miniatyr|Batymetrisk kart over Barentshavet med viktige undersjøiske strukturer thumb|Barentshavet Barentshavet ligger mellom Novaja Semlja, Frans Josefs land og Svalbard. Mot Norskehavet avgrenses Barentshavet langs en linje mellom Sørkapp på Spitsbergen over Bjørnøya til Nordkapp. I øst trekkes grensa mot Karahavet fra nordøstpynten av Novaja Semlja til det østligste punktet på Frans Josefs land. Mot selve Polhavet går grensa nord for Frans Josefs land til Nordaustlandet på Svalbard. Barentshavet er en del av Polhavet eller Atlanterhavet, avhengig av hvilke kilder man legger til grunn. Kvitsjøen regnes ikke som en del av Barentshavet.
Havet har fått sitt navn etter den nederlandske oppdageren Willem Barents som ledet flere ekspedisjoner til området.
Geografi Barentshavet dekker et areal på 1,4 mill. km². Kvitsjøen, som skiller Kolahalvøya fra det øvrige Nordvest-Russland regnes ikke til Barentshavet, mens Petsjorahavet mellom Novaja Semlja og fastlandet gjerne regnes med.
Fiskevernsoner Det meste av Barentshavet ligger innenfor Norges og Russlands økonomiske soner, samt fiskevernsonen ved Svalbard.
Før avtalen om delelinjen kom på plass i 2011 ble et mindre område, kalt Smutthullet, åsted for konflikter mellom mellom norske og russiske myndigheter på den ene siden og fiskere fra tredjeland på den andre.
Økonomiske soner
Grensedragning mellom norsk og russisk økonomisk sone ble avklart i 2010. Norge ville bruke samme prinsipp som er brukt i Nordsjøen, nemlig midtlinjeprinsippet, som tilsier at grensen trekkes midt mellom nærmeste norske og russiske kyst. Russland hevdet sektorprinsippet, som innebar at grensen legges langs en linje (meridian) mellom nordpolen og et punkt på territorialgrensen utenfor norsk-russisk landgrense. På denne måten oppsto et stort omstridt område i Barentshavet.
På 1970-tallet ble det under daværende havrettsminister Jens Evensen innledet forhandlinger med Sovjetunionen om grensedragning i Barentshavet. Forhandlingene resulterte i en midlertidig avtale, gråsoneavtalen.
Under en seremoni i Murmansk 15. september 2010 undertegnet utenriksministrene Jonas Gahr Støre og Sergej Lavrov en avtale om delelinje og samarbeid i Barentshavet mellom Norge og Russland. Statsminister Jens Stoltenberg og Russlands president Dmitrij Medvedev var til stede ved undertegnelsen. Avtalen trådte i kraft 7. juli 2011, etter at avtalen var godkjent av de to landenes nasjonalforsamlinger og på den 30. dag etter at ratifikasjonsdokumentene var utvekslet på Akershus slott.Delelinjeavtalen trer i kraft 7. juli 2011 Utenriksdepartementet
Oseanografi Barentshavet er et sokkelhav med en gjennomsnittlig dybde på bare 230 m. Det aller meste av Barentshavet er grunnere enn 300 m; men i ei øst-vestgående renne mellom Bjørnøya og fastlandet (Bjørnøyrenna) kan en finne dyp på over 600 m. Områder grunnere enn 200 m er Svalbardbanken mellom Bjørnøya og Hopen, Storbanken nordøst for Hopen og Sentralbanken midtveis mellom Svalbard og Novaja Semlja. Disse er alle viktige fiskebanker.
Havstrømmer Barentshavet påvirkes utenfra av tre ulike havstrømmer. Den norske kyststrømmen løper langs kysten av Finnmark, Kola og Novaja Semlja og bringer relativt varmt vann med lav saltholdighet inn i Barentshavet. Inn gjennom Bjørnøyrenna går ei grein av Svalbardstrømmen med varmt, atlantisk vann. Atlanterhavsvannet har en høg saltholdighet (>35 promille) og en temperatur på mellom 3,5 og 6,5°. Kaldt, arktisk vann strømmer inn i Barentshavet fra nordøst mellom Frans Josef land og Novaja Semlja og i noen grad mellom Frans Josef land og Svalbard.
I vest ligger Havforskningsinstituttets målestasjon på Ingøy like nord av Hammerfest. Her er havet 290 meter dypt i Ingøydjupet med overflatevannet som en blanding mellom atlantisk vann fra nordvest, og kystvann som kommer fra sørvest. Atlanterhavets saltholdige vann strømmer rundt Tromsøflaket og østover, hvorpå det trenger innover Ingøydjupet fra nordvest. Overflatetemperaturen er typisk ca. 4–5 ℃ om vinteren og 7–9 ℃ om sommeren. Saltholdigheten veksler i overflaten mellom 34 og 34,5. I atlantiske lag under 150 meter er temperaturen i juli om lag 5,8 ℃, og i januar med 5,0 – 5,4 ℃, mens saltholdigheten er om lag 34,5 hele året. Først på om lag 275 meters dyp når saliniteten opp i 35.
Tabellen nedenfor viser målte temperaturer og saltinnhold ved 1 meter dybde og 150 meter de siste årene fordeler seg slik:Måleverdier Ingøy - Havforskningsinstituttets datatjeneste, meny til venstre. Januar-tallene 1975 er fra 6.desember 1974.
Ingøy (Måsøy) 1935 1940 1945 1950 1955 1960 1965 1970 1975 1980 1985 1990 1995 2000 2005 2010JanuarTemp. i ℃ 1 meter .. 5,3 .. .. .. .. .. 4,9 6,2 4,4 5,7 4,5 4,5 5,7 6,0 6,3Temp. i ℃ 150 meter .. 6,5 .. .. .. .. .. 6,1 6,2 4,7 5,9 6,2 6,0 6,7 6,7 7,0Salinitet 1 meter .. 34,2 .. .. .. .. .. 34,4 34,3 33,8 34,2 34,1 34,0 33,6 34,3 34,5Salinitet 150 meter .. 34,7 .. .. .. .. .. 34,8 34,8 34,0 35,1 34,7 34,5 34,3 34,7 34,9JuliTemp. i ℃ 1 meter .. 8,0 .. .. .. .. .. 7,7 6,8 7,9 6,4 10,6 8,3 8,5 8,6 7,8Temp. i ℃ 150 meter .. 6,1 .. .. .. .. ..5,5 6,2 5,4 4,7 6,5 5,9 5,9 6,7 6,3Salinitet 1 meter .. 34,4 .. .. .. .. .. 34,5 34,2 33,9 33,0 34,1 33,8 34,4 33,8 34,5Salinitet 150 meter .. 34,8 .. .. .. .. .. 34,9 34,6 34,7 34,9 34,6 34,6 34,9 34,9 34,9
I løpet av vinteren skjer det en vertikal blanding av vannmassene i Barentshavet som bringer næringsrikt dypvann opp til overflata og blir tilgjengelig for planteplankton utover våren og sommeren. Om sommeren stabiliserer vannmassene seg; i områder med vinteris ved at isdekket smelter og gjør overflatelaga mindre salte, i den isfrie delen ved at sola varmer opp overflatelaget. Kombinasjonen av vertikal omrøring om vinteren og sjiktning om sommeren gjør Barentshavet til et område med optimale forhold for planteplankton i sommermånedene.
Isdekket har sin største utbredelse i mars til mai, og med et minimum i månedene august til september. Det er målt store variasjoner fra år til år med hensyn til vanntemperatur og isdekke. Den viktigste årsaken til variasjonene ser ut til å være styrken på Svalbardstrømmen.
Reduksjon av den arktiske havisen og endringer i Barentshavet mini|Omfanget av arktisk sjøis i løpet av de siste 1450 årene,
På grunn av den globale oppvarmingen har temperaturen i Arktis økt tre ganger mer enn det globale gjennomsnittet. Det har vært en oppvarming på siden 1970-årene og havisen om sommeren har vært redusert med et gjennomsnitt på { 40 %. I tillegg er tykkelsen av isen i store områder redusert.
Den økende andelen isfritt vann på havoverflaten har ført til større absorpsjon av solstråling, og dermed en ytterligere oppvarming og smelting av mer is. Dette har gitt en økning av havtemperaturen og redusert isdannelse om vinteren. Etter 1988 har påvirkning på grunn av Is–albedo-tilbakekobling vært større enn bidraget fra ytre påvirkninger. At denne tilbakekoblingsmekanismen har fått så stor betydning, tyder på at ikke-lineære effekter gjør seg gjeldende.
