thumb|right|upright=1.2|Den hl. Augustin av Hippo lar seg døpe. Dåp (fra lavtysk dope, 'å dyppe', etter gresk baptizein med samme betydning) er en religiøs seremoni i kristne kirkesamfunn som markerer den kristnes inntreden i kirken. Den teologiske betydning av dåpen varier noe fra et samfunn til et annet. I de fleste kirkesamfunn regnes dåpen som et sakrament.
Enkelte andre religioner har også seremonier som ligner på dåp.
Felleskristent om dåpen Flesteparten av verdens kristne er enige om en grunnleggende teologisk forståelse av dåpen. Dåpen er ifølge Det nye testamente innført av Jesus Kristus. Den utføres i de fleste trossamfunn i «Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn» («treenighetsformularet»), med samtidig neddykking eller overøsning med vann.
Dåpen hviler på en uttrykkelig befaling fra Kristus, gjengitt helt sist i Matteusevangeliet: Da trådte Jesus fram og talte til dem: «Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler! Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.» Matteus 28,18-20.Matt 28,18-20, nettbibelen.no]</ref>
Dåpens viktighet forkynnes også av Jesus i Johannesevangeliet: Jesus svarte: «Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Den som ikke blir født av vann og Ånd, kan ikke komme inn i Guds rike.» Johannes 3,5.<ref>[https://bibel.no/nettbibelen/les/nb-2024/JHN/JHN.3 Joh 3,5, nettbibelen.no thumb|right|Fremstilling av Jesu dåp, mosaikk i den gamle klosterkirke i Dafní, i Hellas Jesus ble selv døpt av Johannes døperen i Jordanelven – selv om dette ikke var en dåp identisk med den han selv innførte, var den en prefigurasjon eller et symbol på den. Den hellige ånd senket seg ned over ham i en dues skikkelse.
I de fleste kirkesamfunn regnes dåpen som innlemmelsen i kirken. De som ikke praktiserer barnedåp, regner derfor ofte barna som tilsluttet, men ikke som fulle medlemmer. Dåp i norsk lovverk Christian Vs Norske Lov fra 1687 sa at foreldre måtte sørge for å få sine barn døpt innen 8 dager etter fødselen; i motsatt fall måtte de betale en bot på 20 lodd sølv. Ett lodd sølv var rundt 16 gram.Christian V's Norske Lov fra 1687, 2. bok, 5. kapittel Senere ble dette endret til at barnet skulle bæres til dåpen innen 4 dager om familien bodde i en by; innen en uke på landet.Sølvi Sogner: «De barnerike familier», Det gjenfødte Norge (s. 24), Aschehoug, 1979, ISBN 82-03-11210-2
Videre forordnet Chr. Vs lov at barn født av trolovede foreldre skulle døpes på linje med barn født av gifte foreldre, også om barnefaren døde før ekteskap var inngått. «Egtebarn skal det og holdis for, som af Fæstefolk fødis, dersom de have været trolovede, og Vielsen haver været berammet, og Fæstemanden døer forinden, med saa Skiel at det kand bevisis og forfaris, at Barnet er avlet siden Forældrene vare af Præsten trolovede.»Chr. Vs norske lov, § 33 Utover 1700-tallet ble det i Danmark-Norge skilt mellom «ektefødte» og «uekte» barn, ikke bare når det gjaldt arverett, men også ved dåpen. Prestene døpte oftest barna så lenge foreldrene lovet å gifte seg med hverandre; der hadde den enkelte prest stor selvstendighet i å utøve skjønn, helt til 1851 da det kom enhetlige regler for hvilke barn som var «uekte» - nemlig de som var født før foreldrene giftet seg.Sølvi Sogner: «De barnerike familier», Det gjenfødte Norge (s. 38)
Kirkenes Verdensråd kom i 1997 med en fellesuttalelse der representanter for katolske, ortodokse og protestantiske kirker uttrykte enighet om sin forståelse av dåpen. Hovedpunktet i dette er at dåpen er en renselse fra all synd, som merker den døpte som et Guds barn. Dåpen er altså både en personlig renselse og en inntreden i et fellesskap.
