Siegbert Tarrasch (født 5. mars 1862, død 17. februar 1934) var en tysk lege og sjakkspiller. Han ble tysk stormester i sjakk.
Rundt slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet var Tarrasch en av verdens sterkeste spillere, som vant atskillige store, internasjonale sjakkturneringer. I 1903 hadde han vunnet 7 av de 13 turneringer han hadde deltatt i, flere enn noen annen. Han ble imidlertid en av de ledende stormestere som det ikke skulle lykkes å bli sjakkverdensmester. Han kom først til å spille om mesterskapet da han ikke lenger var på høyde spillemessig. Tarrasch hadde stor betydning som sjakkskribent, er blitt kalt Tysklands sjakklærer (Praeceptor Germaniae), og som sjakkpedagog har han fortsatt hatt betydning i hele verden, selv om det allerede i hans levetid fremkom nye, såkalte hypermoderne idéer, som han ikke helt forsto, og som i lang tid stilte hans innsats litt i skyggen.
Biografi Tarrasch ble født i Breslau av jødiske foreldre. Til deres sorg viste han seg å ha en klumpfot, men ifølge hans eget utsagn hadde den aldri noen betydning. I skolen var han en dyktig elev i alle fag, unntatt matematikk. Han tok studenteksamen 1880 fra Elisabeth-gymnaset i Breslau og studerte deretter medisin i Berlin og Halle. Disse studiene fullførte han i 1885. Han åpnet en legepraksis i Stuttgart, men i 1914 flyttet han den til München. Han dyrket sjakk som hobby, og baserte derfor aldri sin tilværelse på sjakkspillet, noe som var tilfellet for mange andre sjakkmestere.
Han giftet seg med Anna Rosalie (født Rudolf, 1865-1940), som han fikk fem barn med. I en tragisk periode 1914-1916 mistet han alle sine tre sønner. Sønnen Paul (født 15. april 1892), som også var en talentfull sjakkspiller, begikk selvmord. Den eldste, dr. Phil. Friedrich («Fritz») Max Tarrasch (født 11. mars 1888), som var løytnant og dekorert med Jernkorset, falt på vestfronten i 1. verdenskrig den 14. mai 1915, og den tredje sønnen, Hans Richard (født 6. juli 1890), omkom i 1916, da han ble overkjørt av en sporvogn i München.
Tarrasch konverterte på et tidspunkt fra den mosaiske til den protestantiske tro, ifølge politiopptegnelser fra München.anført i Polizeibogen vom 13. okt. 1914
Med suksess i sin profesjon, som turneringsspiller i sjakk og som forfatter var Tarrasch egentlig en forbilledlig person, elegant og slepen, men hans selvbevisste og biske oppførsel gav ham mange motstandere og har påvirket hans ry. Grunnen til dette var en viss dogmatisk innstilling, som var baksiden av hans klare holdninger og særpregete karakter. Hans selvhøytidelighet bød motstanderne på mange angrepsflater og ses blant annet i hans bok om VM-matchen mot Lasker i 1908, hvor han dels ikke er kritisk overfor sitt eget spill, og dels utviser en nesten komisk virkende mangel på forståelse for Laskers spillestyrke. Et annet eksempel på hans selvhevdende stil var da han etter en turneringsseier i 1907 oppfant tittelen «turneringsverdensmester» til seg selv. I tillegg måtte andre fremtredende sjakkspillere, som Aaron Nimzowitsch og Akiba Rubinstein, tåle mange bemerkninger når de ikke spilte sjakk etter Tarraschs «regler».
I 1924 ble hans første ekteskap oppløst, og Tarrasch giftet seg igjen samme år med Gertrude (født Schröder, 1892 – 1966).
Tarrasch døde i 1934 og ble begravd på kirkegården Nordfriedhof i München.
Sjakkspilleren Tarrasch lærte sjakk relativt sent, som 15-åring, men det fanget straks hans interesse, og denne ble forsterket da han oppdaget sjakklitteraturen. En venn forærte ham boken Praktisk liten sjakkbok av Alfons von Breda (Praktische Schachbüchlein von Alfons von Breda). Sjakk-klimaet var godt i Breslau, som var hjemby for Adolf Anderssen, som Tarrasch traff én enkelt gang, og også for Johannes Zukertort.
Han brukte all sin fritid på å studere sjakk, som han viste seg å ha store evner for. Under sitt medisinstudium i Berlin fra 1880 spilte han sjakk på forskjellige kaféer. 1882 deltok han i en hovedturnering ("Hauptturnier") i Berlin, som han ikke vant, men allerede året etter ble han tysk mesterspiller ved å vinne hovedturneringen i Nürnberg 1883.
