Østlandet er en av Norges landsdeler og omfatter fylkene Innlandet, Oslo, Akershus, Vestfold, Telemark, Østfold og Buskerud. Dette utgjør i hovedtrekk områdene sør for Dovrefjell og øst for Langfjella (til riksgrensen mot Sverige), noe som tilsvarer hovedvannskillet i Sør-Norge. Østlandet har til sammen innbyggere (første kvartal 2023) og kvadratkilometer, hvilket utgjør 51 % av Norges befolkning (første kvartal 2023)https://snl.no/%C3%98stlandet og 29,2 % av arealet i Fastlands-Norge. Befolkningstettheten er den høyeste i Norge med 29,6 innbyggere per kvadratkilometer.
Østlandets andel av Norges befolkning har vokst fra det laveste nivået på 44,6 % i 1845.Statistisk sentralbyrå: Historisk statistikk. Hjemmehørende folkemengde, etter fylke. Østlandet hadde 58,7 % av landets totale befolkningsvekst i perioden fra 2001 til 2009. Veksten var konsentrert om Oslo og Akershus som til sammen hadde 23,0 % av befolkningen i Norge, og hele 41,2 % av landets befolkningsvekst. Til sammenligning hadde de resterende østlandsfylkene til sammen 27,0 % av befolkningen og bare 17,6 % av befolkningsveksten i perioden.
15,5 % av befolkningen var per 1. januar 2011 innvandrere eller født av to utenlandskfødte foreldre, noe som tilsvarte mennesker. Disse utgjorde 63,4 % av innvandrerbefolkningen i Norge. Til sammenligning bodde 48,2 % av den etnisk norske delen av folket i landsdelen.Statistisk sentralbyrå: Innvandrere og norskfødte med innvandrerfordeldre, etter landbakgrunn. Fylke. 1. januar 2011
Østlandet består av 121 kommuner og har til sammen 42 byer, inklusive landets hovedstad og største by, Oslo. De fire østlandsfylkene hadde en verdiskapning på 744 mrd kroner i året (2006), 53,3 % av Norges totale verdiskapning.Andel av Norges totale verdiskapning, eksklusive "ekstrafylket". Bruttonasjonalprodukt (BNP) per innbygger i landsdelen er kr, litt over landsgjennomsnittet på kr (2006). Oslo fylke skiller seg ut med en BNP per innbygger på kr.
Østlandssamarbeidet er et organisert samarbeid mellom de fire fylkene i landsdelen som fokuserer på områdene regional utvikling og samferdsel, kompetanse og internasjonalt samarbeid.
De fire andre landsdelene i Norge er Sørlandet, Vestlandet, Trøndelag og Nord-Norge. Landsdelene har ingen offentlige administrative funksjoner. Østlandet er den mest kontinentale landsdelen ved at den i liten grad er vendt mot havet. Havnene på Østlandet er viktige og står for en stor del av landets internasjonale handel. Østlandet har omtrent halvparten av Norges jordbruksareal og over halvparten av den produktive skogen. Omtrent en fjerdedel av landets vannkraft er på Østlandet. Østlandet har i norsk sammenheng relativt mye sletteland og jevnere relieff (er flatere) enn Vestlandet. Bortsett fra fjellområdene langs vannskillet har Østlandet lite ville fjellformasjoner. Mellom Gaustatoppen og Tinnsjøens bunn er det over 2000 meter høydefjorskjell. Mange steder også i lavlandet er det tynt jorddekke og berget stikker frem mange steder. Lavlandet under 200 meter over havet omkring Oslofjorden med marine avleiringer er de viktigste jordbruksområdene og er tett bosatt.
Østlandet har i hovedtrekk varmere somre og mindre nedbør enn andre landsdeler. De varmeste somrene er rundt Oslofjorden og minst nedbør faller i regnskyggen i nord i Gudbrandsdalen og på Dovre.
Historikk Avgrensingen av Østlandet har ikke vært entydig. For eksempel ble de øvre deler av de store dalene regnet til Vestlandet, og avgrensingen mot Sørlandet (som til omkring 1900 ble regnet som del av Vestlandet) variert.
Det vi i dag kaller for landsdelen Østlandet var tidligere regnet som to landsdeler, med to forskjellige domsmyndighetsområder og to bispedømmer. Inndelingen av landsdelen i kystdistrikter og innlandsdistrikter har tradisjoner helt tilbake til Vikingtiden da man omtalte kystområdene som Viken (derav muligens benevnelsen vikingerMyhre, Bjørn, Før Viken ble Norge. Borregravfeltet som religiøs og politisk arena. Utgitt av Vestfold fylkeskommune 2015. (Norske oldfunn; XXXI), s. 149) og områdene nord for Oslofjorden som Opplandene.
De vestlige innlandsområdene (Valdres og Hallingdal) tilhørte lenge Gulatingets virkeområde (omtrent det nåværende Vestlandet). Fra midten av 900-tallet var Egdafylket (ytre deler av Agder) underlagt Gulatingsloven. Ifølge Landslova fra 1274 skulle utsendinger («nemndemenn») fra Valdres, Hallingdal og Setesdal (Vall, Bygland og Evje) møte på Gulatinget. Rogaland og Agder ble på 1100-tallet eget bispedømme med biskop i Stavanger. Valdres og Hallingdal hørte kirkelig til Vestlandet til 1631 (først Bergen og fra 1125 Stavanger). Områdene i Viken (Grenland, Vestfold, Vingulmark og Ranrike) soknet til Borgartinget. Opplandene hørte under Eidsivatinget.
Øvre Telemark og Numedal (del av Søndre Oppland) hørte til Eidsivatinget. Det politiske og rettslige skillet mellom Opplandene og Viken hang trolig sammen med vesentlig dansk innflytelse i Viken i tidlig middelalder. De kirkelige og rettslige grensene var for en stor del sammenfallende der Hamar bispedømme (etablert på 1100-tallet) tilsvarte i hovedtrekk Eidsivatingslagen (Opplandene, Øvre Telemark, Numedal, Krødsherad og Ringerike). Det er uklart om Romerike og Solør hørte rettslig til Eidsivatinget og kirkelig til Oslo bispedømme, og grensen for Eidsivating ble trolig flyttet nordover i middelalderen. De nordligste bygdene i Østerdalen (Tynset, Alvdal, Kvikne, Folldal) hørte i middelalderen til Nidaros bispedømme. Oslo bispedømme omfattet i år 1223 Viken.
I inndelingen av Norge som er gjort i Historia Norvegiæ fra slutten av 1100-årene er Norge delt i tre hoveddeler: Kystdistrikt (maritima), fjellsonen eller Opplandene (zona montana) samt samenes land: «Det er kløyvt opp langs-etter i tre belte: det fyrste og største er sjølandet; det andre er sørpå og blir kalla opplandet; det tredje er skogland, der finnane bur men ikkje pløyer.» (Historia Norvegiae, oversatt av Halvdan Koht).
Det er usikkert når Østlandet begynte å bli assosiert med landet som ble omtalt som Norðrvegr, ettersom denne landsdelen frem til 1000-tallet oftest var de danske kongenes skatteland («Viken»). Men dette gjaldt ganske sikkert ikke Opplandene (det indre Østland) som alt hadde egne selvstyrte småkongeriker uten særlig dansk innflytelse.
Frem til omkring 1800 ble alt nord og vest for Langfjella regnet til «nordenfjeldske», menst områdene øst for Langfjella og sør for Dovre var Sønnenfjells. Denne inndelingen av landet ble brukt til omkring slutten av 1700-tallet. Til 1700-1800-tallet reiste man fra Østlandet «nord over fjellet» og der bodde det «nordmenn», av dette kommer betegnelsen «nordmannavegar» for ferdselsveiene over Hardangervidda. Folk fra Østlandet ble på samme måte kalt «austmenn». Grensen i Agder mellom nordafjells og sønnfjells var mer uklar (Lindesnes og Åna Sira har vært nevnt som grenser). Eilert Sundt skrev at på kysten gikk skillet mellom austmenn og nordmenn ved Egersund. Erik Pontoppidan noterte seg blant annet den store forskjellen i klima mellom øst og vest. William Thrane skrev at det «vestenfjeldske» besto av mesteparten av Christiansand stift (som da besto av Agder, Rogaland og de indre delene av Telemark) og hele Bergen stift.Helle, Knut: «Ei soge om Vestlandet». Kapittel 1, bind 1 av Vestlandets historie (redigert av Knut Helle). Bergen: Vigmostad og Bjørke, 2006.
I 1964 ble bygda Innset i Orkdalen overført fra Hedmark til Sør-Trøndelag.
