310px|miniatyr|Jakt og hvalfangst på tradisjonelt vis har alltid vært viktige for å opprettholde livet på Grønland.
Grønlands historie er historien om livet på verdens største øy under ekstreme arktiske forhold: en isbre dekker omtrent 84 prosent av øya og all menneskelig aktivitet er forbeholdt kysten.
De første menneskene kom antagelig til Grønland en gang rundt 2500 f.Kr. Denne gruppen døde åpenbart ut og ble etterfulgt av flere andre grupper som innvandret fra det nordamerikanske fastlandet. For europeere var Grønland ukjent fram til slutten av 900-tallet e.Kr. da norrøne menn fra Island og Norge bosatte seg på sørvestkysten. Denne delen av Grønland var ikke befolket da nordboerne kom dit. De direkte forfedrene til dagens grønlandske inuitter er beregnet å ha først kommet til øya en gang rundt 1200 e.Kr. fra nordvest. Etter nærmere 500 år med fast bosetting, forsvant de norrøne grønlenderne sporløst. Det er lansert mange mulige teorier på hva som kan ha skjedd. Arkeologiske funn antyder at forsvinningen trolig har skjedd en gang mot slutten av 1400-tallet. Danmark-Norge gjorde krav på Grønland etter at øya tidligere hadde vært norsk skattland, og etter århundrer uten kontakt med den norrøne befolkningen var det bekymring for at de hadde blitt hedninger igjen. En misjon ble sendt av sted for å gjeninnføre kristendommen i 1721, men ingen nordboere ble funnet. Det ble besluttet å isteden døpe de lokale grønlandske inuittene og etablere handelsstasjoner langs kysten som en del av Danmarks streben etter å skaffe seg kolonier.
miniatyr|310px|Kart over Grønland som viser at 84 % er dekket av is.
I 1931 ble et område kalt kalt for Eirik Raudes Land på Øst-Grønland okkupert av nordmenn på privat initiativ, og fikk senere støtte fra den norske regjering. To år senere ble saken brakt inn for Den internasjonale domstolen i Haag, som dømte i favør av Danmark. Norge aksepterte dommen og okkupasjonen ble avsluttet den 5. april 1933.
Grønland var ikke fullt kartlagt før 1900 og Dansk suverenitet over hele Grønland ble avklart i mellomkrigstiden. Grønland var frem til 5. juni 1953 en dansk koloni. Ved endringen av den danske grunnloven fikk øya da status som et dansk amt med representasjon i Folketinget. Etter en folkeavstemning i 1978 fikk Grønland selvstyre med virkning fra 1. mai 1979. Grønland gikk ut av EU i 1985 og er omfattet Danmarks NATO-medlemskap siden 1949.
Under den andre verdenskrig var Grønland løsrevet fra det okkuperte Danmark, sosialt og økonomisk, og ble isteden tettere knyttet til USA og Canada.«Yanks Clear Greenland of Nazis, 1944/12/27 (1944)». Archive.org Etter krigen kom kontrollen igjen tilbake på danske hender, og i 1953 ble Grønlands status som koloni endret til oversjøisk amt (fylke). Selv om Grønland fortsatt er en del av Danmark, har øya hatt selvstyre siden 1979.
Forhistorisk eskimoiske kulturer Grønlands forhistorie handler om gjentatte bølger av paleo-eskimoisk innvandring fra øyene nord for det nordamerikanske fastlandet. Som en av de ytterste utpostene til disse kulturene var livet hele tiden strukket til de ytterste. Flere kulturer kom og deretter døde ut i løpet av århundrene. I perioden før den norrøne innvandringen og utforskningen av Grønland kan arkeologien kun gi tilnærmet datering.