De norske forskerne Sigrid Lind, Randi Ingvaldsen og Tore Furevik har publisert en forskningsartikkel i 2018 som forsøker å forklare utviklingen i Arktisk og Barentshavet. I korthet går dette ut på at sjøisen i Arktis dominerer området, og at noe av denne spres ut i Barentshavet om vinteren. Isen i nord virker som en barriere som forhindrer at varme overføres til havet fra atmosfæren og reflekterer sollyset om sommeren. Dette gjør at Arktis er kjølig også om sommeren. Når sjøisen smelter forårsaker det at det dannes et lag med ferskvann i Barentshavet som ikke blander seg så godt med saltvannet under. Dessuten er dette laget lettere og holder seg derfor i overflaten. Derimot er vannet som kommer med Golfstrømmen fra Atlanterhavet både varmere, saltere og er bedre blandet nedover i dybden. Barentshavet inneholder dermed vann med forskjellige egenskaper, og det dannes et vannlag mellom disse. Overflatevannet fra Arktis og sjøisen gjør at Barentshavet blir kaldt, mens det blir varmet opp nedenfra av det tyngre atlanterhavsvannet. Disse forskjellige vannmassene blir ikke blandet sammen særlig mye, og overflatevannet i Barentshavet holdes dermed kalt og med stort innhold av ferskvann, dermed får det også anledning til å fryse til om vinteren.
Lagdelingen i Barentshavet har i henhold til de norske forskerne vært «bemerkelsesverdig stabil» frem til 2011, men at lagdelingen mer og mer forsvant etter dette. Det har også vært store og kraftig reduksjon av den arktiske sjøisen. Dessuten ble det en reduksjon av isfjell som flyter i Barentshavet, noe som er tilskrevet å ha forårsaket mindre tilførsel av ferskvann i farvannet. Forskerne mener ikke at dette i seg selv er et vippepunkt, men at det forklarer at gjengfrysning og dannelse av ny sjøis om høsten blir vanskeligere: «Økt tilstrømning av Atlanterhavet har nylig utvidet området der sjøis ikke kan dannes, noe som fører til reduksjoner i sjøisutbredelsen.» Dette både på grunn av varmere farvann og økt saltinnhold. Barentshavet vil derfor ikke lenger være et havområde med adskilte vannmasser fra Atlanterhavet og Arktisk, men det vil blitt en del av Atlanterhavet.
Isfjell På Svalbard kalves det isfjell fra flere breer. Disse driver med havstrømmene sørover eller går på grunn og blir stort sett liggende stille til de smelter. Mange isfjell på vei sørover passerer på østsiden av Bjørnøya, men blir tatt av havstrømmer og brakt nordover igjen på vestsiden av Bjørnøya. Det er observert isfjell ved kysten av Finnmark i 1881 og 1929. Hendelsen sommeren 1881 skjedde etter en langvarig periode med nordlige vinder. Isfjell fra breer på Franz Josef land og Novaja Semlja kan komme inn mot Kolahalvøya og Øst-Finnmark.Ingrid Hønsi: Isfjell i Barantshavet, Oljedirektoratet, rapport OD-88-75, Stavanger, 1988. Arne Kvitrud og Ingrid Hønsi: Isfjell ved Norskekysten, Oljedirektoratet, rapport OD-90-92, Stavanger 1990.
Biologi Barentshavet har med sitt arktiske klima et relativt lite artsmangfold, men en høg biomasseproduksjon. Oppveksten av planteplankton om våren og sommeren gir grunnlag for store mengder dyreplankton og krill, som igjen er basis for sild og lodde. Viktige beitearter av hoppekreps omfatter raudåte, ishavsåte og feitåte. I oppvarmingsperioden 2005-10 ble stadig større mengder varmt atlantisk vann, egg og yngel av havdyr transportert inn i Barentshavet.Knut Sunnanå, Tilstanden i økosystem Barentshavet - Havforskningsinstituttet, 2011. Flere atlantiske arter vandret inn til fjordene på Svalbard, deriblant torsk og sild. Også silda beiter på loddeyngel. Øverst i næringsnettet er torsk den økonomisk sett viktigste arten, men Barentshavet har også viktige bestander av sei og hyse. En svært viktig art er også den arktiske polartorsken. Ved Bjørnøya er det på 2000-tallet igjen observert blåskjell, etter 5000 års fravær i området. I varmeperioden etter yngre dryas er blåskjell kjent fra fossilfunn langs hele nordkysten av Spitsbergen for 9 400 år siden, med maksimal utbredelse i et antatt klimatisk optimum for omkring 7 250 år siden. De siste funnene daterer seg til 5 300 år siden ved munningen av Woodfjorden, før moderne funn ved Bjørnøya.Otto Salvigsen, «Radiocarbon-dated Mytilus edulis and Modiolus modiolus from northern Svalbard: Climatic implications», Norsk Geografisk Tidsskrift, Volum 56 nummer 2, 2002, side 56-61.
Videre finnes store bestander av sjøpattedyr; først og fremst grønlandssel og vågehval, men også knølhval og finnhval, havert, steinkobbe og hvalross. Det er også en stor isbjørnbestand.