Labour Party (norsk: Arbeiderparti) er et britisk sosialdemokratisk politisk parti. Partiet ble dannet i 1900 som en løs sammenslutning av politiske og faglige organisasjoner for å representere arbeiderbevegelsen i Underhuset. Fram til 1922 var de konservative og de liberale de to største partiene, men dette året overtok Labour de liberales plass som parti nummer to, men fikk først flertall første gang etter 1945. Tross sin bakgrunn som et sosialistisk parti, beveget partiet seg under tidligere leder, Tony Blair, i retning av en nyliberalistisk politikk, under påvirkning av de endringene som hadde skjedd i det britiske samfunnet etter 18 år med konservativt styre under statsministrene Margaret Thatcher og John Major.
Labour vant en overlegen seier valget i 1997. Med 44 prosent av stemmene vant partiet 65 prosent av mandatene i Underhuset, takket være at Storbritannia har en valgordning med flertallsvalg i enmannskretser. Med 418 av Underhusets 659 representanter hadde partiet nå et flertall på 179 mandater. Det var partiets beste valg gjennom tidene, etter en periode på 18 år i opposisjon og et svært dårlig valg i 1983, da Labour var nede i 209 mandater. Det var et bedre valg enn de konservative hadde gjort i 1983, da de fikk 397 representanter i Underhuset. Sistnevnte opplevde nå et enda dårligere valg enn Labour hadde gjort i 1983, mens Liberaldemokratene gjorde et bra valg og mer enn dobla sin lille gruppe. Med 412 mandater ved valget i 2001 hadde Labour kun tapt seks mandater, hovedsakelig til liberaldemokratene, mens de konservative kun gikk fram med et mandat i forhold til valget fire år før. Partiet gikk noe mer tilbake i 2005, da partiet fikk 356 mandater, noe som likevel fortsatt var et solid flertall. Labour tapte regjeringensmakten etter valget i 2010 etter å ha gått tilbake 91 mandater til 258 mandater, og en koalisjonsregjering med De konservative og Liberaldemokratene overtok med David Cameron som statsminister. Labour klarte ikke å vinne tilbake regjeringsmakten i 2015, men gikk tvert imot ytterligere tilbake til 232 mandater, mens De konservative gikk fram og sikret seg rent flertall for første gang siden valget i 1992. Jeremy Corbyn ble valgt til ny leder i 2015, med Tom Watson som nestleder. Corbyn omtales som «hard left» og venstreradikal.Dette er den nye Labour-lederen, Aftenposten.no, 12. september 2015, lest 12. september 2015. Watson stilte ikke til nyvalg og trakk seg fra nestlederstillingen i november 2019. I 2020 ble Corbyn erstattet av Keir Starmer, som tilhører en mer høyreorientert fløy i partiet. Senere samme år ble Corbyn ekskludert i en kort periode fra partiet etter å ha kritisert mediedekningen av en rapport som mente å ha dokumentert tilfeller av antisemittisme innad i partiet som overdrevet.
Tidlige år
thumb|Labours hovedkvarter i 39 Victoria Street i London På slutten av 1800-tallet blei det i økende grad uttrykt et behov for en egen valgliste for arbeiderklassen. Etter utvidelsene av stemmeretten i 1867 og 1885 blei enkelte medlemmer av fagforeningene representert i det liberale partiet. Flere små sosialistiske partier og bevegelser var allerede etablert og ønska et bånd til fagbevegelsen. Blant disse var Independent Labour Party, Fabian Society (en intellektuell gruppe med medlemmer først og fremst fra middeklassen), samt noen andre grupperinger. Den 27. og 28. februar 1900 blei det innkalt til et møte i London for å samle alle organisasjoner på venstresida med det formål å samles om felles kandidater til å representere dem i Underhuset. Valglista fikk navnet «Labour Representation Committee» (LRC). Allerede ved valget i oktober samme år stilte den nye valglista med 15 kandidater, hvorav to lyktes å bli representert, Keir Hardie og Richard Bell. I løpet av 1902-03 vant den nye lista ytterligere to mandater ved suppleringsvalg i to enkeltkretser.
