner som gikk igjen over hele det romerske riket. thumb|Maleri som illustrerer senatforsamlingen Den første og viktigste institusjonen i den romerske republikken var senatet. I senrepublikken bestod Senatet av to ulike fraksjoner: optimatene og popularene. Senatet hadde stor innflytelse og prestisje, og bestod av de rikeste patrisierne og plebeierne.
Det var to prinsipper som gjaldt i embetsinstitusjonene: annualitet, det vil si at alle satt bare ett år i embetet, og kollegialitet, det vil si at hver institusjon måtte være bemannet av minst to stykker samtidig. Selv den øverste kommandoposten i republikken, konsulatet, bestod alltid av to personer, og hver konsul hadde vetorett mot den andres beslutninger. Hvis hele den romerske hæren var i krig, var den alltid ledet av begge konsulene.
Diktatorene var unntatt fra kollegialiteten og censorene var unntatt fra annualiteten. En diktator ble valgt i militære krisetider for en periode på seks måneder, og fikk være enehersker. Vanligvis ble to censorer valgt hvert femte år for en periode på 18 måneder.
Den romerske legionen var selve grunnfjellet i den romerske makt. Roma brukte sine legioner til å utvide sitt rike fra traktene rundt Tiberen til å bli det dominerende riket i Europa og rundt Middelhavet. Hvert område som hæren erobret ble gjort til en eller flere provinser, som hver ble styrt av en guvernør, utpekt av senatet.
Plebeiere og patrisiere
Befolkningen i Roma var delt inn i patrisiere og plebeiere. Fordelingen mellom disse to sosiale klassene var bestemt ved arv. Patrisierne tok monopol på alle de høye stillingene tidlig i republikkens historie. Med det tok de også til seg store deler av rikdommen. Historiske kilder viser at det fantes noen få mektige plebeiere, så rikdommen var ikke bare i patrisiernes hender. Patrisierne mistet gradvis sitt enevelde i republikken, og i det andre århundre før Kristus var det i praksis bare de religiøse titlene de hadde monopol på.
Forholdet mellom plebeierne og patrisierne var til tider anstrengt. Enkelte ganger tilspisset det seg så mye at plebeierne tok med seg alt de eide, flyttet ut og satte opp en leir utenfor bymurene og nektet å samarbeide med patrisierne, noe som er kalt secessio plebis («folkets utvandring»). Disse urolighetene førte til sosiale endringer. I 494 f.Kr., bare 15 år etter opprettelsen av republikken, fikk plebeierne for første gang valgt to ledere, som de kalte tribuner. Plebeierne avla deretter ed på at de skulle holde sine ledere for hellig, og at de skulle drepe enhver som prøvde å skade tribunen. Senere reformer førte til at det hvert år ble valgt ti tribuner. Et viktig steg for plebeierne var at de fikk et eget råd. Rådet skulle kontrollere og danne lover for Roma, lover som gjaldt både plebeiere og patrisiere. Med dette fikk plebeierne kontroll over lovverket i den romerske republikk.
Politikk
Forfatningen til den romerske republikk utviklet seg jevnlig i en rekke uskrevne sett av retningslinjer og prinsipper som ble videreformidlet hovedsakelig ved presedens, og som regjeringen og dens politikk fungerte etter. Byrd, Robert (1995): The Senate of the Roman Republic, s. 161
Det romerske senatet Senatets endelige autoritet var avledet fra senatorenes aktelse og verdighet. Byrd, Robert (1995): The Senate of the Roman Republic, s. 96 Denne aktelsen og verdigheten var basert på både presedens og sedvane, foruten også på senatorenes kvalitet og omdømme. Cicero, 239 Senatet vedtok bestemmelser, som ble kalt for senatus consulta. Disse var offisielt «råd» fra senatet og til en magistrat. I praksis ble de imidlertid nesten alltid fulgt av magistratene. Byrd, Robert (1995): The Senate of the Roman Republic, s. 44 Fokuset til det romerske senatet var vanligvis rettet mot utenrikspolitikken.Polybios, 133 Selv om teknisk sett ikke hadde noen offisiell rolle i ledelsen av en militær konflikt, var senatet til sist den kraft som hatt oppsyn og kontroll over slike affærer. Makten til senatet ble øket over tid mens makten til de lovgivende forsamlingene minsket, og senatet tok en større rolle i ordinær lovgivning. Det medlemmer var vanligvis utnevnt av censorer, som vanligvis utpekte nyvalgte magistrater for medlemskap i senatet, noe som gjorde senatet til delvis en valgt forsamling. I tider med militær nødstilfelle, som ved innbyrdeskrigene på 100-tallet f.Kr., ble denne praksis mindre vanlig da en diktator, et triumvirat eller senatet selv ville velge sine medlemmer.
Lovgivende forsamlinger