Vilnius er Litauens hovedstad. Vilnius ligger på begge sider av elven Neris i den sørøstligste delen av landet. Per januar 2024 hadde Vilnius et befolkningstall beregnet til 602 430 innbyggere, mens byområdet Vilnius strekker seg utenfor bygrensene og hadde en estimert befolkning på 708 627. Vilnius: Resident population by county and municipality at the beginning of the year, Statistics Department of Lithuania. 1. januar 2024.
Vilnius var hovedstaden i Litauen i middelalderen. I mellomkrigstiden lå Vilnius under Polen og ble overført til Litauen i forbindelse med andre verdenskrig. På den tiden hadde Vilnius stort sett bare jødiske og etnisk polske innbyggere. I 1991 ble byen hovedstad i et selvstendig Litauen. Den er i dag både et administrasjonssenter og en handelsby.
Byen har hatt norsk ambassade fra og med desember 1991, og en norsk diplomat stasjonert som fast ambassadør til landet fra samme tidspunkt. I 2009 var byen europeisk kulturhovedstad.
Navnet Vilnius er kjent under mange forskjellige navn på mange forskjellige språk igjennom historien. Mange av navnene som ikke er litauisk er: polsk: Wilno, belarusisk: Вiльня (Vilnia), tysk: Wilna, latin: Vilna, latvisk: Viļņa, jiddisk: ווילנע (Vilne), belarusisk Вільня. Det gamle russiske navnet er Вильна / Вильно (Vilna/Vilno), mens Вильнюс (Vil'njus) brukes nå. Navnene Wilno og Vilna har også blitt brukt i gammelengelske og franske publikasjoner.
Opprinnelsen Det antas at Vilnius, på samme måte som så mange andre byer, har fått sitt navn etter elva hvis bredder byen er lagt ved, dvs. Vilnia (polsk Wilejka).
Geografi thumb|Neris er den største elven, som renner i gjennom Vilnius Byen ligger i det sørøstre Litauen der Vilnia-elva (lit. Vilnelė) løper inn i Neris-elva. Den usentrale beliggenheten skyldes at landets grenser har endret seg gjennom århundrene. Vilnius var tidligere ikke bare det kulturelle, men også det geografiske senteret i Storfyrstedømmet Litauen, og var også en viktig by i Det polsk-litauiske samveldet.
Avstanden mellom Vilnius og Østersjøen og Klaipėda, den viktigste litauiske havnebyen, er ca. 312 km. Avstanden er ganske stor, men andre byer som Kaunas, Šiauliai og Panevėžys kan rekkes raskere og enklere. De ligger henholdsvis 102, 214 og 135 km fra hovedstaden.
Vilnius by dekker et areal på 402 km². Bebygget areal dekker 20,2% mens grøntområder utgjør 43,9% og elver og vann strekker seg over 2,1% av kommunen.
Klima Klimaet i Vilnius betraktes som innlandsklima i Köppens klimaklassifisering.Den årlige gjennomsnittstemperaturen er +6,1 °C, i januar er det 4,9 og +17,0 grader celsius i juli. Gjennomsnittlig nedbør er ca. 661 mm i året.
Varme somre med dagstemperaturer over 30 °C forekommer, men stort sett er klimaet ganske likt det man finner i nordre del av Tyskland, Danmark og Sør-Sverige.
Ifølge offisiell statistikk 2001 var det omkring innbyggere i Vilnius ( i 2009); 52,8 % litauere, 19,8 % polakker, 19,2 % russere, 4,8 % belarusere og 3,3 % av andre nasjonaliteter.
Vilnius er det største administrative senteret i Litauen med alle viktige politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle institusjoner beliggende i byen. Vilnius fylke dekker kommunene Elektrėnai, Šalčininkai, Širvintos, Švenčionys, Trakai og Ukmergė; tilsammen 9650 km².
Demografi Vilnius by er det største bysamfunnet i Litauen og samtidig det med mest størst etnisk mangfold, hvor innbyggere av litauisk nasjonalitet utgjør mindre enn 60 %. De nasjonale minoritetene i Vilnius er polakker, russere, belarusere, ukrainere, jøder, tatarer, romaer, karaitter og andre. De fleste av dem har bodd i byen i århundrer. Det er mange litauiske, polske og russiske skoler sammen med andre minoritetsskoler. Byen har mange forskjellige religiøse samfunn: forskjellige kristne trosretninger, det største antallet jøder i Litauen, et relativt stort antall muslimer og karaitter, som har en synagoge i Vilnius, i tillegg regner en betraktelig del av befolkningen seg som ateister.
Omkring 60 % av boligene i byen er oppført mellom 1945 og 1970 (tall fra 2011).