Ved valget i 1906 inngikk LRC en avtale med de liberale om ikke å stille kandidater i samme valgkretser, slik at man unngikk konkurranse mellom de to valglistene og dermed reduserte sjansen for at den konservative kandidaten skulle vinne. Formålet var å hindre konservativ valgseier. Takket være dette samarbeidet fikk LRC 29 representanter i Underhuset. I sitt første felles møte etter valget vedtok de valgte representantene for LRC å ta navnet Labour Party. Keir Hardie blei valgt som for partiets første leder. Ved de to valgene i 1910 fikk Labour henholdsvis 40 og 42 representanter. I perioden 1910-1914, da det var mange streiker, økte støtten til Labour.
Første verdenskrig og 1920-tallet
Under første verdenskrig var Labour splitta mellom de som støtta og de som var mot konflikten. Ramsay MacDonald, som var mot krigen, gikk av som partileder og Arthur Henderson overtok. Henderson blei snart tatt inn i Herbert Asquiths krigsregjering, men gikk ut igjen i 1917 etter økende misnøye innad i partiet. Ved valget i desember 1918 fikk Labour 57 representanter. De konservative vant valget, mens de liberale blei splitta mellom de som støtta partiets leder, David Lloyd George og de som støtta Herbert Asquith, partiets tidligere leder. På dette tidspunktet var allmenn stemmerett for menn over 21 år, samt for kvinner over 30 år, gjennomført. Dels på grunn av dette, dels på grunn av de liberales fortsatte splittelse, blei Labour, ved valget i 1922, endelig det ledende opposisjonspartiet, med 142 representanter. Etter valget i desember 1923, tapte de konservative flertallet av mandatene. Sjøl om de fortsatt var det største partiet, ga de liberale sin støtte til en mindretallsregjering med Labour. Ramsay MacDonald blei partiets første statsminister, men regjeringa blei felt av de liberale allerede etter ni måneder, og det blei nyvalg oktober 1924. De konservative vant da tilbake sitt flertall, og både Labour og de liberale gikk tilbake i oppslutning. Fire dager før valget blei det såkalte Zinovjev-brevet, som antyda at Labour planla en kommunistisk revolusjon, offentliggjort. Det er i dag stor grad av enighet om at brevet er en forfalskning, iscenesatt av de britiske hemmelige tjenester i Riga.
Splittelsen under MacDonald
Ved valget i mai 1929 blei Labour for første gang landets største parti, med 287 mot de konservatives 260 og de liberales 59 representanter. Ramsay MacDonald danna Labours andre regjering,også denne gang med støtte fra de liberale, noe som begrensa regjeringas handlekraft. Regjeringa mangla en distinkt makroøkonomiskpolitikk, og i likhet med andre industrialiserte land blei britisk økonomi paralysert etter krakket på New York-børsen i 1929. Arbeidsledigheten som hadde vært på litt over en million når Labour overtok regjeringsmakta, nådde 2.7 millioner innen slutten av 1930. I denne situasjonen oppsto ytterligere problemer i 1931, i kjølvannet av at Østerrike største bank gikk konkurs. Det var et sterkt press for å kutte i budsjettene, noe som skapte splittelse innad i regjeringa og sterk motstand innad i partiet. Ni av regjeringas 20 medlemmer gikk i mot, og MacDonald gikk til kongen for å levere regjeringas avskjedssøknad, men opposisjonen, som anså det som fordelaktig at det var en «sosialistisk» statsminister som sto for kuttene, ba ham fortsette. Resultatet blei en nasjonal samlingsregjering med ti medlemmer, hvorav, inkludert MacDonald sjøl, kom fra den tidligere Labour-administrasjonen. MacDonald, og de som fulgte ham, blei utvist fra partiet. Resten av partiet gikk i oppsisjon med George Lansbury som ny partileder og fra 1935 Clement Attlee. 30-tallet blei et skuffelsenes tiår for Labour. I 1940 gikk Labour inn i Winston Churchills samlingsregjering under den andre verdenskrig, der de deltok til de trakk seg ut like etter freden i Europa i mai 1945 og foran valget til nytt Underhus den 5. juli samme år.
