Henrik Kristian Ljostveit (1892–1970) var en norsk teolog og prest. For ettertiden er han kjent for to prekener han holdt over radio i Norsk rikskringkasting (NRK). Den første prekenen ble holdt i 1941 under den tyske okkupasjonen av Norge, den andre i 1946, da landet igjen var fritt.
I den første prekenen over NRK, i februar 1941, formante han som sogneprest i Larvik lytterne til å «tekkes Gud og tjene Ham». Prekenen ble av både lytterne og okkupantene oppfattet som kritisk mot den folkerettsstridige tyske okkupasjonen av Norge. Ljostveit ble innkalt til flere avhør av de tyske okkupantene grunnet prekenen, men han fikk bred støtte fra ledelsen av kirken. Både i samtiden og i ettertiden ble prekenen sett på som en viktig del av den begynnende kirkekampen, hvor etter hvert over 90 % av prestene i Norge trakk seg fra sine stillinger i protest mot hvordan de tyske okkupantene undergravde lov og rett i landet. Mot slutten av krigen ble Ljostveit også i en periode fengslet på Grini fangeleir og Berg interneringsleir.
I den andre prekenen over NRK, i februar 1946 og fremdeles sogneprest i Larvik, forsøkte han å fremme et forsonende budskap, overfor dem i Norge som han anså hadde valgt feil under okkupasjonen. Hans preken vakte stor oppsikt, da innholdet sto mot den gjengse mening om det pågående norske landssvikoppgjøret. Ljostveit fikk ingen støtte fra kirkens ledelse for prekenen i 1946. Han mottok derimot hundrevis av brev, hvor størsteparten var positive til hans budskap om et mer humant oppgjør med dem som hadde vært på feil side under okkupasjonen. Ljostveit fortsatte sitt arbeide som prest, og ble etter hvert også prost, mens han antakelig aldri ble biskop grunnet prekenen over NRK i februar 1946. Mens den offisielle opinionen i samtiden avviste Ljostveits preken om forsoning, har ettertiden gitt ham rett i mye av kritikken av det norske landssvikoppgjøret.
Liv og virke Oppvekst, studier og unge år Ljostveit ble født 28. januar 1892, som sønn av Jorinda og Peder Ljostveit. Foreldrene var bønder i Ølve i Kvinnherad, og Kristian (som han vanligvis ble kalt) var den yngste i en søskenflokk på elleve barn, hvorav tre døde unge. Familien var pietistisk kristne, og sterkt engasjert i misjon, særlig i Det Norske Misjonsselskap. Allerede fra barndommen ønsket Kristian å bli prest, som sin eldre bror Peder, men et teologisk studium var kostbart, og han tok derfor først lærerutdannelse ved Volda lærarhøgskule i Volda i årene 1909–1912. Ferdig utdannet som lærer for folkeskolen begynte han å undervise ved Rønholt skole i Bamble høsten 1913. Der ble han kjent med Marthe Mathilde Rønholt fra en nærliggende gård, og de to ble senere gift. Etter tre år som lærer sa han opp stillingen for å begynne å studere teologi.Isaksen 2020, s. 26–27
miniatyr|Misjonshøgskolen i Stavanger, foto fra om lag 1920-årene For å komme inn på teologistudiet på Menighetsfakultetet måtte Henrik Kristian Ljostveit først gjennom gymnaset, og etter middelskoleeksamen ved Voss landsgymnas avla han i 1917 eksamen artium i Kristiania (senere Oslo). Etter fire nye år med studier avla han så teologisk embedseksamen med karakteren Laudabilis. Han tok så praktikum samme sted høsten 1921, og med samme gode karakter. Samme høst giftet han seg med Marthe Mathilde Rønholt, og han fikk en stilling som sogneprest i Håland på Jæren. Tjenestebolig var Sola prestegård, hvor det unge ekteparet ifølge dem selv hadde fem «rike og lykkelige år», datteren Hanna ble født der 20. september 1924. I 1926 ønsket Det Norske Misjonsselskap at Henrik Kristian Ljostveit skulle ta over som forstander ved selskapets misjonsskole, noe han etterkom, selv om han helst ville fortsette som prest.Isaksen 2020, s. 28–29
