thumb|Hardingfele laget av Knut Gunnarsson Helland. Hardingfela er en norsk variant av fiolinen, kjennetegnet ved at den i tillegg til fire overstrenger har fire–fem underliggende resonansstrenger. Disse gir den spesielle klangen i ei hardingfele. Understrengene kan også medvirke til å forsterke lyden. Hardingfele blir mye brukt til fremføring av slåtter, tradisjonell instrumentalmusikk ofte til dans.
Hardingfelespill skiller seg fra den klassiske dur- og mollskalaen i europeisk musikktradisjon. Det kan være tostemt spill med innslag av overtoner og naturtoner. Hardingfeler er tradisjonelt rikt dekorert, til dels med stedegen stil, og fingerbrettet er vanligvis mønstret. Ei hardingfele har flatere stol og gripebrett enn på en vanlig fiolin noe som gjør det lettere å spille på flere strenger samtidig. Hardingfela har kortere strenger og er derfor stemt noe høyere.
Hardingfele og vanlig fele har dominert i hver sine deler av Norge. Hardingfele har for eksempel dominert i Hardanger, Numedal, Valdres og Telemark, mens vanlig fele har dominert på øvrige deler av Østlandet, i Trøndelag og på Nord-Vestlandet. NRK meldte i 2012 at det da var rundt 1500 hardingfelespillere i Norge og at kulturskolene hadde 250 elever som lærte hardingfelespill. Ifølge NRK var det da fem hardingfelemakere i Norge. I 2013 kom det frem at fire hardingfelemakere har det som levebrød. Opplæringen av felemakere skjer ved å gå i lære hos en erfaren felemaker som rekrutten hermer etter.
De eldste kjente hardingfelene ble bygget i Hardanger på 1600- og 1700-tallet. Hardingfelenes eldste opprinnelse er ikke entydig dokumenterte. Felene utviklet i Hardanger rundt 1700 og senere forente trolig elementer fra eldre feler med mange stiltrekk fra barokkfiolinen og andre samtidig strykeinstrumenter. Isak Botnen var sentrale i utvikling og produksjon av hardingfeler på 1700-tallet. På 1800-tallet ble hardingfeler videreutviklet i Telemark, særlig av Erik Jonsson Helland, til den formen som siden har bestått.
Historie Betegnelse Den første kjente bruken av betegnelsen hardangerfele er Henrik Wergeland i 1840. På 1800-tallet var hardangerfele eller hardingfele felles betegnelse for feletyper utviklet særlig i Hardanger. Etterhvert ble hardingfele fast betegnelse. Ordet er ikke oppført i Ivar Aasens Norsk Ordbog. Skriftlige kilder på 1700-tallet omtaler felene fra Hardanger som fiol eller violin uten at det ble skilt mellom feler med og uten understrenger og fiolin generelt. Muntlig betegnelse i dialekt er ikke dokumentert. Simon Olaus Wolff skrev i 1822 om «den lille broget malede Violin» som temmelig sikkert var en hardingfele.
Hardingfeleprosjektet I 1993 satte Ole Bull akademiet, Bergen museum og Hardanger folkemuseum igang et hardingfeleprosjekt med formål å belyse hardingfelas eldste historie. Førsteamanuensis Bjørn Aksdal var prosjektleder. Bakgrunnen var blant annet at kildene særlig om 1700-tallet og tidligere var få og usikre når gjaldt for eksempel opphavspersoner og datering. Prosjektet skulle blant annet registrere så mange historisk relevante hardingfeler som mulig ved å spore opp og registrere i privat eller offentlig eie. Selve instrumentene var det viktigste grunnlaget for hardingfeleprosjektet. Datering av hardingfeler var en særlig utfordring for prosjektet.
Opphav og utvikling Diskantfiolinen ble utviklet i Brescia på slutten av 1500-tallet og regnes som fullt utviklet i Cremona frem til 1740. Det er ikke kjent nøyaktig når fiolinen kom til Norge. Fra andre halvdel av 1600-tallet er det dokumentert fiolinspill på bygdene. Trolig ble den raskt spredt, kanskje fordi det fantes en tradisjon basert på et eldre feleinstrument. Fiolin er særlig omtalt i forbindelse med bryllup og andre fester. Det er kjent fra skriftlige kilder at spellemenn på bygdene ofte bygget sine egne fioliner.
