Kongeriket Norges Grunnlov danner sammen med konstitusjonell sedvanerett Norges forfatningsrett. Viktige sider ved den faktisk norske forfatningen og Norges politiske system fremgår ikke direkte av Grunnlovens tekst.

Grunnloven er den høyeste rettskilden i Norge. Det betyr at andre bestemmelser som kommer i strid med den, må vike etter lex superior-prinsippet. Grunnloven inneholder bestemmelser om statsformen, om menneskerettigheter, om den lovgivende makt (Stortinget), den utøvende makt (Kongen i statsråd) og den dømmende makt (domstolene). Grunnloven, naturrettens rettsprinsipper, konstitusjonell sedvanerett, menneskerettighetene og internasjonal rett utgjør de viktigste fundamentene for Norges statsform, rettsforståelse, og lovverk. I tillegg til å danne basis for statsforfatningen og -forvaltningen, nedfeller Grunnloven en rekke individuelle rettigheter og utgjør hoveddokumentet som sikrer den norske rettsstaten. Annet lovverk utdyper og konkretiserer Grunnlovens bestemmelser.

Grunnloven utgjør en skriftlig samfunnskontrakt mellom styrende og styrte.Om Grunnloven – Stortinget.no. Besøkt 10. februar 2014. De viktigste prinsippene Grunnloven og dens samfunnskontrakt bygger på, er folkesuvereniteten gjennom bestemmelsene om folkevalgt styre og representasjon, maktfordelingsprinsippet om skillet mellom de lovgivende, utøvende og dømmende statsmakter, samt menneskerettighetene som sikrer borgerne mot rettssikkerhet og vilkårlighet, og fastslår individuelle rettigheter som eksempelvis trosfrihet og ytringsfrihet.Om Grunnloven – Stortinget.no. Besøkt 10. februar 2014. § 3 (utøvende makt) i Grunnloven er sammen med § 49 (lovgivende makt) og § 88 (dømmende makt) uttrykk for maktfordelingen i Norge. Grunnlovsutkastet utarbeidet av Christian Magnus Falsen og Johan Gunder Adler før riksforsamlingen på Eidsvoll hadde en mer eksplisitt formulering i artikkel 32 (etter amerikansk forbilde med en ordrett oversettelse av Massachusetts grunnlov fra 1780). I § 49 er den lovgivende makten lagt til folket gjennom Stortinget. Den utøvende makten er § 31 (siden 1911) ved kongen sammen med regjeringen. Før 1814 var statsrådene kongens personlige rådgivere og ikke ledere for departementene og forvaltningen. Grunnloven av ga regjeringen en del autonomi overfor kongen ved at § 12 bestemte at statsrådene skulle ha ansvar for hvert sitt saksområde slik at den utøvende makten ble oppdelt etter fagområde.

Grunnloven ble godkjent av Riksforsamlingen på Eidsvoll i Eidsvollsbygningen den 16. mai 1814. Johs. Andenæs Statsforfatningen i Norge Et underskrevet eksemplar ble overrakt kong Christian Frederik dagen etter. Den bestod av 110 paragrafer i fem kapitler, fordelt på 24 sider i en innbundet bok,Eidsvoll 1814 – eidsvoll1814.no. Besøkt 10. februar 2014. og er siden utvidet til 121 paragrafer.

Grunnloven ble datert 17. mai, og datoen fikk i løpet av 1800-tallet status som Norges nasjonaldag.Christian Frederiks dagbok fra 1814, Gyldendal 1954. Det ble utarbeidet flere utkast til 17. mai-grunnloven, og det endelige eksemplaret som ble underskrevet av eidsvollsmennene var renskrevet av studenten Johan Matthæus Buschmann.

Grunnlovsdokumentene oppbevares i Stortingsarkivet.

Grunnloven var inspirert av USAs selvstendighetserklæring og USAs grunnlov (1787). Ola Mestad fremholder to overordnete punkter: formålet med loven er å sikre frihet og prinsippene er folkesuverenitet, maktfordeling og menneskeretter. Noen avsnitt i den norske grunnloven er kopierte nesten direkte fra USA. Norges grunnlov ble endret 320 ganger fra 1814 til 2023, USAs grunnlov har blitt endret 27 ganger.

Historie Se også utdypende artikler om tekstene til 17. mai-grunnloven og November-grunnloven

Norges Grunnlov ble vedtatt av Riksforsamlingen med 112 delegerte menn fra hele landet, med unntak av Nordland, Troms og Finnmark, på Eidsvoll i Eidsvollsbygningen den 16. mai og datert neste dag, 17. mai 1814. Samme dag ble den innsatte regenten Christian Frederik (kronprins av Danmark) valgt til konge. Grunnloven ble underskrevet og beseglet av alle representantene den 18. mai. Riksforsamlingen ble avsluttet 19. mai, da Christian Frederik aksepterte valget som konge av et selvstendig Norge.

Nå ville omstendigheter utenfor Norges rike det annerledes, ettersom Danmark-Norge ved Kielerfreden ble tvunget til å overdra riksdelen Norge til arvefienden Sverige. Den norske siden ville ikke forholde seg til dette, men etter en kortvarig krig med Sverige ble Norge likevel tvunget inn i personalunion med Sverige. I henhold til Mossekonvensjonen av 14. august skulle Christian Frederik overlate den utøvende makt til statsrådet, og innkalle Stortinget for å endre Grunnloven for å muliggjøre unionen med Sverige. Deretter skulle han abdisere og forlate landet. Det overordentlige Storting kom sammen 7. oktober, og den 10. oktober mottok en stortingsdeputasjon kongens abdikasjon, før han samme kveld reiste til Danmark. Under stadig kontakt med svenske kommissærer fullførte Stortinget grunnlovsrevisjonen 4. november 1814, og samme dag ble kongen av Sverige valgt til konge av Norge. Stort sett ble bare paragrafene som var til hinder for inngåelsen av en løs personalunion endret. Stortinget sørget for å styrke paragrafene som sikret den lovgivende makt og begrenset kongemakten. Bestemmelsene om personalunion og unionelle forhold ble videre nedfelt i Riksakten av 1815. Det avgjørende ved Grunnloven var likevel at Norge var et eget rike med en egen riksstyrelse og Storting, hvilket Norge ikke hadde hatt siden reformasjonen. Dette var noe Carl Johan og de senere svensk-norske konger måtte forholde seg til, de var konger over Norge i kraft at dette var et eget rike, ikke en riksdel av Sverige. Så fremtredende var ikke Norge som et eget rike siden enevoldsarveregjeringsakten i 1661.

De sentrale endringene fra novembergrunnloven ble omstøtt ved oppløsningen av unionen 7. juni 1905 – begynnelsen på det moderne Norges uavhengighet. Siden 1905 er Grunnloven endret flere ganger, med særlig omfattende endringer i 2007 og 2011.

Grunnloven var inspirert av USAs uavhengighetserklæring i 1776, den franske revolusjonen i 1789, den svenske regjeringsform av 1809 og den spanske konstitusjon fra 1812, og den var blant Europas «mest radikale, demokratiske og liberale» konstitusjoner på den tiden. Den inneholdt derimot intet av det styresystemet som var utviklet i Storbritannia, parlamentarisme, og som ble konstitusjonell praksis i Norge i 1884 uten å bli nedfelt i Grunnloven. Den var tydelig inspirert av opplysningstidens idealer, da særlig Charles Montesquieus lære om maktfordeling.

Maktfordeling og parlamentarisme

thumb|«Eidsvold 1814» ble malt av Oscar Wergeland 70 år etter Riksforsamlingen og gitt til Stortinget i 1885. Motivet viser Christian Magnus Falsen som leser fra Grunnloven, mens sekretæren, sorenskriver Wilhelm Frimann Koren Christie, sitter ved siden av.Norges Grunnlov fra 1814 deler statsmakten inn i tre, inspirert av Montesquieus maktfordelingsprinsipp. Den lovgivende makt, som er gitt til Stortinget, den utøvende makt, som er gitt til kongen med sin regjering, og den dømmende makt, som er gitt til domstolene. Grunnloven av 1814 forutsatte at kongemakten var personlig og at Kongen var uavhengig av Stortinget. Parlamentarismen som ble etablert fra 1884 endret på dette, ved at en regjering i praksis må ha Stortingets tillit.

Parlamentarismen ble en fast etablert og omforent ordning uten at den ble lovfestet. Den personlige kongemakt har samtidig falt bort, bare formelt er det kongen som setter sammen statsråd (regjeringen) og statsrådet tar beslutninger for den utøvende makt. Disse endringen har svekket maktfordelingen mellom utøvende og lovgivende makt til fordel for folkets representanter i Stortinget.

Domstolenes uavhengighet har blitt befestet og delvis utvidet siden 1814 blant annet ved domstolenes rett til å prøve lovligheten av Stortingets, regjeringens og forvaltningens vedtak. Domstolenes prøvingsrett fremkommer blant annet i lov av 25. juni 1926 og av konstitusjonell sedvane. Viktige sider ved den faktisk norske forfatningen fremgår ikke direkte av Grunnlovens tekst.

Stortinget har lovgivende og bevilgende myndighet, herunder myndighet til å skrive ut skatter. Den utøvende myndighet ledes av statsrådet samlet i møte eller den enkelte statsråd (ofte omtalt som minister) som leder for sitt departement. Stortinget øver kontroll med regjeringens virksomket der etter norsk skikk bare statsministeren og statsrådene står ansvarlige overfor Stortinget. Regjeringens myndighet i militære og utenrikspolitiske spørsmål er begrenset etter egne bestemmelser. Den dømmende makt, domstolene, er uavhengig av den utøvende og den lovgivende, og har en særlig viktig oppgave i å beskytte borgerne og individets rettigheter som nedfelt i Grunnloven. Høyesterett dømmer i siste instans, mens Riksretten dømmer i første og siste instans.

Grunnlovens oppbygging Norges Grunnlov utgjorde opprinnelig 110 paragrafer i mai 1814, men består (2013) av totalt 112 paragrafer, hvorav 103 er gjeldende paragrafer (ni paragrafer er opphevet ved grunnlovsendring). Omkring to tredjedeler av paragrafene er enten kommet til etter 1814 eller er endret fra sin originale form.

Grunnloven er siden 1814 delt inn i fem deler: A–E: «A. Om Statsformen» «B. Om den udøvende Magt, om Kongen og den kongelige Familie og om Religionen.» «C. Om Borgerret og den lovgivende Magt.» «D. Om den dømmende Magt.» «E. Almindelige Bestemmelser.»

Grunnlovsendringer

Grunnloven kan kun endres igjennom de regler som Grunnloven selv setter for endring. Det som frem til 2014 var Grunnlovens siste paragraf, § 112, bestemmer hvordan endringer skal utføres. Etter grunnlovsendringene i 2014 har Grunnloven fått flere bestemmelser, og § 112 gjelder nå retten til miljø.Grunnlovsvedtak 13. mai 2014 kunngjort ved res. 14. mai 2014 nr. 628 Tidligere § 112 heter per juni 2014 bare «tidligere § 112», inntil Stortinget får ferdigredigertferdigredigert paragrafnumrene.

Endringsparagrafen stiller både materielle og prosessuelle krav til grunnlovsendringer. De materielle kravene er at ingen forandringer kan «modsige denne Grundlovs Principer, men alene angaa Modifikationer i enkelte Bestemmelser, der ikke forandre denne Konstitutions Aand». Hensynet bak disse materielle reglene er at den mest sentrale kjerne av Grunnloven – dens ånd og prinsipper – skal forbli uforandret. Hva ånden og prinsippene nærmere består i, og hvem som kan avgjøre hvor deres grenser går, er i praksis ikke avklart.

De prosessuelle kravene er at endringsforslag skal fremsettes av en eller flere stortingsrepresentanter. Grunnlaget for forslag kan imidlertid være utformet av andre. Endringsforslag må legges fram for Stortinget på det første, andre eller tredje Storting etter nytt valg (det vil si i løpet av de tre første årene i stortingsperioden). Deretter er det opp til første, andre eller tredje Storting etter neste valg (det vil si i første, andre eller tredje år av neste stortingsperiode) å bestemme om forslaget skal vedtas. Endringsforslag behandles av Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite og legges fram som et dokument (Dokument nr. 12) for en plenumssesjon av samlet Storting. For at forslaget skal gå igjennom må minst to tredjedeler av Stortinget stemme for forslaget (såkalt kvalifisert flertall) i en avstemning hvor minst to tredjedeler av representantene er tilstede. De prosessuelle kravene i § 112 skal sikre to hensyn: At endringer har et kvalifisert flertall av de folkevalgte representanter bak seg (kvalifisert representativt demokrati), og at folket skal ha mulighet til å være med å bestemme hvilke forslag som bør vedtas eller forkastes, gjennom å stemme på de partier som går inn for eller mot de ulike forslag (en form for mer direkte demokrati).

§ 2 – Jøde- og jesuittparagrafen