Ljostveit arbeidet totalt åtte år som lærer ved misjonsskolen, og ble også valgt inn i hovedstyret i Det Norske Misjonsselskap. Den 21. oktober 1928 ble sønnen Per født. Henrik Kristian Ljostveit savnet imidlertid arbeidet som prest, han søkte og fikk i 1934 embete som residerende kapellan i Larvik. Ekteparet likte seg svært godt i Larvik, og da sognepresten i 1939 måtte gå av grunnet sykdom søkte Henrik Kristian Ljostveit – etter menighetens oppfordring – embetet, og fikk det. Den 15. mars 1940 ble han utnevnt til sogneprest, rett før Tyskland invaderte Norge. Etter seks år i Larvik var Ljostveit velkjent, respektert, omtalt som en prest som sto nær innbyggerne, myndig, men menneskelig og ikke fryktinngydende. Gjennom sitt virke i misjonsselskapet visste de fleste geistlige hvem han var. Han la vekt på bibelundervisning, også med faste ukentlige bibeltimer for menn.Isaksen 2020, s. 30–31
Okkupasjon, motstand og frigjøring Allerede kort etter den tyske invasjonen av Norge i april 1940 ble Henrik Kristian Ljostveit og hans familie hardt rammet av krigen. Broren Olav Ljostveit var tømmermann på DS «Anna Sofie». I juli 1940 var skipet lastet med svovelkis for Tyskland, fra Stordø Kisgruber på Stord. Rett etter skipet hadde kastet loss ble det bombet av et britisk fly, og seks mennesker omkom, blant dem Olav Ljostveit.Isaksen 2020, s. 33
miniatyr|Larvik kirke, hvor sogneprest Henrik Kristian Ljostveit holdt sine gudstjenester, også for NRK. Rett etter invasjonen var de tyske okkupantene tilbakeholdende med å blande seg inn i den norske kirkens virksomhet. Høsten 1940 økte imidlertid den tyske undertrykkingen av befolkningen i det okkuperte Norge. Den 25. september 1940 holdt Josef Terboven en tale hvor han kunngjorde innsettelsen av såkalte kommissariske statsråder, og den skjerpede holdningskampen førte blant annet til strid om gudstjenestene sendt over Norsk Rikskringkasting (NRK). Henrik Kristian Ljostveit ble først spurt om å holde ettermiddagsandakten på radio 3. oktober 1940, men den nye ledelsen i NRK, lojal overfor Vidkun Quislings parti Nasjonal samling (NS), bestemte at både han og andre radiopredikanter skulle skiftes ut med prester lojale overfor NS. I stedet for Ljostveit ble det en preken av en annen prest, som var så agitatorisk at biskop Eivind Berggrav reagerte overfor de kommissariske statsrådene Gulbrand Lunde og Ragnar Skancke. De to NS-mennene ønsket ikke da en større kamp med kirken, og ga koordinering av radiogudstjenester tilbake til Ingvald B. Carlsen, kirkelig konsulent i NRK fra 1937. Samme Carlsen var også medlem av Kristent Samråd, et uformelt råd som koordinerte Kirkekampen, altså kirkens kamp mot nazistene i Norge.Isaksen 2020, s. 34–35Christie 1945, s. 39–41
I begynnelsen av 1941 ble Ljostveit bedt om å holde en radiooverført gudstjeneste, etter forslag fra Edvard Sylou-Creutz, medlem av NS og programsjef for de religiøse sendingene i NRK. Sylou-Creutz hadde fått Ljostveit anbefalt fra en partikollega i Larvik, men angret seg etter å ha blitt advart mot Ljostveit av andre partikamerater. Den kirkelige konsulenten for NRK sto imidlertid på sitt, og instruerte også teknikerne fra NRK om at sendingen under ingen omstendighet måtte avbrytes. Sogneprest Henrik Kristian Ljostveit holdt så sin preken fra Larvik kirke søndag 16. februar 1941. Den var bygget over evangeliet etter Lukas 8, 4–15 og var om liknelsen hvor såkornet faller på ulikt jordsmonn. I fredelige tider ville få sett prekenen som politisk ladet, men NS-styret anså seg rammet ved at ord om vold og urett ble brukt.Isaksen 2020, s. 36–37
