right|thumb|300px|Hvis man tenker seg Norges historie etter siste istid som en omvendt urskive som går 12 000 år tilbake. så ser man at steinalderen la beslag på en vesentlig del av denne tiden. (Tallene viser til «år før nå».) Steinalderen i Norge deles inn i eldre steinalder (10 000–4000 f.Kr.) og yngre steinalder (4000–1700 f.Kr.), mens steinalder generelt er betegnelsen som brukes på hele epoken. Navnet kommer av at mennesker i denne historiske epoken hovedsakelig brukte redskaper av stein, tre og bein fordi fremstilling og bruk av metaller ennå ikke var kjent. Steinalderen i Norge deles gjerne inn i tre perioder; paleolittisk (ca. 2 millioner–8000 f.Kr.), mesolittisk (ca. 8000–4000 f.Kr.) og neolittisk (4000–1700 f.Kr.). Steinalderen hadde ulik varighet i de forskjellige deler av verden.
Eldre steinalder (jegersteinalder) Eldre steinalder i Norge (mesolitikum) deles av arkeologene i følgende faser:
Tidligmesolittisk tid (TM) Fosnafasen (ca.10 000–8000 f.Kr. kalibrert, 10 500-8900 14C BP ukal.) Mellommesolittisk tid (MM) Tørkopfasen (ca.8000–6500 f.Kr. kalibrert, 8900-7700 14C BP ukal.) Senmesolittisk tid (SM) Nøstvetfasen (ca.6500–4800 f.Kr. kalibrert, 7700-5900 14C BP ukal.) Tverrpilfasen (ca.4800–4000 f.Kr. kalibrert, 5900-5230 14C BP ukal.)
Yngre steinalder (bondesteinalder) Yngre steinalder (neolitikum) deles i tre faser: Traktbegerfasen (ca.4000–3000 f.Kr. kalibrert, 5230-4470 14C BP ukal.) Stridsøksfasen (ca.3000–2400 f.Kr. kalibrert, 4470-3900 14C BP ukal.) Sen-neolitikum (ca.2400–1700 f.Kr. kalibrert, 3900-3500 14C BP ukal.)
De eldste spor av mennesker "Den eldste bosetningen i Norge betegnes uheldigvis oftest som de første nordmenn, et av innlysende grunner håpløst begrepsbruk fordi landet og menneskene trolig ikke ble norske før tidligst i eldre jernalder". (fra Fuglestvedt, "Pionerbosetningens Fenomenologi", 2005).
Oluf Rygh (1833-1899) var en av grunnleggerne av fagene arkeologi og stedsnavngranskning i Norge. Rygh ble professor i historie ved Universitetet i Oslo - faktisk den første professor i arkeologi ved noe skandinavisk universitet. Han ledet utgravningen av Tuneskipet i 1867, og hans verk Norske Oldsaker (1875) brukes fremdeles av arkeologer som referanselitteratur. Før 1909 var det ikke påvist funn fra eldre steinalder i Norge. I de siste hundre år er det stadig dukket opp nye spor etter de første menneskene som kom hit etter istiden. Erfaringen har vist at kunnskap om kvartærgeologi er viktig hjelpemiddel for å gjøre slike funn, ved siden av evne til å se for seg det landskapet steinaldermenneskene levde i.
"Senglasialtidens vekslinger mellom stadial og interstadial medførte forandringer i isutbredelse, havnivå og vegetasjon. I den siste kuldeperioden før istidens slutt – i Yngre Dryas, også kalt ”attpå-istiden” – sank temperaturen raskt [...]. Isbreene gjorde i denne perioden mindre framrykk i indre strøk av Rogaland. I Oslofjord-området gjorde iskanten et opphold i tilbaketrekningen, noe som er bakgrunnen for den sammenhengende israndavsetningen Ra-morenen. Jæren kan ha vært isfri så tidlig som 18 000–16 000 BP og ble heller ikke dekket av is i Yngre Dryas. Fra 10 400–9000 BP steg temperaturen betraktelig og forandringer i havnivå og isutbredelse skjedde raskt. Weichsel-istidens slutt settes internasjonalt til Yngre Dryas’ sluttpunkt, d.v.s. 10 000 BP [d.v.s. 9500-9700 f.Kr. kalibrert]. Samtidig defineres begynnelsen på den første holocene fasen, Preboreal tid. Tidspunktet 10 000 BP angir også det internasjonalt definerte skillet mellom paleolitikum (eldste steinalder eller istidssteinalder) og mesolitikum (mellomsteinalder)". (Fra Fuglestvedt, "Pionerbosetningens Fenomenologi", 2005).