En folketelling i 1897 viste at Vilnius hadde 41 % jøder (inkludert noen karaitter), 36 % katolikker, 23 % ortodokse og et mindre antall muslimer og lutheranere. Morsmål var 40 % jiddisch, 30 % polsk (noe som trolig inkluderte etniske litauere som brukte polsk språk), 20 % russisk, 4 % hviterussisk og 2 % litauisk. Rett før andre verdenskrig hadde Vilnius 65 % etnisk polske innbyggere og 28 % jøder.
Historisk utvikling
Fordelt på etnisitet ÅrI altLitauerePolakkerJøderRussereBelarusereTyskereUkrainereAndre1916Folketelling fra 14. desember 1916 foretatt av de tyske okkupasjonsstyrkene 138 794 2,09% (2 909) 53,67% (74 466) 41,45% (57 516) 1,59% (2 219) 0,44% (644) 0,63% (880) Ikke opplyst, inngår i andre 0,13% (193) 1931Folketelling fra 9. desember 1931 195.150 0,8% (1 579) 65,9% (128 600) 28% (54 600) 3,8% (7 400) 0,9% (1 700) 0,3% (600) 0,1% (200) 0,2% (ca. 400)2001Folketelling foretatt i 2001 553 904 57,5% (318 510) 18,9% (104 446) 0,5% (2 785) 14% (77 698) 4% (22 555) Ikke opplyst, inngår i andre 1,3% (7 159) 3,8% (20 751)I andre inngår andre nasjonaliteter, samt personer som ikke ønsker å opplyse sin nasjonalitet 2011Gyventojai pagal tautybę savivaldybėse | Population by ethnicity in municipalities 535 631 63,2% (338 758) 16,5% (88 408) 0,4% (2 026) 12% (63 991) 4% (18 924) 0,1% (341) 1,0% (5 338) 3,3% (17 845)I andre inngår andre nasjonaliteter, samt personer som ikke ønsker å opplyse sin nasjonalitet Noter:
I 2007 var der ca. 554 400 innbyggere i Vilnius. Av dem var 57,8 % litauere, 18,7 % polakker, 14 % russere, 4 % belarusere og 0,5 % jøder, resten ca. 5 % var andre nasjonaliteter.Vilnius' kommunes hjemmeside om innbyggertall fordelt på nasjonalitet (Engelsk) 2007
Historie Opprinnelse Vilnius har vært bebodd i mange århundrer, noe som er påvist gjennom en rekke arkeologiske funn i forskjellige bydeler. Byen er muligens identisk med den bortglemte hovedstaden Voruta under kong Mindaugas. Litauerne har en velkjent legende om grunnleggelsen til byen: ifølge historien ble Vilnius bygget etter at den daværende storfyrste Gediminas på en reise sammen med sin druide hadde en merkelig drøm der en jernulv stående på en ås hylte opp mot himmelen. Da han ba druidej, krivis Lizdeika, om en tyding av drømmen fikk han til svar at han måtte bygge et slott på denne åsen, som hadde en strategisk beliggenhet ved de tre elvene (Vilnelė, Neris (også kjent som Vilija) og Vingria (nå underjordisk)), og en stor by omkring åsen slik at denne store byen vil bli viden kjent. I så fall har Gediminas på mange måter ført det hedenske Litauen tilbake til Mindaugas' vestlige og kristne Europa ved å grunnlegge en hovedstad på samme sted der den tidligere hovedstaden lå samtidig som byen fikk sitt nåværende navn.
I skriftlige kilder thumbnail|300px|Vilnius i 1576 Byen er første gang omtalt i skriftlige kilder med det nye navnet Vilnius i 1323. Vilnius ble kjent etter at Gediminas sendte et invitasjonsbrev til tyske handelsmenn. Byen fikk sitt byvåpen i 1330.
Den opprinnelige delen av byen var slottet som ble bygd av Gediminas på Slottsåsen. Vilnius ble grunnlagt som by i 1387 da den fikk byrettigheter av Vladislav II Jagello (1386 – 1434). Byen var opprinnelig befolket av stedlige rutenere, men snart begynte befolkningen å vokse og håndverkere og handelsmenn av andre nasjonaliteter slo seg ned i byen.