Etter å ha fullført sin utdannelse, begynte Tarrasch å delta i store turneringer, første gang i Hamburg i 1885, men de første årene uten de helt store resultater. Vendepunktet kom i 1889, da han begynte en enestående seiersrekke ved å vinne 4 internasjonale turneringer i trekk: Turneringen i Breslau 1889, Manchester 1890, Dresden 1892 og Leipzig 1894.
På grunn av sine turneringsresultater mottok han i 1891 en innbydelse til en match om verdensmesterskapet mot Wilhelm Steinitz. Matchen skulle finne sted i Havanna på Cuba, men Tarrasch avslo, med henvisning til sin legepraksis og den langvarige sjøreisen over Atlanterhavet.
En match mot Mikhail Tsjigorin i St. Petersburg 1893 endte uavgjort med 9 seire til hver. Etter turneringsseieren i Dresden, utfordret Emanuel Lasker ham til en match, hvilket han avslo med den begrunnelse at Lasker, til forskjell fra ham selv, ikke hadde vunnet noen større turnering. Dette kom han til å angre, fordi Lasker i stedet spilte en match mot Steinitz i 1894, hvor han slo denne og ble ny verdensmester. Lasker glemte ikke Tarraschs avslag og unnlot, tross mange anstrengelser, å gi ham sjansen i en VM-match til hans beste tid var over. I Laskers 27 år lange periode som verdensmester var Tarrasch alltid Lasker underlegen.
Ved turneringen i Hastings i 1895 oppnådde Tarrasch en andreplass etter Harry Nelson Pillsbury, og ved den neste store turnering, turneringen i Nürnberg 1896, en andreplass etter Lasker. Tarrasch vant deretter blant annet turneringene Wien 1898 ("Maraton-turneringen") og Monte Carlo 1903.
I 1905 slo han USA-mesteren Frank Marshall overlegent i en match over 17 partier, og i 1908 fikk han så endelig sjansen i en VM-match mot Lasker, som fant sted i München og Düsseldorf. Lasker seiret her overbevisende med 8-3 og 5 remis, et nederlag Tarrasch aldri riktig kom over, og han vant aldri senere noen turnering. Han krevde revansj, men kom først til å møte Lasker igjen i en match i 1916, som ikke gjaldt verdensmesterskapet, og som Lasker vant enda mer overbevisende med 5-0 og 1 remis.
Etter matchen i 1908 deltok Tarrasch stadig i internasjonale turneringer med godt resultat, men hans egentlige utfoldelse vedrørende sjakk var nå viet skribentvirksomhet. I 1914 ble han under turneringen i Sankt Petersburg 1914 tildelt stormestertittelen av den russiske tsar Nikolai 2.. Sammen med Emanuel Lasker, Aleksandr Alekhin, José Raúl Capablanca og Frank Marshall hørte han dermed til de fem første offisielle stormestere i sjakkhistorien. Hans turneringsdeltagelse strakte seg helt frem til 1928, og selv om han ikke lenger nådde opp i fremste rekke, tilhørte han fremdeles verdenseliten.
Hans høyeste historiske Elo-rating var 2824, hvilket han nådde i juni 1895.
Tarraschs turnerings - og matchresultater
År Turnering Sted Resultat/Poeng Plassering 1882 Hovedturnering Berlin uplassert 1883 Hovedturnering Nürnberg 1.-plass (og tysk mesterspiller) 1885 Mesterturnering Hamburg 11½/17(+11-3=2) 2.-6.-plass 1887 Mesterturnering Frankfurt 12/20 (+2-1=1) 6.-plass 1888 Mesterturnering Nürnberg 1.-plass 1889 Mesterturnering Breslau 13/17 (+9-0=8) 1.-plass 1890 Mesterturnering Manchester 15½/19 (+12-0=7) 1.-plass 1891 Match mot Jean Taubenhaus Tarrasch vinner med 6,5-1,5 1892 Mesterturnering Dresden 12/16 (+9-1=6) 1.-plass 1893 Match mot Mikhail Tschigorin St. Petersburg 11/22 (+9-9=4) Uavgjort 11-11 (9-9 i vundne) 1894 Mesterturnering Leipzig 13½/17 (+13-3=1) 1.-plass 1894 Match mot Karl August Walbrodt Nürnberg 7,5/8 (+7-0=1) Tarrasch vinner med 7,5-0,5 1895 Mesterturnering Hastings 14/21 (+12-5=4) 4.