thumbnail|right|Færøysk språk har en rik folkevisetradisjon. Frimerke 1982 med vers fra visa Harra Pætur og Elinborg
Færøysk er et språk i den vestnordiske språkfamilien. Færøysk er færøyingenes nasjonalspråk. I likhet med islandsk har færøysk utviklet seg fra det norrøne språket som norrøne bosettere hadde med seg fra Norge og fra bosetninger på De britiske øyer.
Færøysk snakkes av anslagsvis 75–80 000 mennesker, hvorav 50 000 på Færøyene, der de fleste også regner seg selv som etniske færøyinger. Videre bor det rundt 25 000 færøyinger i Danmark og noen hundre på Island og i Norge.
Det færøyske skriftspråket ble utviklet på 1800-tallet og bygger på den norrøne skrifttradisjonen, så nordmenn med god kjennskap til nynorsk kan langt på vei forstå skriftlig færøysk. Færøysk og islandsk er ikke uten videre innbyrdes forståelige, men mange færøyinger forstår skriftlig islandsk.
Ordforrådet i færøysk er også påvirket av den langvarige kontakten med dansk. Dansk med et kraftig færøysk tonefall kalles «gøtudansk».
Historie Senest på 900-tallet skal språket ha vært relativt likt i hele Norden, selv om visse dialektvariasjoner fantes. Disse ble videre mer og mer distinkte, og man kunne begynne å dele dialektene inn i to hovedretninger innen nordiske språk; vestnordisk i Norge, på Island og de øvrige øyene i Nord-Atlanteren; og østnordisk i Danmark, Sverige, på Gotland og i visse områder på østsiden av Østersjøen. Overgangen mellom de to gruppene etter geografi var ikke klart markerte og fulgte ikke de politiske grensene.
Det gamle norske skriftspråket gikk under og ble lenge erstattet av dansk, og også færøysk ble i mange hundre år bevart kun gjennom muntlig tale. Húsavíksbrevet (se Húsavík), datert til år 1407, er den siste færøyske skriften på over 300 år. Historisk er færøysk en mellomting av islandsk og vestnorske dialekter, og som fra midten av 1800-tallet ble utviklet til et skriftspråk. Under den første halvdelen av 1000-tallet ble Færøyene underlagt den norske kronen som et len. I 1380 ble Færøyene innlemmet i Danmark-Norge. Dansk ble ganske snart administrasjonsspråket. Færøysk forble en talt dialekt, mens skriftspråket forble dansk. I mangel på skriftlige kilder vet man ikke riktig hvordan færøysk utviklet seg i denne perioden, men man vet at språket begynte å skille lag fra det norske språket, og dermed bli mer distinkt.
Da Jens Christian Svabo (1746–1824) fra 1770-tallet og utover gjorde sine nedtegninger av færøyske kvad og skrev et utkast til en ordbok, fantes det ikke noe skriftlig materiale mellom årene før Svabos arbeid og 1407. I nasjonalromantikken som startet like etter, begynte man, som på mange andre steder i Norden, å samle inn den lokale folkekulturen, som på Færøyene bestod av kvad, folkesanger og sagn. Viktige navn i denne perioden var Johan Henrik Schrøter (1771–1851) og V.U. Hammershaimb (1819–1909). Ortografien ble forbedret, og en språklære ble skapt. Et færøysk kvad ble trykt i et svensk tidsskrift i 1814. Det var den første gangen en færøysk tekst kom på trykk, tidligere opptegninger av færøysk var håndskrevne.
Skoleplikten som ble innført i 1844, svekket det færøyske språkets stilling ytterligere, og det var fortsatt mangel på færøysk materiale.
Som skriftspråk thumb|V.U. Hammershaimb var en av pionerene bak utviklingen av det færøyske skriftspråket V.U. Hammershaimb utgav en skriftlig standard for færøysk i 1854. Selv om dette kunne ha vært en mulighet til å skape en lydnær rettskriving, valgte han å legge fram en rettskriving sammenfallende med en ubrutt skriftlig tradisjon fra det gamle norrøne språket. For eksempel er bokstaven «ð» ikke knyttet til noe fonem (den er stum). Og selv om bokstaven «m» hører til den bilabiale nasale konsonanten, som den gjør på norsk, så hører den i dativendingen -inum til den alveolare nasale konsonanten «n» på grunn av fonologisk assimilasjon (bortfall av enkelte bokstaver på slutten av et ord i talespråket, for eksempel som blad og fjord på norsk).
Hammershaimbs grammatikk ble møtt med litt motstand, fordi den var så innviklet, og en rivaliserende rettskriving ble konstruert av Jakob Jakobsen. Jakobsens versjon lå nærmere det talte språket, men ble aldri tatt i bruk av folk flest.
