Tawhīd (arabisk: توحيد); også transkribert som tawheed, toheed og tauheed; (tyrkisk: Tevhid) er et uttrykk for islamsk forståelse av Guds enhet. Ordet er avledet av wahda, enhet.
Islams strengt konsekvente monoteisme har retorisk brodd både mot den kristne treenighetslæren og mot polyteismen i den før-islamske arabiske kulturen. Det motsatte av tawhīd er shirk, som betyr å sette noe eller noen ved Guds side.
Begrepet tawhid har en lang historie. al-Ash'ari (878-941) var blant de muslimske teologene som på 900-tallet drøftet Guds natur. Formuleringer i Koranen om Guds «hender» og om at Gud «sitter» kunne fra én side sett forstås som om Gud hadde et legeme. I og med dette legemets «legemsdeler» kunne ikke Gud lenger sees som én. al-Ash'ari avviste problemstillingen og hevdet at Guds vesen ikke kunne defineres. Hans etterfølger Abu Bakr al-Baqillani (d. 1013) følger opp disse problemstillingene, samt rasjonelle gudsbevis, i sin avhandling al-Tahwid.Karen Armstrong. Historien om Gud. s 211
Under almohade-dynastiet i Nord-Afrika 1130-1269 ble tawhid oppfattet som essensen av læren om Guds enhet, og denne troen ble ansett som et særtrekk ved almohadene, til forskjell fra deres rivaler og forløpere almoravidene.Store norske leksikon, artikkelen almohadene
Den egyptiske reformatoren Muhammad Abduh (1849–1905) hevdet i sin bok Risalat al-tawhid (læren om Guds enhet, 1897) at «enhver velfundert tenkning fører til en tro på Gud, slik han er beskrevet i Koranen». Den egyptiske tenkeren Sayyid Qutb (1906–1966) mente at tawhid er det underliggende prinsipp i all sann religion.Kværne og Vogt. Religionsleksikon. 2002
Koranens sure 112, Enhetsbekjennelsen er også et tidlig uttrykk for tawhidKari vogt. Islams hus. s 121:
Referanser
Kategori:Islam