Middelalderen er en periode i europeisk historie som strekker seg fra antikkens avslutning til renessansen eller tidlig moderne tid. Innen politisk historie har det vært vanlig å tidsfeste den mer presist til 476–1453, med henholdsvis det vest- og østromerske rikes fall som ytterpunktene.
I dag brukes det vanligvis om perioden ca. 500–1500. Omskiftningene som markerer innledningen til middelalderen er Vestromerrikets fall, folkevandringene og kristendommens voksende innflytelse. Avslutningen av middelalderen skyldes den samlede effekt av endringene på 1400–1500-tallet, og assosieres med boktrykkerkunsten, prosessen som ledet til reformasjonen, ekspanderende handel, europeernes oversjøiske reiser, ildvåpnene og østromerrikets fall (1453).
Begrepet «middelalder» miniatyr|venstre|200px|Tegning i et håndskrift fra middelalderen. «Middelalder» er et begrep konstruert av italienske renessansehumanister på begynnelsen av 1400-tallet. Inntil da, og i lang tid etter, var det vanlig å dele historien opp i seks verdensaldre med utgangspunkt i de seks skapelsesdager i Bibelen, eller i de fire verdensmonarkier med utgangspunkt i Dan 2,40. De tidligste historikere i renessansen, med Francesco Petrarca som den første, opererte isteden med kun to perioder i historien: antikken og «den mørke tid». På midten av 1400-tallet var det en utbredt oppfatning at historien var kommet ut av den mørke tid og inn i den moderne tid. Derfor beskrev man tiden mellom sin egen tid og antikken som den «tiden i mellom», derav «middelalderen». Ordet opptrer første gang i fortalen til en utgave av Apuleius, utgitt i Roma i 1496.Professor Knud Togeby: «Europeisk litteratur», Verdens litteraturhistorie bind 2 (s. 193), Cappelens forlag, ISBN 82-574-0063-7
Etter hva man vet var det italieneren Giovanni Andrea Bussi som var den aller første som benyttet betegnelsen media tempestas i 1469. Denne tredelingen av historien kom til å få en betydning i lang tid og danner egentlig også grunnlaget for historikernes oppdeling av historien den dag i dag. Derimot har man i høy grad forlatt renessansens negative syn på middelalderen som en unyttig ventetid på antikkens gjenfødelse i renessansen. I dag ser man mer en kontinuitet mellom middelalderen og den moderne tid.
Den latinske betegnelsen ble først fastlagt som media ætas etter en tid da flere betegnelser var i bruk. Det dreide seg om entallsformene (årstallene viser til første kjente bruk) media tempestas (1469), media ætas (1518), media antiquitas (1519), medium ævum (1604) og medium sæculum (1625), samt flertallsformene media tempora (1531) og media sæcula (1625). Denne vaklingen er sannsynligvis årsaken til at betegnelsen for perioden på engelsk (Middle Ages), nederlandsk (Middeleeuwen), russisk (Средние века) og islandsk (miðaldir) har flertallsform, mens den på de øvrige europeiske språk har entallsform. Det engelske begrepet medieval, vanligvis stavet mediaeval ble første gang konstruert fra det latinske ordet medium ævum, eller mer presist middle epoch («midtepoken») i opplysningstiden som en nedsettende beskrivelse av middelalderen.
miniatyr|200px|Byggeplass i senmiddelalderen. I moderne tid, etter den første verdenskrig, etter påtrykk fra historikerne Henri Pirenne og Johan Huizinga, har det blitt vanlig å dele middelalderen inn i tre perioder: Tidlig middelalder (ca. 500–1000) Høymiddelalder (ca. 1000–1300) Senmiddelalder (ca. 1300–1500)
Tidlig middelalder
På 400-tallet begynte Romerrikets politiske sammenføyning å gå i oppløsning, skattebasen for de vestre provinsene minket kraftig og arméene som trengtes for forsvaret av grensene ble i stadig større utstrekning rekrutert fra allierte germanske stammer fra traktene som i dag er det moderne Tyskland, Østerrike og Ungarn. Senatet i Roma ble etter hvert i høy grad avhengig av germanernes høvdinger og generaler for å lede den samlede romerske armé. I egenskap av leiesoldater, i prinsippet uten eget land, hadde disse liten lojalitet til det proprietære senatet som forsøkte å styre det romerske riket.
