Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei (NSDAP, tysk for «Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti»), ofte uformelt kjent som Nazipartiet og Nazistpartiet av meningsmotstandere, var det nasjonalsosialistiske partiet som regjerte i Tyskland mellom 1933 og 1945. Partiet ble opprettet i 1920 og ble ledet av Adolf Hitler fra 1921. Partiets nazistiske ideologi var revolusjonær, nasjonalistisk og militaristisk, og propaganderte mot kommunisme, raseblanding, kapitalisme, demokrati og jødedom. Etter maktovertakelsen i januar 1933, ble partiet det eneste lovlige i landet og styrte Det tredje riket som et nazistisk diktatur. Nazistene startet andre verdenskrig i september 1939. Da krigen i Europa sluttet i mai 1945, ble NSDAP og partiets sideorganisasjoner forbudt.
Opprinnelse 1918–1925 miniatyr|Føreren Adolf Hitlers medlemskort i NSDAP, offisiell versjon (korrekt medl.nr var 555) miniatyr|NSDAP-medlemmer i Coburg i oktober 1922 under «Den tyske dag» (Deutscher Tag), et arrangement i regi av Großveranstaltung des Deutschvölkischen Schutz- und Trutzbundes, en innflytelsesrik, antisemittisk forening i Völkisch-bevegelsen i Weimarrepublikken. NSDAP ble dannet den 24. februar 1920, og gikk ut fra det tidligere Deutsche Arbeiterpartei (DAP, Det tyske Arbeiderparti), grunnlagt av Anton Drexler, som var formann til 29. juli 1921. Partiformann fra og med 1921 var Adolf Hitler. Hans partinummer var 555, ikke 7 slik han selv påstod.Robert Gellately: Lenin, Stalin og Hitler (s. 107), forlaget Cappelen Damm, Oslo 2008, ISBN 978-82-04-12821-8 Han var riktignok det syvende medlemmet av partiets sentralkomité, men medlem nr 555 av partiet. Allerede fra starten av bestod symbolet for partiet av et hakekors. Da partiet ble stiftet, bestod organisasjonen av et styre valgt av medlemmene. Styrets leder ble valgt av styret. Etter en intern maktkamp i partiet klarte Hitler å fjerne denne ordningen, og innføre førerprinsippet, med seg selv som enerådende fører. Hitler så på NSDAP som et revolusjonært parti, med hovedoppgave å fjerne Weimarrepublikken, som han mente var styrt av sosialister, jøder og de som Hitler mente sviktet de tyske soldatene i 1918 ved å kapitulere under den 1. verdenskrig. Det var på denne tiden at SA/«brunskjortene» ble stiftet, som en paramilitær enhet som beskyttet partiets møter, og angrep andre partier.
Hitler hevdet selv at han meldte seg ut av partiet i juli 1921, for å bremse for «villmennene» som ville overta. I et sekssiders brev til partiledelsen forklarte han hvorfor han ikke kunne fortsette, men dette var rent spill fra hans side, da han godt visste at hans talegaver var uunnværlige for NSDAP. Han hevdet seg å være hevet over politisk strid, men satte likevel seks betingelser for å vende tilbake til NSDAP – den ene var at han ble «formann med diktatorisk makt». Drexler og de andre bøyde av, og Hitler fikk det som han ville.Robert Gellately: Lenin, Stalin og Hitler (s. 111) I begynnelsen av 1920-årene økte partiet sin oppslutning. Medlemstallet i januar 1920 var 190. I august 1921 var det 3 300 medlemmer i partiet.http://www.datesofhistory.com/National-Sozialistische-Deutsche-Arbeiterpartei-(NSDAP)-Germany.event.html Organisasjonen ble styrket, og tiltrakk seg nye medlemmer. Hitlers talegaver, SAs tiltrekningskraft på unge arbeidsledige, og Tysklands økonomiske problemer er noe av grunnen til at organisasjonen vokste. Partiet fikk også grupper utenfor Bayern. Julius Streicher i Nürnberg, Ernst Röhm, Heinrich Himmler og Hermann Göring ble også medlemmer på denne tiden. I desember 1920 startet partiet opp avisen Völkischer Beobachter, som kom ut som dagsavis fra 1923, og ble partiets hovedorgan.