Fosnakulturen og Komsakulturen Den første som fant spor etter mennesker fra eldre steinalder i Norge var geolog og arkeolog Anders Nummedal. Han drev undersøkelser av strandlinjer da han i 1909 oppdaget noe han forsøksvis kalte en «flintplass» ved Woldvatnet på Nordlandet i Kristiansund. Arkeologer kunne konstatere at flintgjenstandene var bearbeidet av mennesker. Nummedal fant i årene som kom en rekke slike «flintplasser» på kysten av Nordmøre og Romsdal. I dag er gjengs term for slike funn steinalderboplasser, eventuelt steinalderlokaliteter. Nummedal ga funnkomplekset navnet Fosnakulturen etter det opprinnelige navn på byen Kristiansund - ladestedet Lille-Fosen. I 1925 fant Nummedal så de første spor av en lignende steinalderkultur i Nord-Norge som han kalte Komsakulturen, oppkalt etter fjellet Komsa nær Alta, på samisk Gurravàrri, like ved der det første funnet ble gjort.
miniatyr|høyre|Skiveøks av flint fra eldre steinalder funnet på Høgnipen i Østfold.
Tidligere kjente man bare til Fosna-lokaliteter langs kysten, men de siste tiårenes undersøkelser {Linn Johannessen, "Ahrensburgkulturens Lokalitetsplassering" 2009} har vist at Fosna-folket tidlig beveget seg i innlandet og på høyfjellet (langs strendene til fjellvann). Mange bruker betegnelsen Fosna/Hensbacka-kulturen om den tidlige pionerbosetningen i Sverige og Norge (etter funnstedet Hensbacka ved Munkedal i Sverige). Et svært karakteristisk trekk for Fosna-boplassene langs kysten er at de er knyttet til strandlinjene, og jo høyere over dagens havnivå, jo eldre er boplassen (bl.a. fordi topografien tyder på at steinalderjegeren anla boplassen ved- eller i nærheten av strandlinjen, havets ressurser). I istiden var landet presset ned av isen, og etter at isen trakk seg tilbake har landet først raskt, senere saktere, hevet seg. De eldste Fosna-boplassene (10 000-8000 f.Kr.) finner man derfor høyere i terrenget enn de yngre boplassene fra f.eks. Nøstvet-tid. I et barskt miljø må steder som ga god ly mot været og fine havneforhold ha spilt inn for valg av sted å slå seg ned. Av funnene ser vi at noen har sittet ved et ildsted (bål) og arbeidet med stein, tre, bein eller skinn. Alt som er av skinn, tre og bein er som regel råtnet og borte. Likevel kan vi si at vi har funnet spor etter mulige telt og/eller levegger, ut ifra steiner i halvsirkelform på boplassflaten. Funn av skrapere, bor og andre redskaper av flint vitner om bearbeiding av skinn-, bein og tre, men alt organisk materiale er nå som regel borte.
Flinten var spesielt godt egnet som materiale i våpen og redskaper på grunn av hardheten og den skarpe kanten man får når steinen deles (den kan bli ufattelig skarp). Det finnes imidlertid gode alternativer til flinten i den norske naturen, som f.eks. bergkrystall, chert og finkornet kvartsitt, som også er funnet på lokaliteter fra eldre steinalder. Fosna-folket var et nomadisk folk som flyttet rundt i tråd med sesongens variasjon på ressurstilgang. I takt med at isen trakk seg tilbake, fulgte reinsdyra og mennesket etter, og i løpet av bare 1000- til 2000 år var hele Norges kyst befolket.
Lokaliteter fra tidligmesolittisk tid (TM) Ca.10 000-8000 f.Kr. (kalibrert, virkelige kalenderår) eller ca.10 500-8900 14C BP (ukalibrert). 50 lokaliteter (funnsteder) sannsynligvis fra tidligmesolittisk tid er her ordnet etter fylke. Marin grense (MG) angir det høyeste nivået som havet nådde etter siste istid. Høyden avhenger av hvor man er i Norge og varierer mellom null og 220 meter over dagens havnivå. Landet var blitt presset ned av innlandsisen. Da isen smeltet, flommet havet innover det nedtrykte landet, og samtidig begynte landet å heve seg langsomt igjen (denne landhevingen pågår fortsatt, men er i dag så vidt merkbar). Forskerne understreker at usikkerheten for høyden av den marine grense generelt er mindre enn 10 meter. I Norge stiger landet fortsatt med flere millimeter per år i enkelte områder. Gjennom kvartær tid (siste 2,6 millioner år) har det faktisk vært 40-50 istider, som hver gang har bundet opp store mengder vann i enorme iskapper. Dette har hver gang medført et globalt (glasi-eustatisk) havnivåfall - ved siste istids maksimum for omtrent 20 000 år siden var vannstanden i verdenshavene hele 125 ± 5 meter lavere enn nåværende havnivå.