Friedrich Wilhelm Joseph Schelling (von, adlet 1806) (født 27. januar 1775 i Leonberg i hertugdømmet Württemberg, i dag Baden-Württemberg i Tyskland, død 20. august 1854 i Bad Ragaz i Sveits) var en tysk filosofiprofessor, en hovedskikkelse innenfor romantikken og tysk idealisme, og den første som teoretiserer det ubevisste.Sean J. McGrath, oppfatter Schelling som «filosofen med det sterkeste kravet på å være det ubevisstes første teoretiker», The Dark Ground of Spirit: Schelling and the Unconscious, Routledge, 2012, 1Matt Ffytche, The Foundation of the Unconscious: Schelling, Freud and the Birth of the Modern Psyche, Cambridge University Press, 2012.
Schellings tidligere tenkning antar en klar teosofisk karakter og samler seg om den menneskelige frihet og det absolutte eller den upersonlige gud, forholdet mellom menneske og natur, og erkjennelsespotensialet i kunsten. Hans midtre og senere tenkning antar en mer konfesjonell, og stadig mer kompleks teologisk posisjon, og etter hvert en eksplisitt anti-teosofisk innretning; han vektlegger menneskets eksistensielle forhold til den personlige Gud og den virkelige verden.Hans M. Baumgartner, Harald Korten, Friedrich Wilhelm Joseph Schelling, C.H. Beck, 1996.
Selv om Schellings filosofi orienterer seg om et fåtall temaer, regnes den i forskningen som svært krevende, fordi tenkningen synes være preget av stadige perspektivskifter og nye begynnelser.Kuno Fischer slår fast at det er «intet objekt i nyere filosofihistorie som er mer vanskelig å gjennomtrenge og fremstille», sit. i Hermann Zeltner, Schelling, Fromann, 1954, Vorwort. Zeltner mener for egen del at «i alminnelighet kan ikke Schelling anbefales som treningsfelt for folk som arbeider på deres doktorgradsavhandling», Hermann Zeltner 1954, 315. Schellings metafysikk ble tidlig oppfattet som foreldet og overvunnet, og han ble derfor lenge kun betraktet som en overgangsfigur fra Immanuel Kant til Georg W.F. Hegel. Gjennom de senere tiårene er Schelling i langt større grad lest som en original tenker, og blir i dag møtt med stor interesse fra fagfilosofer og teologer internasjonalt.
Tidlig liv og karriere Schellings far var luthersk prest, og ble i 1777 professor i orientalske språk ved klosterskolen i Bebenhausen. Her fikk også Schelling sin elementære utdanning. Han var et uvanlig begavet barn, og bare 12 år gammel behersket han latin, gresk, hebraisk, arabisk og grunnleggende sanskrit, i tillegg til flere moderne språk. Tre år senere begynte Schelling sine studier ved det protestantiske eliteseminaret i Tübingen. I 1795, som 20-åring, leverer han sin teologiske doktorgradsavhandling.Xavier Tilliette, Schelling: Biographie [Calmann-Lévy, 1999], overs. S. Schaper, Klett-Cotta, 2004, s. 11-42.
Som mange av sine medstudenter fant Schelling inspirasjon i Den franske revolusjon, han forkastet universitetets reaksjonære teologi og omfavnet filosofien. Kant og Johann G. Fichte var viktige tidlige inspirasjonskilder, men han fant også ledelse hos greske tenkere og deres nyplatonske, gnostiske og skolastiske kommentatorer, og hos Baruch de Spinoza; ikke minst mystikken ble viktig for ham, og da særlig de protestantiske teosofene, som Jacob Böhme og hans senere apologeter, de radikale schwabiske pietistene ene Friedrich C. Oetinger og Philipp M. Hahn.Ernst Benz, «Schellings theologische Geistesahnen», i Studia philosophica, bd. 14, Basel 1954, s. 179-201; Bruce Matthews, Schelling's Organic Form of Philosophy: Life as the Schema of Freedom, State University of New York Press, 2011, s. 39ff.