Utvikling
Mellom 1503 og 1522 ble byen omsluttet av en bymur med ni byporter og tre tårn. Vilnius nådde høyden av sin utvikling under styret til Sigismund II Augustus som flyttet sitt hoff dit i 1544. I de neste århundrene utviklet Vilnius seg til stadig å bli en større og mer moderne by. Denne veksten skyldtes delvis grunnleggelsen av Vilnius universitet av kong og storfyrst Stefan Bathory i 1579. Universitetet utviklet seg til å bli et av de viktigste vitenskapelige og kulturelle sentra i regionen og det viktigste vitenskapelige senter i Storfyrstedømmet Litauen. Selvsagt var det politiske, økonomiske og sosiale liv i full sving. Dette underbygges av byens statutter fra 1500-tallet, der de siste fremdeles var i kraft på 1800-tallet. I 1769 ble Rasos-kirkegården etablert; i dag er den en av de eldste gravlundene i verden.
Den store synagogen i Vilnius ble på slutten av 1500-tallet sentrum for den voksende jødiske befolkningen. I 1633 ble gettoen utvidet og jødene fikk tillatelse til å drive handel og visse håndverksfag. Jødene fikk lov å bo i bestemte gater. Under pogromene i 1592 og 1635 ble synagogen ødelagt og flere tusen jøder ble drept eller fordrevet.
thumb|left|Vilnius katedral, slik den ble sett i 1912 Vilnius var under Rzeczpospolita i en hurtig utvikling og åpen for migranter fra både øst og vest. Befolkningsgrupper som polakker, litauere, belarusere, jøder, russere, tyskere, karaitter og andre slo seg ned i byen. Hver gruppe bidro på sin måte og på denne tiden var det gode tider for håndverk, handel og vitenskap. I 1655 ble Vilnius tatt av russiske styrker og ble plyndret, nedbrent og befolkningen ble massakrert. Det tok mange år før byen kom seg igjen, selv om befolkningsmengden raskt var tilbake og på begynnelsen av 1800-tallet var byen den tredje største i Øst-Europa. Dette framtvang en ødeleggelse av bymuren og etter perioden 1799–1805 gjenstod kun Aušros Vartai (Morgengryets port) (også kjent som Miedniki-porten og Ostra Brama).
thumb|Kapell til minne om russere som falt under Januaroppstanden, nå forsvunnet
Etter delingen av Polen-Litauen Etter den tredje deling av Rzeczpospolita i 1795 ble daværende Wilno; det daværende navnet; annektert av Russland og ble guvernementshovedstad. Jødene håpet på bedre politiske tider under tsaren og blant annet fikk jøder lov til å studere medisin ved universitetet i byen. Jødiske vitenskapsfolk og forfattere søkte seg til Vilnius fra et stort omland. "Vilner" (person fra Vilnius) på jiddisch ble brukt om en lærd og liberal person. En betydelig rabbinerskole ble etablert i byen, Gettoen og bosetningsreglene i byen ble avskaffet i 1861.
I 1812 ble byen beleiret av Napoleons invasjonshær på vei mot Moskva. Napoleon og hans store hær krysset Nemunas-elven 2. juni 1812. Naoleon ble værende 18 dager i Vilnius i påvente av tsarens svar på fredstilbudet. Vilnius hadde på den tiden omtrent 30 % jøder blant sine innbyggere. Napoleon ble overrasket over livsstilen som minnet ham om Middelhavsområdet og skal ha vært den første som kalte byen «Det nordlige Jerusalem.»Freund, R. A. (2019). The Archaeology of the Holocaust: Vilna, Rhodes, and Escape Tunnels. Rowman & Littlefield. Napoleons hær ødela mye av den jødiske gravplassen da den ble brukt til lager.
Etter at denne kampanjen hadde slått feil trakk hæren seg tilbake til et område der tusener av franske soldater døde og ble gravlagt i skyttergravene de selv hadde bygget noen måneder tidligere. Etter novemberoppstanden ble universitetet stengt og undertrykkelsen stoppet byens videre utvikling. Under januaroppstanden i 1863 var det tunge kamper i byen, men fred og orden ble gjenopprettet av Mikhail Muravjev. Muravjev gikk under klengenavnet Korikas eller Wieszaciel (Bøddelen) av byens innbyggere på grunn av alle henrettelsene han beordret. Etter oppstanden ble det slutt på all frihet og litauisk, polsk og belarusisk ble forbudt.
På slutten av 1800-tallet hadde Vilnius utviklet seg til en stor provinshovedstad i det russiske imperiet med 150.000 innbyggere og spilte merkbare rolle i økonomi og kultur i riket. Byen lignet på mange andre russiske byer på den tiden. Under 20 % av innbyggerne var etniske russere. Skilt og gatenavn var på russisk som en del av russifiseringspolitikken. Byen fungerte som hovedstad i det jødiske bosetningsområdet. Det var flere jøder i Warszawa og Odesa, men Vilnius hadde lengre tradisjon som senter for jødiske kultur og religion.