-plass 1896 Mesterturnering Nürnberg 12/18 (+9-3=6) 3.-4.-plass 1898 Mesterturnering Wien 27½/36 (+21-2=13) 1.-plass 1902 Mesterturnering Monte Carlo 12/19 (+11-5=8) 6.-plass (spesiell poengberegning) 1903 Mesterturnering Monte Carlo 20/26 (+17-3=6) 1.-plass 1905 Match mot Frank Marshall Nürnberg 12/17+8-1=8) Tarrasch vinner med 12-5 1905 Mesterturnering Oostende 18/26 (+14-4=8) 3.-plass 1907 Mesterturnering Oostende 12½/20 (+8-3=9) 1.-plass 1908 VM-match mot Emanuel Lasker Düsseldorf og München 5,5/16 (+3-8=5) Lasker vinner med 10,5-5,5 1910 Mesterturnering Hamburg 8/16 (+5-5=6) 8.-plass 1911 Mesterturnering San Sebastián 7,5/14 (+3-0=9) 7.-plass 1912 Mesterturnering Breslau 11/17 (+9-4=4) 4.-plass 1914 Mesterturnering St. Petersburg 8,5/18 (+5-6=7) 4.-plass 1916 VM-match mot Emanuel Lasker Berlin 0,5/6 (+3-8=5) Lasker vinner med 5,5-0,5
Tarrasch nådde etter dette tidspunkt ikke lenger opp blant premievinnerne i noen turnering. I sær etter 1. verdenskrig var hans spillestyrke gått tilbake. Hans siste turneringer var følgende:
Mannheim 1914 • Göteborg 1920 • Teplitz-Schönau 1922 • Wien 1922 • Karlsbad 1923 • Mährisch-Ostrau 1923 • Breslau 1925 • Baden-Baden 1925 • Semmering 1926 • Kissingen 1928.
Bidrag til åpningsteori Noen sjakkåpninger bærer Tarraschs navn, der de mest kjente er: Tarrasch-forsvaret, som var Tarraschs foretrukne spillemåte i dronninggambit. Tarrasch-varianten i fransk (3.Nd2), som Tarrasch dog anså for gjendrevet av 3...c5.
Begge varianter benyttes likevel stadig, og inngår i mange stormesteres åpningsrepertoar.
Berømte Tarrasch-kombinasjoner
Svart ser her ut til å kunne forsvare sin stilling (i det minste mot en umiddelbar katastrofe), ettersom den svarte dronning forhindrer Db7+ (som ville etterfølges av Kxa5 Ta1#), mens det svarte tårn på c8 forsvarer trusselen Txc5#. Tarrasch spilte det oppfinnsomme og vakre blokkeringstrekket 31.Lc7! (som i problemsjakk er kjent som en Plachutta blokkering, fordi begge brikker beveger seg rettvinklet (ortogonalt). Dette trekk blokkerer begge forsvar, og en brikke, som slår den hvite løper, blir overbelastet.
Det betyr at hvis det spilles 31...Txc7, blir tårnet overbelastet, da det skal gardere begge hvits angrepstrusler, ettersom dronningen nå er avsperret fra b7. Hvit vil derfor spille 32.Db7+ Txb7, som tvinger tårnet vekk fra forsvaret av c5 og tillater 33.Txc5#.
Tar svart i stedet løperen med 31...Dxc7, vil hans dronning sperre for tårnets forsvar av c5 og bli overbelastet: 32.Txc5+ Dxc5 avleder dronningen fra forsvaret av b7 og tillater 33.Db7+ Kxa5 34.Ta1#. Svart ga derfor opp etter å ha sett hvits trekk.
I dette partiet hadde Tarrasch ikke spilt godt, og hans motstander hadde lenge hatt overtaket. Men han reddet spillet med følgende blendende kombinasjon:
34.Txd4, som ser innlysende ut, ettersom 34...cxd4 ikke går, fordi 35. Lxd4 da vil vinne svarts dronning. Svart har imidlertid et tilsynelatende meget sterkt motangrep, som måtte forutses:
34...Sxg3 35.Sxg3 Txg3+ 36.hxg3 Txg3+ 37.Kf1! Txd3 og nå det fortreffelige trekk 38.Tg4!! med ødeleggende trusler som 39. Tf8+ med matt og 39.Lxe5 etterfulgt av cxd3. Svart ga opp.
Tarrasch som sjakkteoretiker Av minst like stor betydning som turneringsresultatene er Tarraschs teoretiske og litterære virke. Hans tre store bøker om sjakkspillet: 300 Schachpartien (1894) Die moderne Schachpartie (fra 1916) Das Schachspiel (fra 1931) er klassikere i sjakklitteraturen. Sett med dagens øyne er Tarraschs bøker særlig aktuelle innenfor midtspillet og sluttspillet, mens derimot åpningsspillet siden hans tid har gjennomgått en stor utvikling.