På 1880-tallet krevde færøyske studenter i København at færøysk skulle være hovedspråk på øygruppen i Atlanteren.
Utgivningen av den første færøyske avisen startet i 1890-årene. Dikt og skuespill ble skrevet, til og med antologier, men den første romanen ble ikke utgitt før 1909. Et godt eksempel på moderne færøysk er kvadet Ormurin langi.
I nyere tid
1900-tallets første halvdel innebar at færøysk vant terreng som myndighetsspråk ved siden av dansk. I skolene og kirkesamfunnet merket man godt at hjemmestyret ble innført i 1948, da språkene ble likestilt. Færøysk ble hovedspråk, men dansk var fortsatt utstrakt i bruk. Færøysk ble likestilt med dansk som kirkespråk. Samme år fjernet man bestemmelsen om at undervisningsspråket skulle være dansk.
Nasjonalfølelsen vokste sakte, men sikkert, og fikk et oppsving på 1920-tallet, men politisk begynte løsrivelsesprosessen først i årene 1940–1945, da Færøyene var under britisk okkupasjon (i avtale med Lagtinget for å beskytte øyene mot Tyskland), og Lagtinget hadde ansvar for alle lokale anliggender. I 1948 ble Færøyene en autonom del av det danske riket.
Kampen for at færøysk skulle bli et akseptert språk var tidvis bitter, også etter innføringen av hjemmestyret. På grunn av en alvorlig færøysk motstand mot de danske myndighetene i konflikten om en legestilling i Klaksvík, sendte Danmark i 1955 en særskilt politistyrke til øyene. Senere har færøysk som språk vunnet mer og mer terreng. Færøysk radio fikk man i 1957, og TV på hele øygruppen kom i 1984 (sist i Europa), selv om Tórshavnsområdet hadde sendninger allerede fem år tidligere. Hele Bibelen var oversatt i 1961, og færøysk ble offisielt språk ved domstolene i 1987.
Færøyinger er for praktiske formål tospråklige, noe som fører mange danske lånord inn i færøysk. På Færøyene har man forsøkt, dels i puristisk retning, å normere språket og lage erstatningsord.Brunstad, Endre (2013). Det reine språket. Om purisme på dansk, svensk, færøysk og norsk. Dr.avhandling. Bergen: Universitetet i Bergen. s. 277–278. Noen nyere erstatningsord i alminnelig bruk er upprit (notat), telda (datamaskin), skíggi (skjerm), tyrla (helikopter), farstøð (terminal), haldevni (konserveringsmiddel) og sniðhús (typehus).
UNESCO regner ikke færøysk som et truet språk, men sårbart, fordi språksamfunnet er lite og påvirket av dansk.
Alfabet MajusklerAÁBDÐEFGHIÍJKLMNOÓPRSTUÚVYÝÆØ Minuskleraábdðefghiíjklmnoóprstuúvyýæø
Verdt å merke seg:
Ð/ð brukes aldri som første bokstav i et ord, men majuskelen kan oppstå i logoer på kart, som f. eks. SUÐUROY. Ø/ø kan også skrives som Ö/ö i poetisk språk, som Föroyar. I håndskrift og på en del skilt kan man se Ő/ő. Visse utenlandske familienavn som har vært lenge på Færøyene, er for eksempel Lützen, Müller, Winther, eller det kristne navnet Zacharias. Til og med x var med i Hammershaimbs ortografi, som Saxun for Saksun. Ettersom et færøysk tastatur gjør det mulig å skrive latin, engelsk, dansk, svensk, norsk og finsk, da finnes ikke den norrøne og islandske bokstaven þ. I beslektede færøyske ord er bokstaven skrevet som t eller som h, men man pleier helst å transkribere bokstaven til th. I prinsippet kan alle vest- og nordeuropeiske språk skrives på et færøysk tastatur. For visse tegn kreves det at Alt-funksjonen anvendes, for eksempel for å skrive islandske þ, tyske ß, franske œ, samt finske og estiske š og ž (som dog bare forekommer i russiske lånord). I tillegg finnes også diftongene ei, ey og oy, som i ordbøker står sammen med e og o. Når de blir regnet med i alfabetet står de sist.
Fonologi Vokaler BokstavNavnKortLangA, afyrra a («fremre a»)Á, áá E, ee I, ifyrra i («fremre i»)Í, ífyrra í («fremre í»)O, oo Ó, óó U, uu Ú, úú Y, yseinna i («bakre i»)Ý, ýseinna í («bakre í»)Æ, æseinna a («bakre a»)Ø, øø Diftongerei -ey -oy - Det er verdt å merke seg diftongene i færøysk: ei, ey og oy. Andre digrafer som er verdt å merke seg er eksempelvis ge, som f. eks. gentur («jenter»), som dermed uttales . Et annet eksempel er digrafen ógv, som kombinert med regelen om at gj i begynnelsen av et ord skal uttales j, gjør at stedsnavnet Gjógv uttales , og at det svært vanlige færøyske mannsnavnet Jógvan uttales . right|280px|thumb| Den omtrentlige utbredelsen av norrønt og relaterte språk, tidlig i det 11. århundre:
Det er verdt å merke seg at /v/ blir /f/ foran stum vokal.
Konsonanter Verdt å merke seg om ord som ender på -skt: [st] i flerstavelsesord: føroyskt [ˈføːɹɪst] («færøysk»; også [ˈføːɹɪʂt]) russiskt [ˈɹʊsːɪst] («russisk»), íslendskt [ˈʊʃlɛŋ̊kst] («islandsk»). [kst] i énstavelsesord: enskt [ˈɛŋ̊kst] («engelsk»), danskt [ˈdaŋ̊kst] («dansk»), franskt [ˈfɹaŋ̊kskt] («fransk»), spanskt [ˈspaŋ̊kst] («spansk»), svenskt [svɛŋ̊kst] («svensk»), týskt [ˈtʊkst] («tysk»). Unntaket [ʂt] i: írskt [ʊʂt] («irsk»), norskt [nɔʂt] («norsk») Labialer Apikaler Post-alveolarer Palataler Velarer GlottalerPlosiver Affrikater Frikativer Nasaler Approksimanter
Dialekter thumbnail|De viktigste færøyske dialektforskjellene (isoglosser).
Færøysk har få dialekter med særord som avviker fra standardspråket, men det finnes merkbare forskjeller i uttale av noen språklyder. I Hamershaimbs ortografi ble de færøyske dialektene delt inn i Nordenfjordsdialekt og Søndenfjordsdialekt, hvor skillet gikk ved Skopunarfjørður. Dette forstås fortsatt som det markante dialektskillet. Det har også blitt vanlig å skille ut Tórshavn og Vágar som et eget dialektområde.
Dialekten i Tórshavn viser over tid en del tegn til forenkling, som er typisk for dialekter på steder med stor tilflytting.
Grammatikk Færøysk er, sammen med islandsk, det eneste nordiske målet som ennå har fire kasus: nominativ, akkusativ, dativ og genitiv. Genitiv blir for det meste kun brukt i faste uttrykk. Språket har en relativt fri ordstilling, men bruker ofte SVO-rekkefølge, mens VSO-rekkefølge er mest brukt i spørrende setninger.
Substantiv
Ikke helt uventet er den færøyske grammatikken ganske lik den islandske og norrøne.
Les:
hvør, hvat?, interrogativpronomen, «hvem, hva?» ein, artikkel, «en» stórur, adjektiv, «stor» bátur, substantiv, «båt» ein stórur bátur – «en stor båt» (maskulinum, hankjønn) ein vøkur genta – «en vakker jente» (femininum, hunkjønn) eitt gott barn – «ett bra/dyktig barn» (neutrum, intetkjønn)
I flertall kommer du til å se hvordan tallet tvey (2) anvendes.
Entall ? Maskulinum ? Femininum ? NeutrumNominativ hvør? ein stórur bátur hvør? ein vøkur genta hvat? eitt gott barnAkkusativ hvønn? ein stóran bát hvørja? eina vakra gentu hvat? eitt gott barnDativ hvørjum? einum stórum báti hvørj(ar)i? einari vakrari gentu hvørjum? einum góðum barniGenitiv hvørs? eins stórs báts hvørjar? einar vakrar gentu hvørs? eins góðs barns Flertall ? Maskulinum ? Femininum ? NeutrumNominativ hvørjir? tveir stórir bátar hvørjar? tvær vakrar gentur hvørji? tvey góð børnAkkusativ hvørjar? tveir stórar bátar hvørjar? tvær vakrar gentur hvørji? tvey góð børnDativ hvørjum? tveimum stórum bátum hvørjum? tveimum vøkrum gentum hvørjum? tveimum góðum børnumGenitiv hvørja? tveggja stóra báta hvørja? tveggja vakra genta hvørja? tveggja góða barna
Les:
(tann/hin) stóri báturin – «den store båten» (tann/hin) vakra gentan – «den vakre jenta» (tað/hitt) góða barnið – «det gode/dyktige barnet»