thumb|Jødiske religiøse objekter, starinlys, etrogboks, shofar, Torapeker, Tanach, natla. Israels ti forsvunne stammer, eller Israels ti tapte stammer henviser til teorier om at de gamle jødiske stammer, etter at oldtidens Israel ble fullstendig ødelagt, ble sendt i eksil som slaver i det gamle Assyria og at mange jødiske grupper har sagntradisjoner om disse stammenes fortsatte, skjulte eksistens, eller om deres fremtidige tilbakevenden til Israel.
Dette er et tema som dels er basert på autentiske historiske kjensgjerninger, dels på en nedskrevet religiøs tradisjon, dels på legender, sagn og tradisjoner forøvrig, og dels på vidtgående spekulasjoner. Det finnes en omfattende litteratur om De tapte stammene og ingen av kildene kan legges til grunn for pålitelige svar. Vår tids bruk av genealogiske DNA-tester har imidlertid forenklet arbeidet med å bekrefte hvorvidt bestemte folkegrupper tilhører De tapte stammer.
Historisk bakgrunn: De tolv stammene Ifølge Det gamle testamente hadde Jakob, som senere fikk navnet Israel, en datter og tolv sønner med fire forskjellige kvinner: Leah, Rakel, Bilha (Rakels tjenerinne) og Silpa (Leas tjenerinne). De tolv sønnene ble opphavet til Israels tolv stammer. Navnene på disse stammene ble nedskrevet på messedrakten til ypperstepresten, Kohen Gadol.
Da landet Israel ble delt mellom stammene i Josvas dager, fikk ikke presteklanen levittene noe land. Når stammene ble listet opp i henhold til de områdene de fikk, på samme måte som etter leirområdene i løpet av de førti år i ørkenen, ble Josefs stamme erstattet av stammene til Efraim og Manasse (Josefs to sønner med sin egyptiske hustru Asenath), som Josef forfremmet til fullstendige stammer.
Slik blir derfor de to inndelingene av stammene:
Inndeling etter tradisjonen: Ruben Simeon Levi Juda Issakar Sebulon Dan Naftali Gad Asjer Josef BenjaminInndeling etter fordeling av land i Israel: Ruben Simeon Juda Issakar Sebulon Dan Naftali Gad Asjer Benjamin Efraim (Josefs sønn) Manasse (Josefs sønn)
Stammene til Juda og Benjamin slo seg sammen og dannet Kongedømmet Judea. Etter tradisjonen regnes de som stamfedre til de fleste av dagens jøder. Levittene ble tildelt arvelige religiøse plikter og ble ikke tildelt stammeterritorium. (Genealogiske undersøkelser viser forbindelse mellom Aron, en levitt som ble grunnleggeren av en prestekaste (hebraisk: kohen, flert. kohanim) med nålevende menn som tror de er hans etterkommere; se Y-kromosomale Aaron).
De øvrige stammene (Ruben, Simeon, Levi, Issakar, Sebulon, Dan, Naftali, Gad, Asjer, Efraim, Manasse) betraktes som tapte.
I jødedommen arves medlemskap i stammene fra far til sønn (patrilineært), på samme måte som prestegjerningen (Kohen eller Levitt-status og kongelig arverett (den Davidske linje). den jødiske tilknytning arves forøvrig gjennom morslinjen (matrilineært).
Stammene spres De tolv stammenes geografiske inndeling: De østlige stammene: Juda-stammen, Issakar-stammen, Zebulun-stammen. De sydlige stammene: Reuben-stammen, Simeon-stammen, Gad-stammen. De vestlige stammene: Epfaim-stammen, Manasse-stammen, Benjamin-stammen De nordlige stammene: Dan-stammen, Asher-stammen, Naftali-stammen.
Etter borgerkrigen i regjeringstiden til Salomos sønn Reoboam, gikk ti stammer ut av det forente kongedømmet for å danne et rike i det nordlige Israel.
De ni landeiende stammene var Zebulun, Issakar, Asher, Napfali, Dan, Manasse, Efraim, Reuben og Gad, og noen av Levi-stammen som ikke hadde land. Bibelen inneholder på dette punkt ingen henvisninger til Simeon-stammen, og noen mener at stammen allerede var blitt borte som følge av Jakobs forbannelse (I Jacob's velsignelser, Simeon sammenholdes med broren Levi, og de to ble forbannet av Josef (Genesis|49:5–7|HE) for massakreringen av innbyggerne i byen Sikem).