Saqqaqkulturen er den tidligste kulturen som etablerte seg i de sørlige og vestlige delene av Grønland.«Saqqaq culture chronology» . Sila, the Greenland Research Centre at the National Museum of Denmark. Dette folket oppsto en gang rundt 2500 f.Kr. og gikk tilbake en gang rundt 800 f.Kr. I det meste av denne tiden sameksisterte saqqaqkulturen med en annen kultur som har fått navnet Independence I og som kom til de nordligste delene av Grønland fra hva som i dag er Canada.«Independence I» , fra Natmus.dk. Sila, the Greenland Research Centre at the National Museum of Denmark. Den tidligste kulturen i de nordligste og nordøstlige delene av Grønland var Independence I og oppsto en gang rundt 2400 f.Kr. og varte til en gang rundt 1300 f.Kr. En gang rundt 800 f.Kr. oppsto en tilsvarende kultur, Independence II, i de samme områdene som Independence I. «Independence II» , fra Natmus.dk. Sila, the Greenland Research Centre at the National Museum of Denmark. Denne kulturen har blitt karakterisert som en mellomfase mellom de tidligere kulturene og dorsetkulturen som kom til Grønland en gang rundt 700 f.Kr.; nyere forskning har antydet at disse kulturene kan ha vært identiske innenfor Grønland. Av den grunn har kulturene blitt karakterisert som «grønlandske dorset». De nyeste dateringene for Independence II-gjenstander er fra 200- eller 100-tallet f.Kr. Den tidlige dorsetkulturen eksisterte på Grønland fram til rundt 200 e.Kr. og det har blitt funnet gjenstander så langt nord som Inglefield Land på vestkysten og ved området Dove Bugt på østkysten.«Early Dorset/Greenlandic Dorset» , fra Natmus.dk. Sila, the Greenland Research Centre at the National Museum of Denmark.
Det er generell enighet at etter at den tidlige dorsetkulturen falt sammen var Grønland ubefolket i flere århundrer. De neste som kom kan ha vært folk som tilhørte den sene dorsetkulturen, kanskje så tidlig som 800 e.Kr.«Late Dorset» , fra Natmus.dk. Sila, the Greenland Research Centre at the National Museum of Denmark. Den sene dorsetkulturen var begrenset til de nordvestlige delene av øya, og forsvant en gang rundt 1300 e.Kr. Norrøne folk fra Island og Norge kom en gang rundt 980 e.Kr. og begynte å bosette seg på de sørlige sørvestlige delene av øya.
Antropologer klassifiserte i sin tid inuittene som medlemmer av den mongoloide rase, sammen med ulike sibirske stammer som jakuter, foruten også kinesere, koreanere, og japanere. Deres fysiske framtoning er nærmere til hva som vanligvis assosieres med asiatiske folk enn til indianere, men kategorisering i henhold til rase er ikke lenger betraktet som særlig produktivt blant antropologer, delvis på grunn av omtvistete rasekategorier.
Den norrøne bosetningen
miniatyr|Kong Magnus Lagabøte gir den norske loven. Grønland la seg frivillig inn under Norgesveldet.
Gunnbjørn Ulvsson oppdaget noen øyer utenfor Grønlands østkyst da han kom ut av kurs fra Norge til Island på begynnelsen av 900-tallet. I løpet av siste halvdel 900-tallet, rundt 977, forsøkte Snøbjørn Galte en ekspedisjon til Grønland, men interne stridigheter førte til drap og ekspedisjonen returnerte til Island etter en overvintring. Det var ikke før nordmannen Eirik Raude ca. 982 seilte til Grønland og brukte tre år på utforske landet at det store kalde landets muligheter ble oppdaget. Eirik Raude kom tilbake til Island og fortalte om et land han kalte for «Grønland» for folk skulle like å bo der. Inuittene kaller det for Kalaallit Nunaat, «Vårt land».
I henhold til islandske sagaer dro 25 skip med bosettere til Grønland i 985, men kun 14 kom trygt fram. Datoen har blitt bekreftet av radiokarbondatering fra noe av etterlatenskapene til den første bosetningen ved Brattahlíð, dagens Qassiarsuk, som var stedet der Eirik Raude og hans familie slo seg ned på. I henhold til de samme skriftene var det året 1000 som Eiriks sønn Leiv Eiriksson forlot bosetningen for å utforske nytt land enda lengre vest (Nord-Amerikas østkyst).
Under ledelse av Eirik Raude kom de første norrøne menneskene fra Norge og Island i 985 eller 986. De norrøne anla sine gårder på Grønlands sørvestkyst i nærheten av de moderne Julianehåb og Godthåb. De livnærte seg av buskapshold, jordbruk og fangst og fiske. Eksport av hvalrosstann og vadmel til Europa var lenge en viktig inntektskilde.Nørlund, Poul (1967) De gamle nordbobygder ved verdens ende, Nationalmuseet
Fra Grønland utforsket Eirik Raudes sønn Leiv Eiriksson Nord-Am erikas kyster som fikk navnene Helluland, Markland og Vinland.Nørlund, Poul (1967) De gamle nordbobygder ved verdens ende, Nationalmuseet Det er ikke faglig enighet om eksakt hvor disse landområdene lå. Det eneste som er sikkert er at arkeologiske utgravinger på New Foundland har funnet bevis for at norrøne folk bygget flere hus der.
