Aurelianus (latin: Lucius Domitius Aurelianus Augustus;I klassisk latin ville navnet til Aurelianus bli skrevet som LVCIVS DOMITIVS AVRELIANVS AVGVSTVS.Hans fulle navn, med æresnavn og seierstitler, var Imperator Caesar Lucius Domitius Aurelianus Augustus, Germanicus Maximus, Gothicus Maximus, Parthicus Maximus, Restitutor Orientis, Restitutor Orbis. engelsk og tysk: Aurelian, fransk: Aurélien; født 9. september 214 eller 215, død september eller oktober 275) var romersk keiser fra 270 til 275. Han ble født i beskjedne omstendigheter, men kom til å stige gjennom de militære rangordninger til han endte opp som keiser. I løpet av hans styre ble alamannerne beseiret etter en ødeleggende krig. Han beseiret også andre barbariske stammer som goterne, vandalene, juthungerne, sarmaterne og karpierne. Aurelianus gjenopprettet Romerrikets østlige provinser etter sin erobring av det palmyrenske riket i 273. Den påfølgende året erobret han det galliske riket i vest, og gjenforente riket i sin helhet. Han var også ansvarlig for byggingen av den 19 km lange aurelianske mur, Mura aureliane, i Roma. Han var også ansvarlig for at provinsen Dakia ble oppgitt.
Hans suksess var medvirkende til at krisen i det tredje århundret ble avsluttet, noe som ga ham tittelen Restitutor Orbis («verdens gjenoppretter»). Selv om Domitianus var den første keiser som hadde offisielt krevd å bli hyllet som dominus et deus («herre og gud», opptrådte disse titlene aldri i skriftlig form på offisielle dokumenter før Aurelianus' keisertid.Halsberghe, G.H. (1972): The Cult of Sol Invictus, Leiden, s. 152.
Liv og virke Tidlig liv og bakgrunn Aurelianus ble født den 9. september, sannsynligvis i år 214, men 215 er også mulig.Saunders (1992): A biography of the Emperor Aurelian, s. 104-106 De antikke kildene er ikke samstemte om hvor han ble født, skjønt det er generelt akseptert at han var innfødt av den romerske provinsen Illyricum. Sirmium i Pannonia Inferior (i dag Sremska Mitrovica i Serbia) er det foretrukne stedetTabbernee, William (2014): Early Christianity in Contexts: An Exploration across Cultures and Continents, Baker Academic da det ble opprettet av Aurelianus som keiser da han oppga det gamle donauske territoriet Dakia. Den akademiske konsensus er at han kom var en beskjeden bakgrunn og at hans far var en bonde eller leilending som tok sitt romerske navn fra sin overherre, en senator fra slekten Aurelius.Watson (1999): Aurelian and the Third Century, s. 1 Historikeren Saunders foreslår at hans familie kan faktisk ha vært en bosetter av romersk opprinnelse og av høyere sosial status. Hans grunner er diskutert i den følgende seksjonen. Imidlertid har ikke dette forslaget fått gjennomslag av andre historikere, eksempelvis Southern og Watson.
Ved å vurdere bevisene i de antikke kildene ble det en tid antatt at Aurelianus' mor var en frikvinne (løslatt slave) fra familien Aurelius og at hun selv var prestinne av solguden (Sol Invictus) i hennes stedegne landsby. Disse to forslagene sammen med tradisjonen at familien Aurelius hadde fått ansvaret for vedlikeholdet av guddommens kult i Roma, har inspirert oppfatningen at de ville forklare hengivenheten som Aurelianus lot manifestere som keiseren selv, se nedenfor. Imidlertid synes det som om denne litt for passende forklaringen av tvilsomme fakta er ikke mer enn akkurat det.Saunders (1992): A biography of the Emperor Aurelian, s. 107
Militær karriere Det er vanligvis akseptert at Aurelianus antagelig gikk inn i hæren i 235 da han var omtrent tjue år gammel. Det er også antatt at da han kom fra de nedre sosial lag i samfunnet, om enn en romersk borger,Hadde Aurelianus' familie tildelt rettigheter ved Constitutio Antoniniana (212 e.Kr.), ville hans nomen (slektsnavn) ha vært «Aurelius». ville han ha blitt listet i rangen av en legionær. Idiosynkratisk har Saunders antydet at hans karriere kan lettere bli forstått om det er antatt at hans familie hadde opphav hos romerske bosettere med en tradisjon av militærtjeneste og at han bli listet som equites, kavalerist og av høyere rang i det romerske samfunn (lavadel).Saunders (1992): A biography of the Emperor Aurelian, s. 109. Det ville ha åpnet opp for ham tres militia, de tre gradene for en militær karriere som equites, en av veiene til en høyere posisjon i den keiserlige tjeneste.Tres militia var: (I) praefektur som en kohort i kavaleriet; (ii) tribunat av legionær kohort; og (iii) prefektur av en ala i hjelpekavaleriet. Det kunne være en raskere rute for militær stigning i gradene til senioroffiser, om enn ikke nødvendigvis mindre strevsom. Imidlertid er Saunders' antagelse at Aurelianus' tidlige karriere er ikke støttet av andre bevis enn hans nomen (slektsnavn) som kan indikere bosetter av italiensk avstamming. Aurelianus' forfremmelser til stadig høyere rang kan lettest bli forstått om han ikke begynte helt fra bunnen.
Hva enn hans bakgrunn var må Aurelianus bestemt ha skaffet seg et solid omdømme for militær dyktighet i løpet av de urolige tiårene på midten av århundret. De prestasjoner som er fortalt om i historieverket Historia Augusta i partiet Uita Divi Aureliani er ikke støttet av andre uavhengige kilder, selv om de ikke er umulige i seg selv, og minst en av disse er beviselig ren diktning av forfatteren.Eksempelvis, Uita Divi Aureliani paras 5.5-6, 6.3-5, og 7.1-2. Om han faktisk var tribun av en legion som antydet i 7.1-2, kan de ikke ha vært med Legio VII Gallicana ettersom denne enheten har aldri eksistert. Han var imidlertid assosiert med Gallienus' kavaleri, i henhold til en mer historisk pålitelig sammenheng, og framhevet seg selv som en utmerket offiser i elitekorpset som han synes å ha vært dens kommandant.Saunders (1992): A biography of the Emperor Aurelian, s. 129-130.
Tjeneste under Gallienus thumb|175px|Byste av Gallienus. Hans suksess som kavalerikommandant gjorde ham til sist til et medlem av keiser Gallienus' følge. I 268 deltok Aurelianus og hans kavaleri i general Marcus Aurelius Claudius' seier over goterne i slaget ved Naissus.Watson (1999): Aurelian and the Third Century, s. 41 Senere det samme året reiste Gallienus til Italia og bekjempet Aureolus, hans tidligere general og nå usurpator for keisertronen. Han fordrev Aureolus tilbake til Mediolanum hvor han beseiret opprøreren i byen. Imidlertid midt under beleiringen ble Gallienus myrdet. En kilde hevder at Aurelianus, som var til stede ved beleiringen, deltok og plausibelt støttet Claudius i å bli den neste keiseren.Aurelius Victor, xxxiii,21. Andre kilder nevner ikke Aurelianus blant de som sammensverget mot Gallienus.
Aurelianus var gift med en kvinne ved navn Ulpia Severina og som ellers er lite kjent. Som Aurelianus selv var hun fra Dakia.Watson (1999): Aurelian and the Third Century Det er kjent at de hadde en datter sammen.Körner, Christian (23. desember 2008): «Aurelian (A.D. 270–275)» i: De Imperatoribus Romanis: An Online Encyclopedia of Roman Rulers and Their Families. Arkivert fra originalen den 2. desember 2010.
Tjeneste under Claudius thumb|175px|left|Bronse byste av Keiser Aurelianus Claudius ble utropt som keiser av sine soldater utenfor Mediolanum. Den nye keiseren beordret umiddelbart det romerske senatet om å guddommeliggjøre Gallienus.Watson (1999): Aurelian and the Third Century, s. 42 Deretter forsøkte han å distansere seg fra de som var direkte ansvarlig for mordet på den forrige keiseren og beordret dem henrettet. Aureolus var fortsatt beseiret innenfor Mediolanum og forsøkte å få til en forsoning med den nye keiseren, men Claudius hadde ingen sympati med en rival og fikk ham drept. En kilde har blandet inn Aurelianus i denne handlingen, kanskje til og med selv ha vært den som signerte ordren for drapet på Aureolus.
