VM i ishockey for kvinner 1990 ble arrangert i Ottawa i Canada fra 19. til 25. mars 1990. Mesterskapet var det første verdensmesterskapet i ishockey for kvinner og ble arrangert av Det internasjonale ishockeyforbundet (IIHF). Åtte lag deltok i turneringen.
Canada vant det første VM-gullet etter å ha slått USA 5–2 i finalen. Finland vant bronse etter å ha beseiret Sverige 6–3 i bronsefinalen.
Turneringen var en stor sportslig og kommersiell suksess som bidro til å etablere kvinnehockey som en legitim eliteidrett. Ved IIHFs kongress i april 1990 ble medlemslandene enige om å anbefale Den internasjonale olympiske komité (IOK) om å innføre kvinnehockey som en olympisk gren, noe som skjedde i Nagano i 1998.
Bakgrunn Den moderne æraen med organisert kvinnehockey begynte på 1980-tallet da det første nasjonale ishockeymesterskapet for kvinner arrangert i Canada ble arrangert i 1982. I løpet av slutten av 1980-tallet ble de første internasjonale invitasjonsturneringene arrangert mens flere og flere land begynte nasjonale kvinneprogrammer og mesterskap i ishockey. Men kvinnehockeyen slet med å få aksept og støtte fra det bredere, mannsdominerte hockeymiljøet, og på midten av 1980-tallet presset administratorer av kvinnehockey i en rekke land Det internasjonale ishockeyforbundet (IIHF) til å ta opp spørsmålet om å lage offisielle, konsistente regler for kvinnehockey.Reid (2018): s. 12–16 Blant annet foreslo Ole Jacob Libæk, president i Norges Ishockeyforbund, allerede i 1986 at det skulle arrangeres VM i ishockey for kvinner. I perioden 21. til 26. april 1987 arrangerte Ontario Women's Hockey Association (OWHA) den såkaldte Verdensturneringen i ishockey for kvinner (World Women's Hockey Tournament) i Toronto, Ontario, som var den første store turneringen for kvinnelandslag og anses som det første uoffisielle verdensmesterskapet. OWHAs direktør Fran Rider var den store drivkraften bak arrangementets suksess, mens presidenten i Canadian Amateur Hockey Association (CAHA), Murray Costello, presenterte konseptet ved IIHF-kongressen i Colorado Springs 7.–11. juni 1986. IIHF-president Günther Sabetzki oppfordret arrangørene til å kalle turneringen for en verdensturnering encouraged the organizers to call it a world tournament fordi han så stort potensial i kvinnehockey som utvidelsesområde. Turneringen ble en stor suksess, og delegater fra de deltakende nasjonene og fem andre land møttes under turneringen for å forme en strategi for å drive lobbyvirksomhet overfor IIHF med målet om opprettelsen av et verdensmesterskap for kvinner. Suksessen til turneringen og de positive rapportene presentert for IIHF ga kvinnehockeyen den nødvendige legitimiteten som trengtes for å bane vei for etableringen av et verdensmesterskap.
I april 1989 ble det første europamesterskapet for kvinner arrangert av IIHF i Düsseldorf og Ratingen i Vest-Tyskland. Finland beseiret Sverige 7–1 i finalen og vant dermed det første EM-gullet for kvinner. IIHF-president Sabetzki observerte turneringen og ble imponert. De fem beste landene i turneringen ble senere utvalgt til å delta i verdensmesterskapet i 1990.
Samtidig ble presidenten for Den internasjonale olympiske komité (IOK), Juan Antonio Samaranch, utsatt for press fra en rekke grupper som var misfornøyde med ulikheten i forholdet mellom kvinner og menn i OL, og særlig i vinter-OL. En av årsakene til dette var at ishockey var den eneste lagsporten i vinter-OL, og den omfattet kun en herreturnering. Kvinnelig skiskyting hadde blitt inkludert som en olympisk gren for OL i Albertville i 1992 og en kvinneturnering i ishockey ved OL ville reduserer ulikheten betydelig. Men før IOK-medlemmer kunne vurdere å tilføye kvinnehockey som en olympisk gren var det nødvendig med forsikring fra IIHF om at ishockeykamper for kvinner ble spilt på et konkurransenivå som kunne sammenlignes med andre olympiske vinteridretter. Sabetzki innså at hvis IIHF skulle samarbeide med oppfordringene fra Samaranch og IOK var Canada det eneste realistiske stedet hvor et mesterskapssatsing muligens kunne oppnå suksess var Canada. Han henvendte seg derfor til CAHA for å se om de kunne vurdere å akseptere utfordringen, noe de gjorde. IIHF-president Sabetzki kunngjorde derfor den 14. april 1989 at de ved årskongressen offisielt ville sanksjonere et verdensmesterskap for kvinner. Ved IIHFs 86. årskongress i Stockholm den 26.–27. april 1989 ble Canada utnevnt som vertsland for det første verdensmesterskapet, som skulle arrangeres i mars 1990. Det ble senere rapportert at Sabetzki og Samaranch ville delta personlig for å gi sin egen vurdering av turneringen.
To bud for å arrangere mesterskapet ble kortlistet: Ottawa, Ontario og Brantford, Ontario. Kun budet fra Ottawa hadde opplyst en arena (Ottawa Civic Centre ved Lansdowne Park) som kunne akkomodere fjernsynstransmittering. Derfor ble Ottawa valgt som vertsby av CAHA den 16. oktober 1989.Reid (2018): s. 16
Organisering av mesterskapet CAHA-ledelsen var langsomme med å organisere verdensmesterskapet. På tross av at turneringen hadde blitt tildelt CAHA ved IIHF-kongressen i april 1989 gikk det seks måneder før Ottawa District Hockey Association (ODHA) fikk tildelt arrangementet i oktober. På grunn sene avgjørelsen hadde istidene for sesongen allerede blitt utdelegert, og de eneste tilgjengelige istidene lå hovedsakelig på ettermiddagene og i små utkantsarenaer. I tillegg til forsinkelsen fra vertssiden budsjetterte ikke CAHA spesifikt for mesterskapet da de forventet at arrangementet ville betale for seg selv.Reid (2018): s. 20–25
Innledningsvist hadde arrangørene ikke noen general manager til å overse arbeidet og fristene for de deltakende frivillige organisasjonene involvert i arrangeringen løp ut. CAHAs visepresident Pat Reid ble derfor valgt i oktober 1989, men ettersom han samtidig var general manager for U20-landslaget ved junior-VM i Helsinki var han vekk i en måned fra desember 1989 til januar 1990 og ikke tilgjengelig for å lede organisasjonsarbeidet.
Finansieringskildene som var forventet å gi inntekter for turneringen realiserte seg ikke som forventet. IIHF lovet et økonomisk bidrag på 150 000 USD til CAHA for å arrangere arrangementet med betingelse at de skulle arrangere TV-kringkasting av fire av kvinnekampene som samtidig skulle vises gratis i Europa via satellitt. CAHA kontaktet umiddelbart både Canadian Broadcasting Corporation (CBC) og Canadian Television Network (CTV), men begge kringkasterne hadde eksisterende forpliktelser på disse datoene. Den eneste partneren som var tilgjengelig var The Sports Network (TSN). I den endelige kontrakten tilbudt CAHA kostet transmitteringen av hver kamp CAD, men til gjengjeld ville CAHA motta en rekke TV-reklamespotter av 30 sekunders varighet til en verdi av omkring CAD, som de kunne selge til sponsorer. Til tross for denne ordningen kom det ingen sponsortilbud og reklamespottene forble usolgte. Mange av reklamemulighetene langs vantet som i utgangspunktet var forventet å generere CAD i inntekter forble også usolgte. I likhet med verdensturneringen i 1987 klarte ikke arrangørene å selge sine sponsorpakker til og CAD. Mesterskapet hadde derfor ingen hovedsponsor.
CAHA var i et partnerskap med Hockey Canada gjennom Canadian International Hockey Committee (CIHC). CAHA administrerte amatørhockey i landet mens Hockey Canada var organisasjonen som administrerte profesjonell og internasjonal hockeyvirksomhet. Partnerskapet i CIHC tillot de to organene å fordele organiseringen av Canadas internasjonale hockeydeltakelse. CAHA-presidenten henvendte seg til medlemmene av CIHC for å sikre deres sponsorbidrag til kvinneturneringen, men CIHC takket imidlertid nei og foretrakk i stedet å sponsorere det nasjonale mesterskapet for kvinner to uker etter verdensmesterskapet. Denne avgjørelsen betydde at de aller fleste hovedsponsorene for de eksisterende internasjonale ishockey-arrangementene for menn ikke ville bidra til kvinneturneringen. Med sviktende sponsorer og lite billettsalg anslo CAHA et tap på CAD.
Den canadiske regjeringen tilbød gjennom Sport Canada CAD i støtte til turneringen. Men i etterkant av Dubin-undersøkelsen av Ben Johnson-dopingskandalen som fant sted under sommer-OL 1988 i Seoul krevde Sport Canada at arrangørene måtte gjennomføre narkotikatesting på arrangementet. IIHFs tekniske direktør hadde allerede informert de deltakende ishockeyforbundene om at dopingtesting ikke ville gjennomføres og måtte utstede en kontraordre. Dopingtesting ville være på CAHAs bekostning og oppbrukte derfor mye av finansieringen tilbudt av Sport Canada.
Tradisjonelt sikret IIHF en sponsor for tildelingen av Fair Play-troféet (tildelt laget med færrest utvisningsminutter) og individuelle premier for spillerne utvalgt til turneringens allstar-lag. Én uke for turneringen startet, den 14. mars 1990, informerte IIHFs generalsekretær Jan-Åke Edvinsson CAHA-president Costello at IIHF ikke hadde klart å sikre seg en sponsor for hverken Fair Play-troféet eller allstar-laget og ba CAHA å påta seg ansvaret for dette.
Det finske hockeyutstyrsfirmaet Tackla hadde i 1989 inngått en avtale med IIHF om å levere drakter og utstyr på både herre- og kvinnelandslag. CAHA inngikk en separat avtale med Tackla-president Mauri Nylund om også å levere handsker, køller, bagger og 150 jakker og 150 gensere.
Medieeksponering thumb|De rosa landslagsdraktene Canada brukte under turneringen skapte innledningsvist forargelse blant kommentatorer men ble godt mottatt av spillerne og av fansen. Lokale medier viste liten interesse i å dekke turneringen. For å øke medieeksponering for turneringen kontaktet organisasjonskomitéen den kjente ishockeykommentatoren Don Cherry for å be om hans hjelp til å promotere arrangementet under hans TV-vignett Coach's Corner. En kort kampanje ble sendt den siste lørdag kveld før medaljerunden. De kontaktet også superstjernen Wayne Gretzky gjennom sin agent Mike Barnett, men forespørselen ble avslått. En oppvisningskamp for å presentere kvinnelandslaget for mediene ble spilt i Nepean Sportsplex en uke før turneringen hvor fem tidligere NHL-spillere deltok. På tross av dette fikk kampen ingen mediedekning.
I mars ble spilleterminen for sluttspillet i juniorligaen Ontario Hockey League (OHL) offentliggjort. Da Ottawa Civic Centre var hjemmebanen til Ottawa 67s måtte mesterskapet spille mange av kampene ved middagstid. Ettersom at spilleterminen for OHL-sluttspillet først ble kjent i mars kunne ikke arrangørene trykke billetter Dette gjorde det vanskelig for tilskuere å komme til kampene. CAHA var sikre på at hvis de først så landslaget spille ville de sikkert komme til medaljerunden. CAHA gikk derfor med til å distribuere gratisbilletter i håpet om å få folk ut til kampene.
CAHA var frustrerte med den begrensede mediedekningen, sammenlikningene med herrehockeyen og lave billettsalget. Derfor foreslo organisasjonskomitéens general manager Pat Reid at kvinnelandslaget skulle spille i unike drakter i rosa og hvit, i stedet for de tradisjonelle rød-hvite draktene. De rosa-hvite draktene ville ikke bare skape en unik identitet for kvinnelandslaget men vil samtidig skape oppmerksomhet fra hockeymediene og få dem til å skrive om turnering og dermed promoteringen som arrangørene desperat trengte.Etter omfattende diskusjoner aksepterte CAHA-presidenten forutsatt at spillerne og trenerne var enige. Spillerne elsket draktene, og CAHA arrangerte en pressekonferanse på Parliament Hill for å lansere draktene hvor Mila Mulroney, konen til statsminister Brian Mulroney, skulle få overlevert den første drakten. Mila var imidlertid ikke tilgjengelig og landslagsspilleren Judy Diduck sto modell istedet.Reid (2018): s. 26–29