Tidlig etterkrigstid
Den 5. juli 1945, mindre enn to måneder etter at den andre verdenskrig var avslutta, tapte Winston Churchill, til manges store overraskelse, valget. Labour vant en overlegen seier. Med 393 mandater hadde de 146 mer enn det som trengtes for å få flertall. Den nye Labour-regjeringa, under ledelse av Clement Attlee, brukte valgseieren til å gjennomføre omfattende nasjonaliseringer og utbygging av velferdsstaten. I Underhuset hadde Labour tilstrekkelig støtte til å gjennomføre flere velferdsreformer, på tross av opposisjon fra de konservative. Under helseminister Aneurin Bevan blei National Insurance Act, folketrygd, gjennomført, som erstatning for «fattiglovene», med arbeidsledighets- og syke-, barne- og enketrygd, samt statspensjon, alt finansiert av obligatoriske bidrag fra arbeidsgivere og arbeidstagere. Alle disse reformene var basert på anbefalinger i den såkalte Beveridge-rapporten fra 1944. I 1948, la National Health Service Act grunnlaget for et nasjonalt helsevesen.
Etter valgnederlaget oktober 1951 var Labour tilbake i opposisjon, og utover 50-tallet utspant det seg en omfattende ideologisk debatt. Valgprogrammet fra 1945 var mer eller mindre gjennomført og spørsmålet var hva som burde være målet for en eventuelt ny Labour-regjering. Venstrefløyen, rundt Aneurin Bevan, ønska videre nasjonaliseringer, mens høyresida, revisjonistene, i stedet tok til orde for en aktiv statlig politikk etter økonomen John Maynard Keynes ideer. Hugh Gaitskell, som overtok som partiets leder etter Attlee i 1955 var en ledende revisjonist, mens Tony Crosland var revisjonistenes store ideolog. På landsmøtet i 1959 foreslo Gaitskell å endre paragraf 4 i partikonstitusjonen, som fastslo målet om offentlig eierskap. Dette møtte imidlertid heftig motbør. Først under Tony Blair skulle det lykkes å endre denne paragrafen.
I 1964 kom Labour tilbake til makta etter 13 års konservativt styre. Harold Wilson blei landets nye statsminister. Umiddelbart etter at regjeringa hadde starta sitt arbeid, gikk det opp for dem at landets økonomiske problemer var verre enn de hadde antatt. Tjenestemenn i finansdepartementet gjorde dem oppmerksom på at handelsunderskuddet for 1964 trolig ville ligge på 800 millioner pund. Dette var problematisk for et parti som hadde gått til valg på en ekspansiv økonomisk politikk med løfte om satsing på helse-, bolig- og utdannelsessektoren. Direktøren i Bank of England gjorde det klart at umiddelbare kutt i regjeringas utgiftsplaner var nødvendig, og da særlig i forhold til sosialbudsjettet. Enda verre var det nok for et parti med sosialistiske tradisjoner at man blei tvunget av økonomiske realiteter til å gå med på Det internasjonale pengefondets (IMFs) krav om innstramninger for å få lån av denne banken. Regjeringa måtte velge mellom devaluering eller en eller annen form for importkontroll for å få bukt med de økonomiske problemene. Valget falt på det siste, tross landets forpliktelser ovenfor GATT og EFTA. Tross disse tiltakene fortsatte presset mot pundet, blant annet på grunn av omfattende valutaspekulasjon. Mai 1965 måtte regjeringa ta opp et nytt lån fra IMF, med krav om ytterligere innstramninger. Dette førte til misnøye i fagforeningene, men de valgte likevel å være lojale ovenfor regjeringa forut for nyvalget i juni 1966 for ikke å skaffe den problemer. Etter valget, som Labour kom styrka ut av, fortsatte imidlertid de økonomiske innstamningene, noe som førte til et dårlig forhold mellom regjeringa og fagforeningene, og til en radikalisering av sistnevnte. Fagforeningenes motvilje mot frivillige lønnsbegrensninger, førte i august 1966 til en lov som innførte tvungen pris- og lønnskontroll. Denne politikken blei ansett som nødvendig for å hindre devaluering, men var svært upopulær i fagforeningene. Problemene fortsatte imidlertid, og til slutt, nærmere bestemt i november 1967, måtte regjeringa gi tapt, og devaluere.
70-tallet