I kongedømmet Judea, det sørlige kongedømmet, hadde Jerusalem som hovedstad og ble regjert av kong Rehoboam. Judea var befolket av stammene Juda og Benjamin ( og noen av Levi-stammen og rester av Simeon-stammen.
I 722 f. Kr. erobret assyrerne under Shalmaneser V og deretter under Sargon den 2. Nord-riket i Israel, ødela hovedstaden Samaria og sendte israelittene i fangenskap i eksil i Khorasan, nå en del av det østlige Iran og vestlige Afghanistan. De ti tapte stammene er de som ble deportert. I jødisk populærkultur forsvant de ti stammene ut av historien og etterlot bare stammene Benjamin, Juda og Levi som utviklet seg til dagens moderne jøder.
I 586 f. Kr. ble den jødiske nasjonen erobret av Babylon. Omkring 50 år senere, i 539 f.Kr. lot perserne, som kort tid før hadde erobret Babylon, jødene vende tilbake til Jerusalem og gjenreise templet der. I slutten av denne perioden ser det ut til at de ulike stammene hadde gitt avkall på sin gamle stammeidentitet til fordel for en felles identitet.
Et trosperspektiv Begrepet «de ti tapte stammer» ble først benyttet i religiøs sammenheng, basert på bibelske kilder, og ikke som en etnologisk ide. En del forskere har studert emnet og har fra tid til annen gjort krav på å ha vitenskapelig belegg for de ti tapte stammer. Men religiøse og bibelske kilder forblir hovedkildene i forestillingen om at de ti tapte stammene har en fortsatt, med skjult identitet ett eller annet sted.
De bibelske skrifter inneholder tallrike henvisninger om dette. I Esekiels bokNettbibelen: Esekiels bok 37 blir profeten nedtegne (delvis sitat) «For Juda»... og andre (delvis sitat), «For Josef...» (den største av de tapte stammene). Profetiet blir så fortalt at disse to gruppene en dag skal bli gjenforent.
Der er også diskusjoner i Talmud hvorvidt de ti tapte stammene til slutt vil gjenforenes med Judas stamme, det vil si, med det jødiske folk.
Teorier fra mellom 1600- og 1900-tallet Siden slutten av det 1600-tallet Sabbatai Zevis tid har både jøder og kristne lagt frem teorier om de ti tapte stammene som Die Roite Yiddelech, «de små, røde jøder», skilt fra resten av jødedommen med sagnelven Sambation «hvis skummende stryk reiser seg mot himmelen i en sky av ild og røyk som er umulig å trenge gjennom».Rosen, Moses: «The Recipe», utgitt som epilog til The Face of Survival, 1987.
Den 23. desember 1649, etter Manasseh ben Israel, en kjent rabbiner fra Amsterdam, var blitt fortalt av Montezinus at noen av de tapte stammene bodde blant innfødte i Sør-Amerika:
«... jeg tror at de ti stammene ikke bare bor der... men også i andre land, spredt over alt; de vendte aldri tilbake til Det annet tempel og de har frem til i dag beholdt sin jødiske religion....»
På 1600-tallet anklaget Manasseh ben Israel Oliver Cromwell for å tillate jødene å vende tilbake til England. Helt siden 1290 hadde det ved lov vært forbudt for jødene å bosette og oppholde seg i England. Grunnen til at Cromwell uttrykte interesse for at jødene skulle få vende tilbake til England, var at ulike kristne teorier dreide seg om at tiden for verdens ende var nær forestående. Mange av disse ideene var fiksert på året 1666 og Menneskehetens femte monarki som ventet på Jesus tilbakekomst som Messias og som ville opprette Det siste riket og skulle regjere den fysiske verden i tusen år.
Innblandet i alt dette var et bakteppe av alminnelig tro på at de tapte ti stammer ikke representerte etniske jøder som delvis hadde utgjort det gamle judeiske kongeriket, men stammer som hadde en egen hovedstad i Samaria. Det har vært forsøk på å avvise denne innfløkte historien ved å erklære at det ikke er annet en supersesjonisme (forestillingen om kristendommen som en fullbyrdelse og fortsettelse av Det gamle testamente). Ideene bak disse ulike, konkurrerende teoriene er imidlertid langt mer kompliserte, særlig når Sabbatai Zevi, som gjorde krav å være «messias», og hans tilhengere påsto at de representerte grupper som kom i tillegg til dem som var anerkjent som jøder. Men Zevi tapte troverdighet overfor alle unntatt Donmeh da han konverterte til islam og således ble en apostat (frafallen) til jødedommen i 1666.