Den 4. september 476 ble den siste romerske keiseren, Romulus Augustus, avsatt av den heruliske krigsherren Odovakar. Odovakar sendte keisersymbolet (insignia imperialia) til Østromerrikets keisere. Til gjengjeld ønsket Odovakar å bli utnevnt til dux, øverste militære leder, over de vestre provinsene. Dette ble delvis godkjent av Østromerrikets keisere og Odovakar ble hersker over Den italienske halvøya og deler av Gallia, det moderne Frankrike. Størstedelen av det romerske senatet (adelen) forlot Rom omgående. At 476 er det året romerriket falt anses å være en forenkling blant historikere ettersom det er godt dokumentert at livet gikk videre og den romerske kulturen styrte som vanlig i de fleste provinsene selv om keiseren og senatet var avsatt. De romerske provinsene, med skatteinntekter og legioner, ble helt enkelt overtatt av enten regionale generaler, adel eller erobrende barbarhøvdinger.
Østromerriket, ofte kalt Det bysantinske riket eller Bysants, gjorde i begynnelsen av 500-tallet forsøk på å gjenerobre provinsene i det tidligere Vestromerriket. Innledningsvis var denne kampanjen fremgangsrik og Den italienske halvøya, Sicilia samt Nord-Afrika ble tatt tilbake. I 541 brøt så den justinianske pesten ut, og herjet i Bysants til år 700. Pesten tok livet av ca 50 % av befolkningen i Bysants og keiserdømmet mistet med pestens utbrudd all kraft til å gjenerobre de vestre provinsene.
Folkevandringer
miniatyr|Et kart over noen av de større folkeforflytningene i folkevandringstiden. Fra 300-tallet til slutten av 500-tallet flyttet en rekke ulike nomadiske eller halvnomadiske grupper inn i vestre Europa fra nord og øst og hadde stor innvirkning på politiske og kulturelle strukturer. Under flere store migrasjonsbølger som begynte med østgoternes vandringer i 340 ble mye av det gamle romerske systemet slått istykker og en ny fusjon av germansk kultur og romersk tradisjon i kombinasjon med en kristen tro dannet begynnelsen til den kulturen som senere skulle konsolideres som Europa.
I forbindelse med det vestromerske rikets fall fra ca 200- til 500-tallet skjedde en rekke større migrasjoner av først og fremst germanske stammer fra Øst- og Sentral-Europa. De underliggende årsakene til forflytningene er uklare, men den umiddelbare årsaken var press fra sentralasiatiske nomadefolk som var i bevegelse vestover. Først kom hunerne under sin konge Attila, deretter avarene (567–811) og sist madjarerne (862; 895–907) som grunnla Kongeriket Ungarn. Det romerske grenseforsvarets sammenbrudd i og med innbyrdes strider mellom romerske feltherrer gjorde det mulig for de ulike gruppene å flytte inn på romersk territorium uten større motstand. Det romerske riket hadde i de første århundrene e.Kr. også begynt å leie inn stadig flere germanske krigere i sine arméer. Mange av disse kom fra stammesamfunn som befant seg i relativt nyerobrede områder eller i grensetraktene mellom det romerske riket og områdene i Sentral- og Øst-Europa som ikke lå under imperiets kontroll. Blant de større germanske gruppene var goterne som herjet over store deler av kontinentet og senere dannet løse statsdannelser på Den iberiske halvøy og sør i Sentral-Europa. Frankerne, et folk fra Lavlandene, tok over det meste av nordre Gallia. Vandalene dannet riker i Nord-Afrika og angrep og plyndret senere Rom. Anglosaxere fra sørlige deler av dagens Danmark og nordre Tyskland invaderte De britiske øyer og overmannet den tidligere romerske utposten. Blant de mest destruktive invasjonene var den som ble utført av hunerne, et sentralasiatisk steppefolk. Hunerne plyndret og ødela byer over store deler av Vest- og Øst-Europa. De utallige invasjonene feide til side mye av det antikke samfunnet som hvilte på gresk-romerske tradisjoner; en tidligere sterk sentralmakt ble slått istykker. En desentralisering og, i forlengelsen, en føydalisering av Europa var resultatet.