I 1922 kom fascistene til makten i Italia, noe som inspirerte Hitler. I januar 1923 okkuperte Frankrike industriregionen Ruhr, fordi Tyskland ikke klarte å betale krigsskadeserstatningen. Dette, og den vanskelige økonomiske situasjonen og påfølgende hyperinflasjon førte til at regjeringen senere måtte gå av. I januar 1923 samlet Hitler troppene til de første Rikspartidagene. Arrangementet samlet hele 7 000 mennesker i München.
Johan Scharffenberg, norsk psykiater, skrev i 1933 en artikkelserie kalt «Hitler – frelser eller narr?» i Arbeiderbladet, der han reiste spørsmål om det var de mektige kreftene bak Hitler som styrte Hitler, eller omvendt. Med utgangspunkt i Mein Kampf, og biografier om Hitler, konkluderte han med at Hitlers symptomer samsvarte med paranoid psykopati, mer presist en profet-psykopati grensende til sinnssykdom. D.W. Swanson og medarbeidere påpeker i sin bok The Paranoid fra 1970 at Hitler i Mein Kampf følger tankebaner «man vanligvis ser ved velorganiserte paranoide tankeforstyrrelser». NSDAPs øvrige ledelse hadde tilsvarende behov for å projisere skyld og uttrykke patologisk hat og fiendtlighet. Himmler, Göring, Streicher, Röhm, Reinhard Heydrich, Alfred Rosenberg, Martin Bormann, Hans Frank, Robert Ley og Joseph Goebbels var alle fanatiske antisemitter, utpreget mistenksomme mot sine medmennesker generelt, og med uttalte storhetsforestillinger. Hitlers nestkommanderende, Rudolf Hess, fløy til Storbritannia velutstyrt med homøopatiske preparater, og fikk diagnosen schizoid personlighet med paranoide trekk. Dermed bestod NSDAPs ledelse etter hvert utelukkende av mennesker med alvorlige personlighetsavvik, i en paranoisk tilstand som, ifølge Swanson, «såvisst ikke utelukker personen fra å oppnå lederskap».Nils Retterstøl: Store tanker, urolige sinn (s. 98-99), forlaget Damm, Oslo 2004, ISBN 82-496-0562-4
Ifølge Hajo Holborn var nazismen en temmelig rigid ideologi. Holborn antar at Hitler hadde utformet de sentrale ideene før han forlot Østerrike og flere år før han bestemte seg for å begynne med politikk. Hitler hadde liten innsikt i økonomiske saker bortsett fra enkle forestillinger om landbruket som grunnlaget for den rene rase. Etter at han kom til makten, ga han raskt opp å utvikle en korporativ stat og endte i stedet opp med en form for kommandoøkonomi. Den italienske fascismen under Mussolini hadde liten betydning for utvikling av den nazistiske ideologien, bortsett fra at Hitler ble imponert av marsjen mot Roma.Holborn, H. (1964). Origins and Political Character of Nazi Ideology. Political Science Quarterly, 79(4), 542-554.
Ølkjellerkuppet
thumb|Partilederen Adolf Hitler og generalen Erich Ludendorff (i pigghjelm, ved siden av) sammen med blant andre SA-lederen Ernst Röhm (foran til høyre) i München 1924, i forbindelse med rettssaken om ølkjellerkuppet samme sted 9. november 1923. Den 30. september 1923 gikk flere høyreorienterte paramilitære grupperinger sammen i et kampforbund (kampfbund). NSDAP var da blitt Bayerns største politiske kraft med medlemmer, og i SA-gruppene. I det politisk turbulente Bayern var den konservative Gustav Ritter von Kahr innsatt som statskommissær (Staatskomissar) for Bayern av statsministeren i Bayern. Hitler og kampforbundets medlemmer prøvde å overtale Kahr til å marsjere mot Berlin, etter modell av «marsjen mot Roma». Kahr hadde et mer ambivalent forhold til nasjonalsosialistene. Under hans ledelse var den nasjonalsosialistiske avisen Völkischer Beobachter forbudt i 10 dager, og han hadde også iverksatt unntakstilstand da Hitler annonserte 14 massemøter i München fra 27. september 1933.
Hva som var årsaken til Hitlers endelige brudd med Kahr er ikke kjent, men 8. november omringet kampforbundet med 600 soldater Bürgerbräukeller, hvor Kahr holdt et møte. 16 nasjonalsosialister og fire politifolk mistet livet under kuppforsøket, og Hitler ble dømt til fem års fengsel 1. april 1924, men slapp ut i desember samme år.
