Michel Eyquem de Montaigne (1533–1592) var en fransk adelsmann, borgermester, dommer og forfatter som introduserte essayet som litterær sjanger under betegnelsen essai (gammelfransk un essai = «et forsøk») Gammelfransk: Essai fordi han selv oppfattet sine artikler som «forsøk», og ikke gjorde krav på å presentere noen løsning på problemene han skrev om, eller noe filosofisk system; til gjengjeld ga hans skribentvirksomhet ordet «essay» en ny betydning: «avhandling» eller «artikkel».«Montaigne. Mennesket som det er», Verdens litteraturhistorie bind 3 (s. 324), J.W. Cappelens forlag, ISBN 82-574-0072-6
Uanstrengt blandet han intellektuelle øvelser med uformelle anekdoterHans anekdoter er «uformelle» kun av utseende. Montaigne skrev: «Verken mine anekdoter eller mine sitater er ment kun som eksempler for autoritet, eller som pynt...De fører ofte utenfor diskusjonens emne, som frø for en rikere og dristigere sak, og gir gjenklang til en mer fintfølende tone». Jf. Michel de Montaigne: Essais, Pléiade, Paris (red. A. Thibaudet) 1937, bind 1, kap. 40, s. 252. Oversatt til norsk av Wikipedia for anledningen.</ref> og selvbiografisk stoff. Hans store verk Essais rommer en del av de mest innflytelsesrike essays som til denne dag er skrevet. Han er oversatt til mange språk, flere ganger til norsk.Montaigne, Michel de (1979): Essais, oversatt med etterord av Asbjørn Aarnes, Thorleifs Dahls kulturbibliotek Oslo: Aschehoug Montaigne påvirket skribenter over hele verden, som René Descartes,Buckley, Michael J. (1990): At the Origins of Modern Atheism, Yale UP, s. 69. Blaise Pascal, Jean-Jacques Rousseau, Albert Hirschman, William Hazlitt,Kinnaird, John, Hazlitt, William (1978): Critic of Power, Columbia University Press, s. 274. Ralph Waldo Emerson, Friedrich Nietzsche, Stefan Zweig, Eric HofferHoffer, Eric (2005): Truth Imagined, memoer, Hopewell Publications og Isaac Asimov.
I Shakespeares Stormen høres et ekko av Montaignes essay Om kannibaler. I Kong Lear låner Edmund Montaignes tanker om barneoppdragelse. Trolig var Shakespeare en bekjent av John Florio som oversatte Montaigne til engelsk, for Florio kjente Ben Jonson og var lærer for jarlen av Southampton tidlig på 1590-tallet, den tiden da Shakespeare dediserte sine dikt til jarlen.Nicholas Lezard: «Shakespeare's Montaigne review» the Guardian 10. juni 2014
I sin egen tid var Montaigne beundret mer som statsmann enn som forfatter og tenker. Essayenes sidesprang med anekdoter og personlige funderinger ble sett på som uheldige heller enn noen nyvinning. Men med tiden ble Montaigne rost for sin evne å stille spørsmål ved vedtatte sannheter. Han er kjent for sin bemerkning Que sçay-je? («Hva vet vel jeg?» på mellomfransk; moderne fransk: Que sais-je?). Han var moderne i sin måte å betrakte verden på, ut fra sitt egen perspektiv. Mye av dagens litterære sakprosa er inspirert av Montaigne, og skribenter av alle slag fortsetter å lese ham for hans balanse mellom intellektuell kunnskap og personlig fortellerevne.
Han innledet sine essays med et forord om å ha skrevet en «oppriktig» bok som skilte seg fra alle andre, siden den dreide seg om ham selv: «Kjære leser, denne boken handler altså om meg selv, og det er ingen grunn til at du skal kaste bort tiden på et så lettsindig og intetsigende emne. Derfor farvel!» I dag er dette en norm, som når Vigdis Hjorth og Karl Ove Knausgård gjør sine egne liv til litteratur. Arne Melberg: «Vi mangler ord», Aftenposten 15. januar 2010
Liv og virke thumb|Château de Montaigne, et slott nær Bordeaux, kjøpt av Montaignes far. Hans opprinnelige familieslott eksisterer ikke lenger, skjønt Montaignes tårn hvor han holdt til i tårnrommet, står fortsatt. Bakgrunn Michel de Montaigne ble født i Périgord nær Bordeaux der hans far, adelsmannen og kjøpmannen Pierre Eyquem, hadde kjøpt og pusset opp Montai-slottet,<ref>[http://www.chateau-montaigne.com Château de Montai] som han tok navn etter da han ble adlet. Montaignes mor, Antoinette de Louppes (egentlig Lopez), kom fra en rik spansk-jødisk familie som flyktet fra hjemlandet for å slippe unna inkvisisjonen. Montaignes far hadde i sin ungdom deltatt i krigen i Italia, og ble der kjent med italiensk renessanse og humanisme, som hans sønn ble oppdratt etter, ut fra prinsippet om å unngå tvang, lekser og pugging.«Montaigne. Mennesket som det er», Verdens litteraturhistorie bind 3 (s. 320)
Ettersom latin ble ansett som nødvendig for å få tilgang til kunnskap, hyret Montaignes far en ung tysk latinlærer som ikke kunne ett ord fransk, slik at Montaigne lærte latin slik en lærer seg morsmålet; av å snakke med omgivelsene. Til og med tjenerskapet måtte lære seg latin til bruk når de snakket med den unge Montaigne. Da han som 7-åring begynte på skolen, snakket han godt latin, men fant seg ikke til rette med den tradisjonelle klasseromsundervisningen, enda flere av den nyopprettede skolens lærere var internasjonalt kjente humanister, særlig skotten George Buchanan som også ble lærer for kong Jakob 1.«George Buchanan», Oxford reference]</ref> Etter skolen ga han seg i kast med studier i jus og filosofi, og som dommer i overretten i Bordeaux ble han kjent med juristen Etienne de La BoétieDaniel Lefèvre: «Montaigne og La Boétie» som med sin interesse for filosofi fikk avgjørende betydning for Montaigne. Vennens død høres ut som et mye tyngre slag for ham enn tapet av fem av de seks døtrene han ble far til.«Montaigne. Mennesket som det er», Verdens litteraturhistorie bind 3 (s. 321)
Montaigne arvet sin onkels dommerembete i 1555, og satt i stillingen i femten år. Den 28. februar 1571, på sin 38-årsdag, frasa han seg sine offentlige verv og trakk seg tilbake til slottet Montaigne for å studere klassikerne og seg selv.
Essayets far Slottet hadde et treetasjes tårn med egen inngang. I tårnet lot han innrede et soverom i 2. etasje, og i 3. etasje et arbeidsrom med plass til hans tre tusen bøker. I Paris fikk han utgitt noen av La Boéties etterlatte skrifter, samt en nekrolog over ham som han selv hadde skrevet, en hyllest til sin venns stoisisme med Seneca som forbilde. Deretter vendte han tilbake til tårnrommet der han skrev sine essais, de første to år etter å ha fratrått som dommer. Dette var korte tekster om ulike emner, etter hvert mindre påvirket av Seneca og mer av Plutark, som delte Montaignes levende interesse for mennesker i stedet for idéer.«Montaigne. Mennesket som det er», Verdens litteraturhistorie bind 3 (s. 321-22) Hans fredelige hjemmeliv «i musenes skjød», tårnrommet innredet til et bibliotek hvor bare han selv hadde adgang, oppfylte hans ønske om helt ut å kunne være seg selv. Hans mål var ikke å bli «lærd», men å bli «vis», dvs. å gjøre seg kjent ikke bare i verden, men også med seg selv. For ham var det oppdragelsens viktigste mål, så man kunne leve og dø med verdighet, etter å ha tatt et oppgjør med ærgjerrighet, griskhet og overtro. Selv gadd han ikke engang å skaffe seg noen oversikt over sitt jordiske gods, for dermed mente han å slippe ergrelsen over å bli snytt av sine tjenere. Til dem sa han at hvis de ikke klarte å være ærlige, skulle de heller «snyte ham på en sympatisk og høflig måte».Carl Grimberg: «Religionskrigene», Menneskenes liv og historie (s. 94-97), bind 13, Cappelens forlag, ISBN 82-02-04094-9
Montaigne regnes som en av banebryterne for moderne pedagogikk. Han understreket hvor mye viktigere det er å utvikle forstand og vurderingsevne enn å lære seg ytre ting som f.eks. stjernenes gang. Våre evner kan bare utvikles ved øvelse, ikke ved pugging. Barn skulle oppdras uten bruk av fysisk straff, og læring være lystbetont. Synet av tvang og ufrihet pinte Montaigne. Liksom Pythagoras prøvde han å kjøpe dyr og fugler som var blitt fanget, så han kunne sette dem fri igjen.Carl Grimberg: «Religionskrigene», Menneskenes liv og historie (s. 94-95)
Å lære utenat er ikke å kunne noe, men bare å ha det i hukommelsen. Er noe lært på riktig måte, kan man det, uten å trenge tenke på hvordan det er uttrykt i bøkene. Undervisning skal dreie seg om å utvikle dømmekraften, og dermed skepsis. Eleven skal selv velge mellom stoikere og epikureere, eller stå fast på sin tvil på begge. Som humanist var Montaigne overbevist om at kunnskap edler sjelen, men det gjaldt utelukkende ungdom av edel byrd. Barn av folket manglet i hans øyne forutsetningen for å ta til seg kunnskap på rett måte. Han næret dyp forakt for jevne folk som mente å skjønne seg på filosofi. Og lærdommens frukt skal alltid være skepsis, for angivelig er bare en tosk sikker i sin sak.«Montaigne. Mennesket som det er», Verdens litteraturhistorie bind 3 (s. 326-27)
Renessansens talere og lærere satte god hukommelse høyt, mens Montaigne syntes god dømmekraft var en langt viktigere intellektuell evne enn et godt minne. Det viktigste for ham var tilstedeværelse i samtiden, det konkrete og det menneskelige.Montaigne Om sin egen hukommelse forsikret han at den var helt upålitelig. «Ikke i noe spørsmål av selv den minste betydning tør jeg stole på den!»Carl Grimberg: «Religionskrigene», Menneskenes liv og historie (s. 99)
Etter hans mening er bare det som får oss til å føle oss bedre, verd å forstå. Han behandlet alle underlivets funksjoner som alvorlige emner, og er kanskje den eneste filosof som har beskjeftiget seg inngående med impotens.De store filosofer: Montaigne
Mens særlig Første bok inneholder kommentarer av eksempler og anekdoter fra klassiske kilder, hentet han utover i forfatterskapet stoff fra egen erfaring: fra reisen til Italia, og fra arbeidet som diplomat og megler mellom fraksjonene under religionskrigene på 1580-tallet. Han var fordomsfri, veide for og imot, og synes å se på verden og alle dens aspekter med uhildede øyne.
Montaigne fant opp essayet, en kort behandling av et emne hentet fra dagliglivet, blandet med filosofisk innsikt, anekdoter og selvbiografiske innslag, alt sett fra skribentens personlige vinkel.Montaignes oppfinnelse, essayet Han var blant de første i litteraturhistorien som skrev i jeg-form med et språk som virker forbausende moderne - friskt og nytt. Det har sammenheng med at moderne fransk stabiliserte seg på Montaignes tid, etter perioder med gammelfransk og mellomfransk. Stilen er preget av latinsk syntaks; lange perioder med løst forbundne ledd. Montaigne skriver setninger som snor seg fram med en konklusjon eller presisering på slutten. Han var ikke opptatt av retorikk og logikk, men kort og konsis dagligtale. Hans skepsis var en godslig tvil, der han var på leting etter sannheten, men ikke gjorde noe krav på å eie eller forvalte den.Carl Grimberg: «Religionskrigene», Menneskenes liv og historie (s. 99) Når noen spør: «Hva har du gjort i dag?» foreslår Montaigne som svar at man, i stedet for å svare: «Ingenting», svarer: «Jeg har levd.» I starten hadde han vært opptatt av kunsten å dø; gradvis ble han mer opptatt av kunsten å leve.Nicholas Lezard: «Shakespeare's Montaigne review», the Guardian 10. juni 2014