I løpet av Claudius' keisertid ble Aurelianus raskt forfremmet: han ble gitt kommandoen av en elitestyrke av kavalerister fra Dalmatia, og ble snart forfremmet til Magister equitum, effektivt øverstkommanderende av hæren etter keiseren, noe som var Claudius' egen posisjon før han ble keiser. Krigen mot Aureolus og konsentrasjonen av styrker i Italia gjorde det mulig for alamannerne å bryte gjennom grensen Limes Germanicus ved øvre Donau. De marsjerte gjennom Raetia og Alpene uten hindringer og gikk inn i Italia mens de plyndret og herjet områdene. Tidlig i 269 marsjerte keiser Claudius og Aurelianus nordover for å møte trusselen. Alamannerne ble grundig beseiret i slaget ved innsjøen Benacus (breddene av Gardasjøen).
Mens de fortsatt var opptatt med den beseirede fienden kom det nyheter fra Balkan som fortalte om angrep i stor skala fra herulere, gotere, gepidene og bastarnere.Watson (1999): Aurelian and the Third Century, s. 43 Claudius sendte umiddelbart Aurelianus til Balkan for å ta seg av invasjonen så best han kunne inntil Claudius kunne komme etter med hovedhæren.Watson (1999): Aurelian and the Third Century, s. 44 Goterne beleiret Thessaloniki da de hørte at keiser Claudius nærmet seg. Det fikk dem til å oppgi beleiringen og isteden drive herjinger i nordøstlige Makedonia. Aurelianus avbrøt goterne med kavaleriet og beseiret dem i en rekke mindre sammenstøt, og drept etter sigende så mange som tre tusen av fienden. Han fortsatte med å plage motstanderne og fordrev dem nordover mot Øvre Moesia hvor keiser Claudius hadde samlet hovedhæren. Det påfølgende slaget ble ikke avgjørende; framdriften til goterne ble stoppet opp, men romernes tap var store.
Claudius kunne ikke risikere ytterligere et slag og førte deretter en rekke bakhold og drepte etter sigende tusenvis, men flertallet goterne slapp unna og begynte å trekke seg sørover den samme veien de hadde ankommet. For resten av året drev Aurelianus med å plage fienden med kavaleriet.Watson (1999): Aurelian and the Third Century, s. 45 Strandet på romersk territorium begynte mangelen på forsyninger å prege goterne. Aurelianus merket fiendens desperasjon og angrep dem med full styrke, drepte mange og drev resten vestover mot Trakia. Da vinteren satte inn trakk goterne seg tilbake til Haemus Mons (Balkanfjellene), men kun for å omringet og fanget inne. De harde forholdene forverret deres knappe matsituasjon, men romerne undervurderte goterne. Vaktholdet var ikke godt nok og goterne brøt gjennom deres linjer og unnslapp. Tilsynelatende hadde keiser Claudius ikke tatt hensyn til råd, kanskje fra Aurelianus, og holdt tilbake kavaleriet og satt kun inn infanteriet for å forhindret utbruddet.
Goterne drepte mange i det møtende infanteriet og ble kun forhindret fra å drepe dem alle da Aurelianus til sist angrep med kavaleriet. Goterne greide likevel å slippe unna og fortsatte deres marsj gjennom Trakia. Den romerske hæren fortsatte med å følge etter goterne i løpet av våren og sommeren 270. I mellomtiden brøt en pest ut i Balkanområdet og drepte mange på begge sider. Keiser Claudius ble syk på marsjen til kamphandlingene og trakk seg tilbake til sitt regionale hovedkvarter i Sirmium. Aurelianus ble overlatt ansvaret for videre angrep mot goterne. Han benyttet kavaleriet med stor dyktighet, brøt goterne ned i mindre grupper som var lettere å forholde seg til og ved slutten av sommeren var goterne beseiret. De overlevende fikk fratatt sine våpen, enten oppbevart som fanger eller bosatt som bønder i grenseregionene. Aurelianus fikk ingen tid til feire seieren. I slutten av august kom det nyheter fra Sirmium at keiser Claudius hadde dødd.Watson (1999): Aurelian and the Third Century, s. 46
Opposisjon til Quintillus