På grunn av mangelfulle og usikre kilder er hardingfelas opprinnelse ikke sikkert fastslått. Det er to hovedhypoteser om opphavet: Hardingfela er basert på gamle norsk instrument og noe omformet etter utenlandsk inspirasjon. Hardingfela er videreutvikling av internasjonale instrumenttyper.
Det er uklart om hardingfela har oppstått i Norge helt uavhengig eller om den ble inspirert av lignende instrument i andre land. Understrengene kan være kopiert fra det norditalienske instrumentet viola d’amore. Instrumentforskeren Hortense Panum mener at hardingfela er en variant av den moderne fiolinen med understrengene kopiert fra viola d'amore eller lignende instrument. Flere forskere peker på at understrengene ikke er særegent for hardingfele. Arne Bjørndal konkluderte med at det er konsensus blant forskerne om at hardingfela ble utviklet fra internasjonale instrumenttyper og uten påvist forbindelse til eldre norske strenginstrument. Bjørndal tror ikke at viola d’amore var forbildet fordi den ikke ble introdusert før på slutten av 1600-tallet og viola d’amores understrenger er ikke kjent før 1720.
Ifølge Bjørndal er den flate stolen og det flate fingerbrettet en viktig detalj på hardingfela og finnes på de eldste eksemplarene: denne utformingen legger opp til en polyfon stil. Ifølge Bjørndal finnes det få europeiske paralleler og han antok at det kunne være en innovasjon eller en arv fra eldre instrumenter.
Kunnskapen om bygging og bruk av hardingfeler har i stor grad blitt overlevert muntlig og lite skriftlig er bevart om bygging av feler. De eldste opplysningen er knyttet til Isak Botnen og hans familie.
Den eldste bevarte hardingfele, Jaastadfela, skal ha blitt laget i 1651. Det har trolig blitt laget feler før den tid i Hardanger. Jaastadfela er mindre og understrengene har mindre betydning enn i nyere feler. De fleste sikre dateringer av gamle hardingfeler er ellers fra midten av 1700-tallet. En fele av Isak Botnen fra 1692 er bevart. Ifølge Bjørn Aksdal var fele- og fiolinbygging underlagt danske regler om håndverksprivilegier som innebar at slike håndverkere skulle holde til i byene. Felemakerne kan ha unnlatt å signere arbeidene for å unngå straff for brudd på bestemmelsene. Reglene ble liberalisert fra 1750 og utover. På slutten av 1700-tallet var det i Bergen flere felemakere som laget både fioliner og hardingfeler.
I «Efterretninger fra Adresse-Contoiret i Bergen i Norge for 1766» nummer 46 omtales «Viol-Mageri» i Vigøers prestegjeld (Kvam herad) i Hardanger. Dette er en sentral kilde i beskrivelsen av Isaks og Tronds virksomhet. Isak Botnen døde i 1759 og sønnen Trond Botnen fortalte ifølge «Efterretningen» at faren som ung i 1670 hadde lært å lage fele av klokker og skolemester Lars Klark. Ifølge fremstillingen i Efterretninger skal Isak Botnen ha lært dekorasjoner av presten Didrik Muus på Stord; Muus var også treskjærer og maler. Isak og Trond skal ifølge artikkelen ha tjent godt på sine feler og de ble solgt i Røldal, Kongsberg og andre steder i "store mengder". Artikkelen var signert M og det antas å ha vært presten Marcus Schnabel eller Even Meldal. Eldre kilder som dette blander ofte sammen fiolin og fele.
Disse kildene inneholder mostridende opplysninger om Isak Botnens virksomhet blant annet var han bare 1 år gammel da han ifølge Efterretninger skulle ha gått i lære hos Lars Klark og da Austlands-Pål skal ha kommet til Botnen i 1640 lenge før Isak var født. Disse kildene sier lite om eldre tradisjoner for felebygging i Hardanger. Dateringen av Jaastadfela har vært omdiskutert. Ifølge Bjørn Aksdal kan dateringen likevel være korrekt og dersom Ole Jonsen Jaastad (1621-1694) drev felebygging i Ullensvang midt på 1600-tallet er det trolig at Isak kjente til dette. Aksdal formoder at Isak var kjent med lokal tradisjon med bygging av små feler og at inspirasjon utenfra (Austlands-Pål eller Lars Klark) dreide seg om fiolinbygging. Noen eldre bevarte feleskrin (fra før 1667) er svært små og for små til mange av de bevarte felene etter Isak. Det eldste bevarte feleskrinet er fra Voss og merket med året 1512 og av treverket er fra 1400-tallet. Aksdal konkluderer med at det fantes små feler i Norge fra tidlig 1500-tall. Den eldste kjente spellemannen i Kvam er Svein V. Hovland (1660-1742). Dokumenter fra Ullensvang (Jaastads hjemsted) tidlig på 1600-tallet omtaler lokale eller omreisende spellemenn; dette var trolig personer som benyttet et enkelt folkelig strykeinstrument.