Germanerne
Germanske politiske og kulturelle tradisjoner tok over og omdannet den gamle samfunnsstrukturen. De germanske folkene bestod av en brokete samling av stammer med likeartede, men på ingen måte homogene, tradisjoner. Bosetningene var små og mobile og jordbruket primitivt. Fokus lå først og fremst på husdyrhold og kjøtt dominerte kosten sammen med øl. Økonomien var i hovedsak selvforsørgende med lavintensiv handel. Håndverkere som arbeidet med metall fremstilte smykker og våpen (av jern) av høy kvalitet, men i liten skala. Politisk sett ble samfunnet styrt av mektige stormenn som dannet løse allianser med hverandre for å bekjempe andre allianser eller for å forsvare seg mot andre folkegrupper. Lovene bestod av muntlige tradisjoner og ble sett som brudd mot person, ikke politiske institusjoner. Lover kunne variere fra stamme til stamme (kalt folk av germanerne), men allierte stammer respekterte ofte hverandres lover. Straff ble først og fremst gitt i form av bøter, men konflikter kunne ofte lede til hevnaksjoner som satte igang langvarige blodfeider. Familiestrukturen var strikt patriarkalsk og patrilineær og det var en skarp oppdeling av arbeidsoppgaver mellom menn og kvinner; mennene kriget og representerte familien sosialt og politisk; kvinner hadde ansvar for husholdning, barneoppdragelse, jordbruk og håndverk som sømmet seg. Slaver forekom, spesielt som krigsbytte, men bare i større husholdninger.History of World Societies, s. 204–205
Frankerne
Ut av den nye samfunnsstrukturen vokste det suksessivt opp maktbaser. Til å begynne med var det i første rekke store lokale godseiere som mot et løfte om militær beskyttelse fra krigsherrer og andre godseiere lot bønder bruke jorden samt ilegge diverse avgifter. Rundt 700-tallet hadde større politiske enheter blitt dannet, spesielt i nordre Frankrike, og blant disse enhetene, ledet av et tidlig krigeraristokrati, framtrådte nominelt erkjente konger. Selv om kongenes makt var lite institusjonalisert og til stor del bygget på personlig autoritet, fantes det også grunner for en sentralmakt. Den frankiske krigsherren Karl den store, med bakgrunn i sine forfedre, Karl Martells og Pipin den yngres erobringer, tok initiativ til å konsolidere denne framvoksende sentralmakten. Med en serie felttog erobret han hele Frankrike, Lavlandene, deler av vestre Tyskland og hele nordre og sentrale Italia, inklusive Rom. Klimaks for innsatsen hans kom da han ble kronet som vestromersk keiser av paven på begynnelsen av 800-tallet. Idéen om det gamle keiserlige embetet hadde igjen blitt vekket i Vest-Europa. Karl den stores rike overlevde likevel ikke mannen selv, men ble raskt delt opp i tre deler av hans sønnesønner. Det antikke idealet om ett keiserrike, som nå fikk sin legitimitet gjennom dets arvtagere, den romersk-katolske kirken (og mer spesifikt paven) var likevel gjenetablert og ble senere overtatt av tyske konger på 800- og 900-tallet.
Ut over den militære og politiske innsatsen innebar Karl den stores overtakelse av makten et oppsving i det intellektuelle livet. Studier av antikken førte til ny forståelse av deres idéer og Karl selv finansierte kloster som fungerte som tidlig middelalderske akademiske sentra. Blant de viktigste innovasjonene var oppfinnelsen av den såkalte karolingiske minuskelen, forgjengeren til dagens tekstede gemener. Kirken ble styrket gjennom donasjoner og grunnlaget for det som senere skulle bli Kirkestaten ble lagt gjennom en donasjon av Karl den store til det pavelige embetet.
Fimbulvinter og pest
Begynnelsen av tidlig middelalder faller sammen i tid med to katastrofale befolkningssjokk, Fimbulvinteren 535–36 og påfølgende vanskelige år i Nord-Europa, og den justinianske pesten som rammet hele Europa i gjentatte bølger fra 540-tallet til innpå 700-tallet, i det som har blitt kjent som den første pestpandemien.
Muslimske invasjoner