Dialekt
Østlandets dialekter inndeles ofte i to hovedgrupper: «midlandsk» i fjellbygdene (Nord-Gudbrandsdalen, Valdres, Hallingdal, Vest-Telemark, Numedal) og «østlandsk» i Hedmark, omkring Mjøsa og lavlandet sør for Mjøsa til svenskegrensa og Grenland. Midt-Gudbrandsdalen og Øst-Telemark havner ikke klart i en hovedgruppe. Dialektene på Østlandet skiller seg fra Vestlandet blant annet med bruk av tjukk l som er vanlig over det meste av Østlandet (tjukk l finnes også i Romsdal, trøndske dialekter og sør i Nordland). Konsonantgrupper som rt blir ofte uttalt som lt med tjukk l slik at svært lyder som svælt. Nord i Hedmark er det også innslag av trønderdialekt.
Den nordlige Gudbrandsdalen skiller seg ut med særpreget trykk på stavelser i en del ord avhengig av antall ledd eller stavelser i ordet. Dialekten i Nord-Gudbrandsdalen har hatt høy status og har holdt seg bedre enn dialektene andre steder på Østlandet. I Østerdalen og Vest-Oppland har også de tradisjonelle dialektene holdt seg. Valdres, Hallingdal og Numedal har tradisjonelt nokså like dialekter, og der var det på slutten av 1900-tallet klar tendens til at befolkningen snakket mer likt standard østnorsk.
De såkalte «vikværske» dialektene (Østfold, Vestfold og Grenland), folkelig oslodialekt og dialektene på Romerike og Ringerike har hatt lav status, og tenderte på slutten av 1900-tallet mot standard østnorsk. På slutten av 1900-tallet fikk «talt bokmål» eller standard østnorsk større utbredelse på Østlandet på bekostning av lokale dialekter. Samtidig har det skjedde en viss regionalisering ved at noen dialekter har spredd seg over et større område. Blant annet var dialekten i Numedal på veg til å forsvinne omkring år 2000.
Østlandets geografi
Avgrensing Østlandets grense mot Vestlandet og Trøndelag knyttes til topografien. Her er det store høyfjellsområder (blant annet Langfjella, Hardangervidda, Jotunheimen, Strynefjell og Dovrefjell). Høyfjellsområdene utgjør både vannskiller og værskiller. Røros i Trøndelag hører til Glommas nedbørsfelt, mens Kvikne ligger Orklas nedbørsfelt. Bjorli i Lesja kommune ligger vest for vannskillet ved Raumas løp. Grensene mellom Østlandet og Sørlandet, mellom Sørlandet og Vestlandet og mellom Vestlandet og Trøndelag reflekterer historiske forhold, blant annet administrative inndelinger. Her er grensene til dels flytende og har endret seg over tid. Det er for eksempel ikke noe skarpt, naturlig skille mellom Agder og Telemark. Sørlandet ble innført som betegnelse i 1902 og tidligere hadde Agder og deler av Telemark blitt regnet til Vestlandet. Kragerø med skjærgården regnes ofte som en del av Sørlandskysten. Landets inndeling reflekteres blant annet i dialektgrenser. Mellom Telemark og Agder er det en glidende overgang i dialekt blant annet i form av R-lyden.Jostein Andreassen: «Begrepet Sørlandet - en historisk oversikt» (1993) og J.A. (red.): «Festskrift til Sørlandets 100-årsdag» - 16. mars 2002https://snl.no/%C3%A5rsaker_til_dialektvariasjon_i_Noreg SNL Glommavassdraget med utløp ved Fredrikstad drenerer nær halvparten av Østlandet. Østlandet svarer i hovedsak til det østafjellske.
Landskap Østlandets landskap kjennetegnes særlig av:
Daler er landformer nedskåret i berggrunnen, skapt av isbreer i Tertiærtiden. På Østlandet er dalene lange, slakke og oftest U-formet. Dalene er generelt åpnest i lavere høyder og høydene mellom dalene er ofte under skoggrensa og danner skogkledde åser.Norge (1980), s. 20–23. I sør og øst der fallet er slakt er også dalene lange og slake før de munner ut i sletteaktig landskap ved Solør, ved Hamar, på Romerike, Ringerike og Hadeland. På Østlandet er dalsidene til dels så slakke at de har blitt dyrket opp; mange av de store gårdene ligger på den solvendte dalsiden.Holmesland, Arthur m.fl.: Norge, Oslo: Aschehoug, 1973. I lengderetningen har mange daler tydelige trinn eller avsatser dannet av bergterskler der elven går i stryk, foss eller dypt gjel. Ovenfor slike trinn dannes ofte langstrakte innsjøer, for eksempel Losna i Gudbrandsdalen ovenfor Tretten. Fjellvidder - store åpne arealer - som Hardangervidda, grensetraktene Engerdal-Lierne, høydedragene mellom de store dalførene (Hallingdal, Valdres, Gudbrandsdalen og Østerdalen).