Dåpen betraktes av de fleste som et sakrament (skjønt i ortodokse kirker kalt mysterion). Unntak fra dette er blant annet de kristne eller kristenjudaiserte unitarkirker som Den norske unitarkirke), Frelsesarmeen, Brunstad Christian Church og Vennenes samfunn (kvekerne) som ikke har sakramenter. thumb|left|upright|Freske i Marcellinus- og Peterskatakomben, Via Labicana i Roma. Overøsing eller neddykking? Det baptistiske dåpssyn har sitt forbilde i en urkristen dåpspraksis med full neddykking. Flere kirkesamfunn, særlig Den ortodokse kirke, baptister, pinsevenner og enkelte protestantiske bevegelser, praktiser den tradisjonelle dåp ved full neddykking, en praksis som er ment å symbolisere Jesu død og oppstandelse: Dåpskandidaten dykkes under vann (døden), og løftes opp igjen (oppstandelsen). Dåp forstås også som en ny fødsel; dåpskandidaten kommer opp av vannet som et nytt menneske.
Flertallet av kristne mener at metoden ikke er avgjørende for gyldigheten av dåpen. Dette betyr ikke at man ikke har fastlagte regler, men at man har et felles minstekrav for hva som kan regnes som dåp.
Det er for eksempel i en del kirkesamfunn foreskrevet at man skal døpe ved neddykking, mens andre har overøsning av vann som normal form; likevel vil de ofte akseptere den andre formen dersom det er nødvendig (for eksempel der neddykking ikke er mulig og dåpen må gis raskt). Det finnes enkelte unntak, for eksempel hos baptistene som kun godtar full neddykking.
Dåpsopplæring I forbindelse med voksendåp må kandidatene i mange kirkesamfunn gjennom en opplæringsperiode, tradisjonelt kalt katekumenatet. Denne kan ha forskjellige former, men siktemålet er å gi en forståelse av innholdet i dåpen og den kristne tro. Ved barnedåp forventes det at foreldre og faddere, og etterhvert også menigheten, skal gi dåpsopplæringen i ettertid. Katekumatet innledes gjerne av en primsigning hvor katekumenen velsignes av en geistlig.
Barnedåp thumb|Barnedåp ved overøsing De fleste kirkesamfunn regner dåpen som et sakrament som kun kan gis en gang. Men samtidig er det en del kirkesamfunn som avviser barnedåpens gyldighet, og derfor døper om igjen når voksne slutter seg til dem. Dette har vært et heftig diskusjonstema gjennom kirkens historie; såkalte anabaptister (gjendøpere) var aktive og hadde stor oppslutning både i oldkirken og senere. Under reformasjonen oppsto det store grupper av anabaptister i Europa, og motstanden mot dem var så stor at protestanter og katolikker la sine uenigheter til side for å bekjempe dem. Mennonittene har direkte røtter i reformasjonstidens døperbevegelse og også mange menigheter i Baptistkirken anser seg som anabaptistenes arvtagere.
Skikken med å døpe spedbarn er en kirkelig skikk som går svært langt tilbake. Den er uttrykkelig belagt fra det 2. århundre av. Helt fra begynnelsen av apostlenes forkynnelse er det imidlertid mulig, når hele «hus» ble døpt (jf. Apg 16,33; 18,8; 1 Kor 1,16), at man da også døpte barna, selv om ikke teksten eksplisitt sier at det var spedbarn en døpte.
Ved barnedåpen anses arvesynden å tvettes bort, etter at Adams og Evas synd svekket menneskenaturen og skadet menneskets forhold til Gud.Elstad, Hallgeir; Store norske leksikon (2005-07): «arvesynd» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 24. juni 2024 fra
Nøddåp En del kirkesamfunn har retningslinjer for nøddåp, det vil si dåp utført der man frykter at barnet kan dø i løpet av kort tid.
Kravene er minimale: Treenighetsformularet, vann og kirkens intensjon. Med det siste menes at den som døper, må mene å gjøre det kirken gjør; personen som døper, trenger ikke selv å være kristen. Det kan dermed f.eks. være en ikke-kristen jordmor, som akter å foreta den rite som hun vet at de kristne foreldre ønsker.
Slike dåp har vært forekommende også i Norge, ikke bare ved for eksempel sykepleiere på sykehus eller jordmødre i akutte situasjoner Situasjonen i områder der kristne forfølges, eller presteløse områder, der det heller ikke er diakoner, ordenssøstre eller andre kirkelige assistenter) faller også inn under denne tankegangen.