Datering av Jaastadfela har vært omdiskutert blant annet fordi den neste sikre dateringen er på 1700-tallet og Jaastad-fela har likhetstrekk med disse yngre variantene. Etiketten med årstallet 1651 har på grunn av skriftformen vært tolket som siste del av 1700-tallet. En hypotese er at årstallet er tilføyd i nyere tid. Det er ikke sikker dokumentasjon for eventuell spredning av hardingfele til Telemark eller andre deler av landet før 1700-tallet. Sikker dokumentasjon om bruk av hardingfele finnes først ut på 1700-tallet.
Ifølge Arne Bjørndal ble hardingfela modellert etter den vanlige europeisk fela, men ble opprinnelig bygget mindre. Eldre norske instrumenter som langeleik, lur og horn hadde færre muligheter enn fele. Ifølge Bjørndal medvirket hardingfelen til en rikere folkemusikk i Norge.
I Numedal og Telemark begynte lokale felemakere å lage sin egen hardingfeler og det er bevart instrument fra slutten av 1700-tallet; de minste av disse hardingfelene har også blitt kalt telemarksfeler. Fra rundt 1820 utviklet Jon Eriksen Helland i Bø telemarksmodellen videre og han laget midt på 1800-tallet en større hardingfele som lignet mer på fiolin. Helland-felene ble trolig påvirket av Karl Rue og Olav Gullbekk, og disse ble kombinert med Tronds modell ifølge Arne Bjørndal. Helland-slekten ble en av de ledende felemakerslektene i landet og tradisjonen ble holdt levende til 1970-tallet. Først del av 1800-tallet var en blomstringstid for hardingfele. På midten av 1800-tallet ble hardingfelene stort sett laget med fire understrenger og etterhvert ble feler også bygget med fem understrenger. Hardingfela ble stadig mer like fiolin i formen. Brødrene Ellef Johnsen Steintjønndalen og Erik Johnsen Helland i Bø sto for den viktigste utviklingen og deres modell har bortsett fra detaljer bestått siden. I Helland-slekta var det 14 felemakere. Modellen utviklet på midten av 1800-tallet ga kraftigere lyd som passet i store konsertsaler og fremhevet i større grad den spesielle tonen i hardingfela.
På Vestlandet ført Johannes Bårdsen Tveit i Samnanger tradisjonen videre etter Trond; felen hans ble kalt Tveita-feler eller Samnanger-feler. Tveit brukte furu til lokk, svartor til bunn, ellers bjørk eller hassel. Anders Heldal hadde Tronds feler som modell og laget relativt små og runde feler.
Historiske hovedfaser Ifølge Bjørn Aksdal er det tre hovedfaser i hardingfelas utvikling: Gamle bondefeler Feler laget av Isak Botnen med familie Moderne feler av Telemarks-type
De eldre bondefelene kjennes i to hovedformer: En form fra Vestlandet som Jaastadfela og de små runde feler fra 1700-tallet; en annen form fra Telemark og Setesdal der felene var enda mindre (kjent fra slutten av 1700-tallet ved blant andre Olav Gullbekk og Karl Rue samt Jon Erikson Helland). På disse små «telemarksfelene» ble akantus introdusert som dekorasjon slik Rikard Berge beskrev dem.
Felemakervirksomheten i Botnen i Fyksesund la ifølge Aksdal grunnlaget for at de gamle bondefelene fikk navnet hardingfele. Fiolinen var trolig viktig inspirasjon og felene fra Botnen ble etterhvert større nesten like store som Erik Johnsen Hellands feler 100 år senere. Isaks feler var litt smalere og mer hvelvet enn Hellands feler. Felemakerne Johannes Bårdsen Tveit og Anders Heldal videreført tradisjonen etter Isak Botnen og hans familie. Det er uklart om Isak bør regnes som oppfinner av hardingfela eller om han bør regnes som en svært dyktig i å videreføre og utvikle det eksisterende.