Transcendentalfilosofi (1)Tallet i parentes angir at påfølgende avsnitt presenterer en særegen filosofisk posisjon. Se også skjema i Periodisering nedenfor. Styrket av sine pietistiske allegorier, som «den usynlige kirke» og «Guds kongerike», trodde Schelling, som sine fem år eldre studie- og romkamerater i Tübingen, Johann C.F Hölderlin og Hegel, at idealene som forenet dem dypest sett ikke kunne realiseres som følge av reformer, eller gjennom vold, men kun gjennom en revolusjon i bevisstheten selv.Franz G. Nauen, Revolution, Idealism and Human Freedom: Schelling, Hölderlin and Hegel and the Crisis of Early German Idealism, Martinus Nijoff, 1971, s. 23. Alle Schellings tidlige filosofiske skrifter bekreftet engasjementet for et frigjøringspotensial bakenfor politikken. Et sentralt tema i 1795 er således det upersonlige absolutte, Gud, som kan hentes inn i en umiddelbar erkjennelse, en «intellektuell anskuelse».SW 1:208. SW = Friedrich Wilhelm Joseph von Schellings sämmtliche Werke, 14 Bd., red. K.F.A. Schelling [Opptrykk: Schellings Werke nach der Originalausgabe in neuer Anordnung, 12 Bd., red. M. Schröter, Verlag C.H. Beck, 1927–1959], J.G. Cotta, 1856–1861. Det endelige jeget kan imidlertid ikke erfares umiddelbart.SW 1:180ff.
Naturfilosofi (2) Fra 1795 til 1797 var Schelling støttelærer i Leipzig for to studenter i en adelsfamilie. Han fikk anledning til bl.a. å følge forelesninger i fysikk og kjemi. For å fylle ut Fichtes tenkning utarbeider Schelling sin Naturfilosofi i tre større arbeider i 1797–1799. Han hevder nå derimot at det endelige jeget kan erfares direkte i en intellektuell anskuelse,SW 1:401. men ikke det absolutte jeg.SW 1:391ff. Det idealistiske forsettet ble gitt en berømt formulering: «Naturen må være den synlige ånd, ånden den usynlige natur. Her, i den absolutte identitet av ånd i oss og natur utenfor oss, må problemet om hvordan en natur utenfor oss er mulig bli løst.»SW 2:56. Målsettingen «kan bare være realiseringen av den absolutte enheten, som omfavner helheten […]».SW 2:342. Det var spesielt naturfilosofien som gjorde Schelling kjent i romantikernes sirkler.Xavier Tilliette 2004, s. 43-68.
Jena og Würzburg I 1798, med Johann W. Goethes mellomkomst, får Schelling et professorat i Jena, tysklandenes intellektuelle sentrum på denne tiden. Han innleder et samarbeid med Fichte, som påfølgende år tvinges ut av universitetet etter anklager om ateisme.Xaviere Tilliette 2004, s. 69-100. Den tidlige Schellings hovedverk, System der Transzendentalen Idealismus, utkommer i 1800. Han vil forene sitt naturbegrep med Fichtes jeg-begrep, men også vise at i den kunstneriske skaperakten forenes naturen (det ubevisste) med det åndelige (det bevisste). Naturen og det åndelige er sprunget ut av den samme opprinnelige enhetlige tilstanden.SW 3:330ff.; se også Devin Z. Shaw, Freedom and Nature in Schelling’s Philosophy of Art, Continuum, 2010.
Identitetsfilosofi (3) I Jena hadde også Schelling hjulpet Hegel til en beskjeden post ved universitetet.Xavier Tilliette 2004, s. 112ff. Hegel skriver et lengre essay om differansen mellom Fichte og Schelling. Det kan ha bidratt til Schellings erkjennelse av at han egentlig aldri hadde vært fichteaner, slik han hadde anttatt.SW 7:23. De to bryter filosofisk med hverandre i 1801.Michael G. Vater, David Wood (red., overs.), The Philosophical Rupture between Fichte and Schelling, State University of New York Press, 2012, s. 1 Hegel og Schelling samarbeider om forelesninger og en filosofisk journal. I årene 1801-04 utvikler Schelling sin Identitetsfilosofi. Den ‘intellektuelle anskuelse’ betegner nå erkjennelsen av ‘absolutt fornuft’,SW 4:376 en fornuft ‘an sich’, en ‘formell absolutthet’ i motsetning til ‘absoluttenheten i og for seg’.SW 5:306f.
I 1802 aner vi konturene av en organisk statsteori som aldri følges opp.SW 4:115. Samtidig arbeider Schelling videre med sin kunstfilosofi. I 1803 flytter han til det katolske Würzburg – bakenfor ligger en øket interesse for katolsk mystikk. Etter å ha overhørt Schellings første forelesning er imidlertid byens biskop forferdet over ny-platonismen og mystikken, og forbyr sine katolske trosbarn å følge forelesningene.Thomas F. O’Meara, Romantic Idealism and Roman Catholicism: Schelling and the Theologians, University of Notre Dame Press, 1982, s. 68f. Schellings vokabular antar fra nå av en mer religiøs tone. Atskilt fra det absolutte er mennesket ‘fallent’,SW 6:42. og det ‘onde’ i verden er nødvendig for å erkjenne det ‘gode’, heter det mot slutten av Identitetsfilosofien.SW 6:43.
München
«Totalitetsfilosofi» (4) Som følge av Napoleonskrigene tvinges protestantiske professorer ut av Würzburg i 1805. Schelling som allerede er i konflikt med kirken, myndighetene og kolleger i byen, aksepterer et tilbud fra det katolske München, og han tar en stilling i statsadministrasjonen.Thomas F. O’Meara 1982, s. 70ff. Han utveksler idéer med Franz von Baader, én av samtidens fremste kjennere av mystikken.Thomas F. O’Meara 1982, s. 79ff. I 1806 ser Schelling ut til å anta det mest radikale mystiske perspektivet i hele forfatterskapet. Han snakker om en umiddelbar anskuelse av det absolutte selvet, den rene væren, samtidig med erfaringen av identitet med den objektive verdens enhet. Det er en åpenbaring av identitet med «altets guddommelighet» og av enheten i totaliteten.Se SW 7:59f.; se også SW 7:40f., SW 7:148ff. Denne «naturens helhet» inkluderer verdens frie skapelse, men også det ondes virkelighet.SW 7:144. Målet ikke er å bygge et system, men å etablere «elementet for endeløse mulige innsikter».SW 7:145.
Frihetsfilosofi miniatyr|F.W.J. von Schelling. Bronsestatue i München av Friedrich Brugger, 1861. (5) Hegel utgir Phänomenologie des Geistes i 1807. Boken fremholder en fornuftsfilosofi og insisterer på «begrepets anstrengelser».Georg W.F. Hegel, Phänomenologie des Geistes [J.A. Goebhardt, 1807], i Werke in 20 Bänden. Suhrkamp-Taschenbuch Wissenschaft, 3. bd., red. E. Moldenhauer, M. Michel, Suhrkamp, 1986, s. 26. Den syntes å ramme Schellings mystikk fremfor alt. Vennskapet bryter sammen.Michael G. Vater, «Schelling and Hegel», i F.W.J. Schelling, Bruno, or on the Natural and Divine Principle of Things [J.F. Unger, 1802], red., overs. M.G. Vater, State University of New York Press, 1984, s. 81-97. I 1809 utkommer Philosophische Untersuchungen über das Wesen der menschlichen Freiheit (Frihetsskriftet). Den mystiske ekstasen nevnes ikke lenger, og for første gang snakker Schelling om en personlig Gud og betydningen av forholdet til ham.SW 7:399ff. En ny og varig idé var at all eksistens – også Guds væren – er fundert i en mørk, irrasjonell og ubevisst grunn.SW 7:360. Muligheten til det onde er en forutsetning for menneskets frihet.SW 7:364. Hegel og Schelling vekker ikke lenger stor allmenn interesse.
Schelling oppgir nå publisering. Én av grunnene kan ha vært mottakelsen av Frihetsskriftet, men i 1809 dør også hans første ektefelle. Det påfølgende året tilbringer han i Stuttgart, der han også gir forelesninger.Xavier Tilliette 2004, s. 213-240. Utkastet til den filosofiske romanen Clara fra 1810-11 er hans merkeligste tekst, antakelig formet av det nylige tapet; han velter seg i epokens okkulte interesse for erindring og nostalgi, død og etterliv, åndeverdenen av engler og liv på andre planeter.Friedemann Horn, Schelling and Swedenborg: Mysticism and German Idealism [Swedenborg-Verlag, 1954], overs. G.F. Dole, Swedenborg Foundation, 1997, s. 35-43. Fra og med Schellings kristne vending i 1809 inngår også rettstenkningen i en perifer og fremmedartet forsoningslære; underkastelsen overfor statens begrensninger er måten hvorpå menneskeheten kan sone sin arvesynd.Se f.eks. SW 7:236-41; SW 11:547-51; se også Franck Fischbach, «La pensée politique de Schelling», i Les Études philosophiques, nr. 1 (2001), 31-48.
Verdensaldrenes filosofi