I løpet av den siste halvdelen av 1700-tallet ble variasjoner av den samme teorien fremmet av politiske tilhengere av Det britiske imperiet som mente at Imperiet var en manifestasjon av oldtidens profetier nedtegnet i Første Mosebok som forutsa både kongeriket Israel og kongeriket Judea.
På 1800-tallet hadde forløpere til Jehovas vitner forfektet tilsvarende forestillinger.
Nathan Ausubels liste Nathan Ausubel skrev at «Det er et betydelig antall mennesker som idag klynger seg til den gamle tradisjonen om at de er etterkommere av de tapte jødiske stammer: Stammemedlemmer i Afghanistan, islamske berberne i Vest-Afrika, og seks millioner kristne igboer i Nigeria. Uten tvil praktiserer de alle gamle hebraiske skikker og trosforestillinger som gir en viss troverdighet til deres fantastisk lydende påstander.» sitat fra s. 217, Pictorial History of the Jewish People av Nathan Ausubel, Crown, 1953)
I sitt verk fra 1953 Pictorial History of the Jewish People, har Nathan Ausubel utarbeidet følgende liste over folk som på en eller annen måte er knyttet til denne legenden. Bagdad Iran Kurdistan Jemen Georgia Bokhara Hadhramaut Fjell-jøder Afghanistan Bene-Israel Cochin-jøder Kina Egypt Algerie Marokko Libya Tunisia Djerba Sahara Huleboere i Atlas-fjellene sør for Tripolitania og Tunisia. Ved at de er nær beslektet med jødene i Sahara, tror de at deres forfedre ble bragt som fanger fra Judea av Titus i 70 e. Kr. De klipper ut små papirbåter som de pynter synagogene med og ber: Måtte det snart komme en båt og ta oss med til Jerusalem. Falashanere ved Tanasjøen, Etiopia gjør krav på å ha kommet med dronningen av Saba for å besøke kong Salomo i Israel Samaritanene i Nablus (Sikem) gjør krav på å være etterkommere av stammene Efaim, Menashe, and Levi, og bygget et rivaliserende tempel på Gerisim-fjellet i Esras dager. Karaiter
Grupper som hevder å nedstamme fra enkeltstammer Se hovedartikkel, Jødisk etniske inndelingerMange folkegrupper gjør krav på å være etterkommere av den enkelte av De tapte stammer. Dette omfatter:
Bene Ephraim Bene Ephraim-folket, også kalt Telugujøder, er et lite samfunn i det sørlige India som gjør krav på å nedstamme fra Efraims stamme
Bnei Menashe Bnei Menashe-folket fra det nordøstlige India gjør krav på å nedstamme fra den tapte Manasse-stammen.
Beta Israel Beta Israel, også kjent som Falashas, er etiopiske jøder. En del medlemmer av Beta Israel og en del jødisk vitenskapsmenn tror at de nedstammer fra Dans stamme, i motsetning til den tradisjonelle oppfatningen.
Persiske jøder Persiske jøder (særlig Bukharan-jødene) gjør krav på nedstamme fra Efraims stamme. De persiske jøder (også kjent som iranske jøder), er medlemmer av jødiske samfunn som tidligere bodde i Iran og ellers spredt i de områdene som tidligere var en del av Perserriket.
Igbo-jøder Igbo-jøder i Nigeria gjør krav på varierende avstamming fra Efraims stamme, Manasses stamme, Levis stamme, Sebulons stamme og Gads stamme.
Grupper som hevder å være etterkommere fra uspesifiserte stammer Noen grupper mener at de nedstammer fra en av De tapte stammer, men vet ikke hvilken. Det gjelder:
Lemba Lembafolket (Vhalemba) fra Sør-Afrika gjør krav på nedstamme fra en tapt stamme som flyktet fra det som i dag er Jemen og dro sørover. DNA-testing har genetisk knyttet lembaene til moderne jøder. Lembaene representerer en særegen religiøs praksis som tilsvarer det som praktiseres i jødedommen. Ifølge tradisjonen er de et vandringfolk. Indisier peker mot Midtøsten eller Nord-Afrika. Ifølge lembaenes muntlige overleveringer var deres forfedre jøder som kom fra et sted kalt Sena for hundreder av år siden, og som slo seg ned Øst-Afrika.
Israels hus Israels hus er et jødisk samfunn i Ghana som hevder å være en av Israels tapte stammer.
Pashtun