Reaksjoner på prekenen i 1941 miniatyr|Sigmund Feyling (1895–1980), norsk prest, under andre verdenskrig ekspedisjonssjef i kirkedepartementet for Nasjonal Samling, og gikk i spissen for å kontrollere og nazifisere kirken. Edvard Sylou-Creutz ringte konsulent Carlsen dagen etter prekenen, han var sterkt kritisk, og etter å ha fått sendt over prekenen og lest den, utbrøt Edvard Sylou-Creutz: «Dette er jo mot oss!». Sogneprest Ljostveit måtte gjennom flere forhør hos det tyske Sicherheitspolizei i Larvik grunnet prekenens kritiske innhold. Ljostveit måtte også stille hos Wilhelm Wagner, ved Befehlshaber der Sicherheitspolizei und des SD i Norge. Wagner påla Ljostveit å preke religiøst og ikke aktuelt, noe Ljostveit møtte med å si at han måtte preke slik Guds ord sa at han måtte preke. NS-ledelsen i NRK ga etter Ljostveits preken ordre om at manuskripter til prekener måtte innsendes til NRK på forhånd. Den nye ekspedisjonssjefen i Kirkedepartementet, prost Sigmund Feyling forsøkte å løse utfordringen sensur av prekener ga, men mislyktes, og resultatet ble en boikott av religiøse sendinger fra det store flertall av prester som ikke støttet NS.Carlsen 1945, s. 32–34 At størsteparten av prestene boikottet de religiøse sendingene på NRK førte til at få av lytterne hørte på dem, de var ikke interesserte i å høre på NS-lojale predikanter.Isaksen 2020, s. 38
Kristian Ljostveit fikk en rekke brev fra lyttere etter den radio-overførte prekenen i februar 1941. Det var ikke risikofritt å skrive takkebrev for en preken som tydelig gikk ut mot okkupasjonsmakten, og at brev ble sensurert av myndighetene var allment kjent.Isaksen 2020, s. 39 Av de brev Ljostveit mottok etter den NS-kritiske prekenen var en støtteuttalelse fra kandidater og studenter ved hans gamle lærested, Menighetsfakultetet. Totalt 68 personer hadde signert uttalelsen, mange av dem ble senere fremstående ledere i kirke- og organisasjonslivet i Norge.Isaksen 2020, s. 40–41
Kristian Ljostveits klare og fryktløse preken vakte oppsikt, både lokalt i Larvik og ellers i landet. Ljostveits preken ble holdt før striden mellom kirken og NS endte med at prestene nedla sine embeter. Det at han tok risikoen ved å stå så klart frem ga derfor Ljostveit høy troverdighet.Isaksen 2020, s. 42
Avhør og brev til sikkerhetspolitiet Det var mange tyskere stasjonert i Larvik, og fra okkupasjonens begynnelse i april 1940 var det en bevisst linje for dem å forsøke å ha et godt forhold til kirken, okkupasjonsmyndighetene fulgte derfor med på hva sogneprest Ljostveit gjorde. Han hadde blant annet en spalte i den lokale avisen Nybrott, tilhørende arbeiderbevegelsen. Selv om Ljostveit holdt seg til søndagens tekst, uttrykte han seg slik at leserne ikke var i tvil om hans holdning til okkupasjonen.Isaksen 2020, s. 42–46
miniatyr|Den tyske nazi-lederen Josef Terboven, det tyske sikkerhetspolitiet i Larvik ba Ljostveit om å vurdere den norske befolkningens oppfatning av hans taler. Etter Kristian Ljostveit hadde vært til avhør hos det tyske sikkerhetspolitiet – både lokalt i Larvik og i Oslo – ble han også ved to anledninger bedt om å gi sin vurdering av stemningen i befolkningen. Bakgrunnen har sannsynligvis dels vært Ljostveits sentrale posisjon i lokalsamfunnet, dels også at han behersket tysk fra sin studietid ved Menighetsfakultetet. Den første henvendelsen fra sikkerhetspolitiet gjaldt nordmenns reaksjon på Josef Terbovens tale 1. mai 1941, altså noen måneder etter Ljostveits åpenhjertige preken på NRK. Det tyske sikkerhetspolitiet forsikret i henvendelsen at en åpen og sannferdig tilbakemelding ikke ville skade Ljostveit personlig.
I svaret på den første henvendelsen ga Ljostveit, ifølge presten og forfatteren Sjur Isaksen, «en åpenhjertig og knusende dom over Terbovens hemningsløse selvskryt og propaganda. […] Det ni sider lange brevet er et tydelig svar på bestillingen som ble gitt». Til tross for den sterke kritikken mot Terbovens tale fikk Ljostveit en ny henvendelse fra det tyske sikkerhetspolitiet i Larvik. I mars 1942 ble han bedt om å komme med en uttalelse, til internt bruk, kun få dager før Ljostveit sammen med over 90 % av norske prester la ned sine embeter. I svaret til det tyske sikkerhetspolitiet er han like krass, han fastslår at Tyskland og Norge står lenger fra hverandre enn de de to lands befolkninger noen gang har gjort. Han avslutter imidlertid forsonende: