Aino-språkene var en språkfamilie historisk talt av ainoene hovedsakelig på Hokkaido i Japan samt Sakhalin, Kurilene og sør i Kamsjatkahalvøya i Russland. Tidligere var det også utbredt nord på Honshu i Japan. I 1996 var det var kun 15 gjenlevende morsmålsbrukere av språket, alle i Japan. Den siste morsmålsbrukeren av Sakhalin-aino i Russland døde i 1994 og innen 2021 var Hokkaido-aino utdødd som et morsmål i Japan. Aino er begrensede tonespråk. venstre|miniatyr|Flerspråklig (japansk, Hokkaido-aino, engelsk, koreansk og kinesisk) skilt på et aino-museum.
Fonologi Aino har fem vokaler: a, i, u, e og o. På Sakhalin-aino skilles det mellom korte og lange vokaler, mens på Hokkaido-aino (Japan) finnes bare korte (eller ifølge andre kilder skilles det ikke mellom korte og lange vokaler). Moderne aino skiller ikke mellom stemte og ustemte konsonanter, men det ser ut som om dette skillet fantes i uraino.
Morfologi Substantiv I likhet med, for eksempel, japansk, har substantivene hverken skilnad mellom entall og flertall eller mellom bestemt og ubestemt. Det vil si at et ord som «cise» betyr «(et) hus», «huset», «(flere) hus» eller «husene».
Tilhørighet angis med ett av suffiksene «-V», «-hV», «VhV» (hvor V er en vokal). «Hans hus» eller «hennes hus» blir dermed «cisehe».
Referanser
Kategori:Aino Kategori:Språk i Japan Kategori:Språk i Russland Kategori:Tonespråk