Mein Kampf thumb|Førsteutgave av Mein Kampf («Min kamp»), Adolf Hitlers politiske selvbiografi og ideologiske manifest for nazismen og Tysklands framtid, utgitt i to deler i 1925 og 1926.
Under fengselsoppholdet i Landsberg fengsel skrev Hitler første bind av Mein Kampf. Det dannet seg en myte om at Hitler skulle ha diktert boken, en myte basert på en liten erindringsbok utgitt av den ene vokteren i Landsberg.Otto Lurker: Hitler bak fengselsmurer I 2006 tok den østerrikske historikeren Othmar Plöckinger«Othmar Plöckinger», biografi et oppgjør med myten. Ian Kershaw er enig og reviderte sin biografi om Hitler fra 1998 overensstemmende med Plöckingers arbeid. Med Kershaws ord: «Hitler renskrev selv utkastene til første bindet på maskin (men en del av annet bind ble diktert til en sekretær)».Peter Ross Range: «Hitler wasn't always a dictator», Washington Post 1. april 2016 Men ellers ble ikke Mein Kampf diktert, verken til Rudolf Hess eller noen annen. Ulike deler hadde allerede stått på trykk i ulike avisartikler Hitler sendte til den tidlige nazi-pressen.Neil Gregor: Eine Kritische Edition review – taking the sting out of Hitler’s hateful book; the Guardian 4. februar 2016]
I juli 1925 ble første bind offentliggjort, og i desember 1926 det andre. Boken fikk store salgstall, blant annet fordi alle brudepar fikk Mein Kampf i gave. I 1943 var den trykket i 10,24 millioner eksemplarer.
Mens Hitler satt i fengsel, ble partiet kraftig svekket, noe han ikke gjorde noe for å forhindre.
Partiet etter etter Ølkjellekuppet Partiet ble forbudt den 9. november 1923. Men ved hjelp av den høyreorienterte partialliansen Völkisch-Social Bloc fortsatte de imidlertid å eksistere under navnet «Det tyske parti» (Deutsche Partei eller DP) fra 1924 og til de gjenoppstod i 1935.
På vei mot makt 1925–1933 Reorganisering av partiet
Da Hitler kom ut av fengselet, startet han med å reorganisere partiet. Økonomien i Tyskland hadde bedret seg, og behovet for et revolusjonært parti var ikke lenger til stede i samme grad. Hitlers taleforbud ble opprettholdt i to år, frem til 5. mars 1927, men han kunne tale ved «private» møter.Robert Gellately: Lenin, Stalin og Hitler (s. 137)
Partiet ble delt inn i ett «lederskapskorps» og ett for generelt medlemskap. Partiet og SA ble delt, og SS opprettet som livvakter for Hitler, ledet av Himmler. Partiet ble mer strømlinjeformet med 98 Gauleitere som ledet hver sitt Gau (gammeltysk for «region»). Under disse igjen var det Kreisleiter (kretsledere), Zellenleiter (celleledere) og Blockleiter (blokkledere). Alle var med i et hierarkisk system hvor ordrer ble gitt ovenfra og nedover og med lojalitetsplikt den andre veien. Kun SA beholdt en viss form for egenråderett. Joseph Goebbels startet sin karriere i partiet som Gauleiter i Berlin i 1926.
Det var på denne tiden at Hitlerhilsen ble innført i organisasjonen. Det tok imidlertid tid før partiet fikk oppslutning gjennom valg. Partiet hadde stilt lister til Riksdagsvalget i 1924, mens Hitler satt fengslet, men fikk kun 6,5 % oppslutning. Partiet deltok på en nasjonalsosialistisk fellesliste (den nasjonalsosialistiske frihetsbevegelse) i desember 1924, men listen fikk bare 3 % oppslutning. Oppslutningen dalte ytterligere til 2,6 % ved valget i 1928. Men den organisasjonsmessige styrken vokste. På Rikspartidagene i 1926 i Weimar deltok mennesker. På møtet ble Hitler-Jugend reetablert. Året etter deltok på partiets rikspartidager i det som senere skulle bli den offisielle rikspartibyen Nürnberg. Innen 1929 hadde partiet vokst til medlemmer.