Bosetningen på Grønland nådde et antall på mellom og mennesker, opprinnelig på to steder, en større østlig bosetning kalt Austerbygd og en noe mindre vestlig bosetning kalt Vesterbygd, sistnevnte på kanskje mennesker på det meste. Til sammenligning er Grønlands innbyggertall på kun mennesker i dag. De norrøne opprettholdt en handel med hvalrosstann til Europa, foruten å eksportere tau, sau, og sel, i henhold til en opptegnelse fra 1200-tallet. Det er også mulig at de handlet tørrfisk. Bosetningen var avhengig av Norge og Island for jern og trevare. Sistnevnte var viktig for skipsbygging, selv om de trolig var i stand til å hente trevare fra kysten av Markland, muligens dagens Labrador. Sosial og religiøs kontakt måtte komme utenfra. Handelsskip fra Island og Norge kom hvert eneste år og overvintret gjerne på Grønland.
Det ble bygget 22 kirker, 2 klostre og etablert et eget norsk bispesete. Grønland ble i 1152 underlagt erkebiskopen i Nidaros. Grønlands bispestol fungerte fram til skipsfarten til Norge stilnet en gang på 1400-tallet..Nørlund, Poul (1967) De gamle nordbobygder ved verdens ende, Nationalmuseet
I 1126 ble det grunnlagt et bispedømme ved Gardar, dagens Igaliku, som ble underlagt erkebispedømmet i Nidaros, dagens Trondheim i 1152. Rundt fem kirker fra denne tiden er kjent fra arkeologiske spor. I 1261 aksepterte befolkningen den norske kongens overherredømme selv om man fortsatte med egne lover. Som et indirekte resultat av Svartedauens herjinger, ble den norske staten i 1380 underlagt Danmark, noe som var beklagelig for Norge, men katastrofalt for Grønland som var avhengig av skipsfarten til Norge. Etter å ha blomstret i det første århundret av bosetningen opplevde det norrøne samfunnet på Grønland sannsynligvis en nedgang i løpet av utgangen av 1300-tallet. I 1378 var det ikke lenger en biskop ved Gardar. Etter 1408, da det ble opptegnet at et ekteskap ble inngått i Hvalsey kirke, finnes det ingen sikre opptegnelser om bosetningen lengre. Det er sannsynlig at det østlige bosetningen opphørte i løpet av 1400-tallet selv om man ikke vet dato eller årsak for den endelige slutten. Arkeologiske utgravinger har funnet indikasjoner på at den norrøne sivilisasjonen kan ha vært i funksjon frem til år 1500.Nørlund, Poul (1967) De gamle nordbobygder ved verdens ende, Nationalmuseet
Den norrøne bosetningen var for en stor del isolert fra det samtidig europeiske samfunn. Danske forskere har anslått at den norrøne befolkningen nådde en topp på 2000 personer omkring 300 år etter koloniseringen; deretter forsvant bosetningen i vest først og øst sist. De siste gjenværende norrøne kan ha emigrert. Den norrøne befolkningsnedgangen skjedde samtidig med folketap i Norge, på Island og på de britiske øyer.Lynnerup, N., & Nørby, S. (2004). The Greenland Norse: bones, graves, computers, and DNA. Polar Record, 40(2), 107–111. doi:10.1017/S0032247402002875 Mangel på gjenstander, bortsett fra fragmenter av kirkeklokker, i kirkeruinene tyder på en ordnet og rolig evakuering. Reiser til Grønland skjedde stort sett med utgangspunkt i Bergen. Det var ikke omfattende kontakt: syv reiser er kjent på 1100-tallet, 13 på 1200-tallet, to i første tiår av 1400-tallet. Antall seilinger til Grønland gikk ned på slutten av 1300-tallet.
Endeliktet for den norrøne bosetningen
miniatyr|200px|venstre|Kirka i Hvalsey. Den ble oppført rundt år 1300.