Epidemier: Dåp på denne måte er også naturlig i andre ekstraordinære situasjoner (covid-19-rammede områder med store avstander eller «lockdown» synes i så fall å passe inn).
Kravet til vannet er bare at det skal kunne kalles vann; i den katolske kirke er dette svært nøye spesifisert, mens man i mange andre kirkesamfunn lar den enkelte avgjøre om det er bra nok.
I Norge søkte man ved en anledning i middelalderen paven om å få døpe i øl. pave Gregor IX svarte på henvendelsen: «Siden det etter Evangeliets lære er slik at at en mann må fødes påny av vann og Den hellige ånd, skal de ikke regnes som gyldig døpt som er døpt med øl (cervisia)»; se http://www.newadvent.org/cathen/02258b.htm. fordi det mange steder var vanskelig å skaffe rent vann. Det ble ikke gitt tillatelse til å døpe i øl generelt.
I trossamfunn som ikke regner dåpen som frelsesnødvendig, eventuelt som normalt frelsesnødvendig og derfor en alvorlig forpliktelse for foreldrene, oppstår ikke problematikken rundt nøddåp. Det er også derfor at spørsmålet om hvem som kan utføre gyldig eller lovlig dåp, vurderes på annet vis.
Dåpsformel Alle de tradisjonelle trossamfunn er enige om at dåpen må utføres «trinitarisk», det vil si «i Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn». Dette er også de ord som foreskrives i dåpsbefalingen i Det nye testamente. Med fremveksten av interessenter som ønsker å tilstrebe et kjønnsnøytralt språk har det imidlertid her og der vært prester eller forstandere som har endret på formelen, særlig i noen engelsktalende land, men også andre steder.
Trossamfunnene har strittet imot slike forandringer. Etter at noen slike episoder ble kjent i den katolske kirke i Nord-Amerika, og ikke minst etter at enkeltpersoner blant protestantiske dåpsforvaltere stadig mer åpent fremmet en annen praksis, kom Kongregasjonen for Troslæren i Vatikanet i 2008 med en katolsk tolkningsuttalelse som formelt fastslo ugyldigheten av to slike dåpsformler. Begge formlene fjerner maskuline navn for Gud, altså unngår å døpe i Faderens og Sønnens navn. Første tvilsspørsmål: – Er en dåp gyldig dersom den utføres med ordene «I baptize you in the name of the Creator, and of the Redeemer, and of the Sanctifier» eller «I baptize you in the name of the Creator, and of the Liberator, and of the Sustainer»? Svar: – Nei Andre tvilsspørsmål: – Må personer døpt med disse dåpsformer bli døpt «in forma absoluta»? Svar: – Ja
De engelske setningene ble også benyttet i den latinske grunnversjonen, men tilsvarende uttrykk på andre språk var også ment. Uttalelsen fikk generell tilslutning også fra andre større kristne samfunn, deriblant fra Den norske kirke.
Hvem kan døpe? I Den katolske kirke er det biskoper, prester og diakoner som er de ordinære forvaltere av dåpssakramentet, men generell fullmakt til lovlig dåp gis svært ofte til kateketer og ordenssøstre, ikke minst i områder med store avstander eller prestemangel. Imidlertid innprentes alle katolikker at hvem som helst kan døpe gyldig, bare de ønsker å utføre en dåp i kirkens ånd og ellers foretar dåpen på rett vis. Dette undervises det gjerne i for eksempel på katolske sykepleierskoler. Den katolske kirke fastholder at også ikke-kristne kan døpe gyldig, slik at nøddåp som er foretatt på sykehus av ikke-troende eller annerledes troende jordmødre, leger eller sykepleiere, anerkjennes.
De fleste trossamfunn har samme holdning som Den katolske kirke i forhold til nøddåp. Men noen avviser at ikke-ordinerte eventuelle ikke-forstandere kan foreta ordinær dåp. Andre avviser fullstendig at dåp, heller ikke nøddåp, kan skje ved noen andre enn en forstander – det er et standpunkt som man kan finne blant de trossamfunn som ikke anser dåpen som frelsesnødvendig.
Bloddåp og lengselsdåp