Paul Gustav Emil Löbe (1875–1967) var en tysk politiker (SPD). Löbe var aktiv i politikken i det daværende schlesiske Breslau og på riksnivå. Han var medlem og president i Riksdagen under Weimarrepublikken. Etter andre verdenskrig ble han medlem av Forbundsdagen og alderspresident samme sted. Han regnes som en av det tyske demokratiets pionerer.

Bakgrunn og unge år Löbe ble født 14. desember 1875, som sønn av en snekker i det daværende Liegnitz (Schlesien). Han deltok i valgkampen til Riksdagen allerede i 1890, da han var 14 år. Sammen med likesinnede delte han ut flyveblader.

Han ønsket å bli lærer, men klarte ikke å finansiere disse studiene. Isteden gikk han inn i yrket som setter. Han ble medlem av SPD i 1893 og forbundet for tyske boktrykkere (Verband deutscher Buchdrucker) i 1895.

I 1896 reiste han ut i Europa der han dels arbeidet og dels deltok i arbeidet i arbeiderbevegelsen. Da hans far døde i 1898, vendte han hjem igjen for å forsørge sin mor og hans tre yngre søsken. Han begynte som setter og var fra 1899 redaktør av avisen Volkswacht i Breslau. Etter å ha fremsatt kritikk mot myndighetene, måtte han sone flere måneder i fengsel for majestetsfornærmelse. Tiden i fengsel benyttet han til studier.

Politisk virke

Før og under første verdenskrig Fra 1904 til 1919 var han medlem av bystyret i Breslau, og fra 1915 til 1920 i den såkalte provinsiallanddagen i Schlesien. I juni 1919 ble han visepresident for den forfatningsgivende Nasjonalforsamlingen i Weimar.

Weimarrepublikken og nasjonalsosialismen Han var medlem av den tyske Riksdagen fra 1920 til 1933. I denne perioden var han riksdagspresident i to perioder, fra 1920 til 1924 og fra 1925 til 1932. Deretter var han visepresident frem til 1933. Han var også prøyssisk statsråd fra 1921. Han var under Weimarrepublikken knyttet til Reichsbanner Schwarz-Rot-Gold, en sammenslutning av sentrumsorienterte partier.

Ved nazistenes maktovertakelse i 1933 ble han anklaget for å ha underslått partistøtte, og var i den forbindelse internert i konsentrasjonsleiren Breslau-Dürrgoy. Etter seks måneder ble han sluppet fri på betingelse av at han avsto fra ethvert politisk arbeid.

Fra 1935 arbeidet han i Verlag Walter de Gruyter, og gjennom Wilhelm Leuschner kom han etterhvert i kontakt med motstandskretsen til Carl Friedrich Goerdeler. Han ble arrestert i forbindelse med attentatet mot Adolf Hitler 20. juli 1944, og satt noen uker innesperret i konsentrasjonsleiren Groß-Rosen, som lå i dagens Polen. Han kunne ikke knyttes direkte til attentatplanene.

Den siste delen av andre verdenskrig befant han seg som flyktning i grevskapet Kladsko.

Tiden etter andre verdenskrig Han ble etter krigen fordrevet fra sin hjemby. Han bodde i den sovjetiske okkupasjonssonen, og gikk der sterkt imot tvangssammenslåingen av det sosialdemokratiske SPD og det kommunistiske KPD. Sammenslåingen ble gjennomført. Han avsluttet samarbeidet med SPD i Øst-Berlin, for isteden å bygge opp partiet i Vest-Berlin. De sovjetiske myndighetene hadde forgjeves fristet ham med «mat, penger og egen villa» til å bli i øst. Han fikk lisens fra okkupasjonsmaktene til å drive avisen Telegraf, som sto partiet SPD nær.

Löbe var medlem av det parlamentariske råd, den grunnlovsgivende forsamling i Vest-Tyskland, fra 1948. Han ble fra 1949 til 1953 medlem av Forbundsdagen, som representant for Berlin. Under Forbundsdagens første og konstituerende møte den 7. september 1949, var han Forbundsdagens alderspresident. Löbes tale under dette møtet vakte oppsikt, da han karakteriserte den antifascistiske motstandsbevegelsen under andre verdenskrig som patriotisk. Han mintes særskilt de 24 dødsofrene blant Weimarrepublikkens riksdagsrepresentanter.

Löbe var den første president for Den paneuropeiske unionen i Tyskland, og holdt vervet gjennom hele mellomkrigstiden.

Etter andre verdenskrig, var Tyskland fra 1949 delt i de to statene Vest-Tyskland og Øst-Tyskland. Statene ble gjenforent i 1990. Löbe gikk i etterkrigstiden tid sterkt inn for en samling av landet, og ble i 1954 valgt som leder av kuratoriet, et styrende organ i organisasjonen Unteilbares Deutschland (tysk for det udelelige Tyskland).

Utmerkelser frameless|upright=0.25 – Storkors av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden (1951) 1955: Æresborger av Berlin 1960: Ernst Reuter-plaketten, fra Berlins senat 1962: Æresplaketten fra Bund der Vertriebenen.

Ettermæle Han regnes av Stiftung Orte der deutschen Demokratiegeschichte blant de viktigste personer som i løpet av de siste 200 år, har bidratt til dannelsen av demokratiet i Tyskland.

Det såkalte Paul-Löbe-Haus, en bygning i umiddelbar nærhet til Riksdagsbygningen i Berlin, og del av bygningsrekken Band des Bundes, er oppkalt etter ham.

Bibliografi 1949: Erinnerungen eines Reichstagspräsidenten, Berlin 1952: «Gegenwartsfragen des Parlamentarismus» i: Für und Wider. Lebensfragen deutscher Politik, Offenbach am Main, side 39–48 1953: «Aus dem Parlamentarischen Leben» i: Hessische Hochschulwochen für Staatswissenschaftliche Fortbildung, bind 3, side 312–318 1954: Der Weg war lang : Lebenserinnerungen, Berlin

Se også Det tyske demokratiets pionerer

Referanser

Eksterne lenker

Kategori:Personer fra Legnica Kategori:SPD-politikere Kategori:Medlemmer av Nasjonalforsamlingen i Weimar Kategori:Medlemmer av Riksdagen (Weimarrepublikken) Kategori:Tyskere fra andre verdenskrig Kategori:Opposisjonelle under det tredje rike Kategori:Forbundsdagens Alterspräsident Kategori:Medlemmer av Det parlamentariske råd Kategori:Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden