Sakshaug gamle kirke er ei steinkirke fra 1100-tallet i Inderøy i Trøndelag. Den er bygd i normannisk stil med noen gotiske trekk etter en ombygging på 1200-tallet. Kirka ble antagelig innviet i 1184, og gikk ut av bruk da nye Sakshaug kirke ble innviet i 1871.

Kirka ligger på en naturlig terrasse, med skrånende terreng både ovenfor og nedenfor. Verken koret eller skipet er plassert i en helt nøyaktig øst-vest-retning, og kirkeskipet er i enda større grad «vridd opp på terrassen» slik at det er en skjevhet i grunnplanen.

Det har tidligere vært vanskelig å datere kirka tilfredsstillende fordi vinduene i koret har nyere, gotiske, stiltrekk enn resten av bygget. En bygningsarkeologisk undersøkelse og studie av steinhuggermerker i 2007 konkluderte med at koret ble påbegynt etter 1130, kirkeskipet ble bygget mellom 1150 og 1184, og koret ble ombygd med gotiske vinduer 1220–1230. Gjennom tidene har både eksteriør og interiør endret seg betydelig. Ved inngangen i vest har det stått et tårn. Sakristiet i sørøsthjørnet ble bygd omtrent 1430, og de tre støttemurene på sørveggen må ha blitt reist en gang mellom 1200 og 1430. Prekestolen og altertavlen er fra midten av 1600-tallet.

Etter at inventar og trevirke var fjernet, ble kirkeruinen i 1873 gitt til Fortidsminneforeningen, som fremdeles eier den. Kirka ble restaurert mellom 1926 og 1958. Foreningen eier også Hustad kirke i samme kommune. Ingen av dem er menighetskirker, men begge brukes noen ganger i året til kirkelige handlinger. Sakshaug er en populær kirke for vigsler.

Historie miniatyr|left|100px|De gotiske vinduene på østveggen har vært en utfordring for dateringen av kirka. miniatyr|upright|Portalen på nordveggen, med en rest av chevronborden til h. over døra; borden daterer kirka til siste halvdel av 1100-tallet. Det er vanlig å datere kirka til 1184. Da Gerhard Schøning besøkte Inderøy 26. mai 1774, fant og beskrev han en innskrift på veggen over koret: «Anno Dni 1184 blev denne Kirke bygd og beskikket til en Sogne-Kirke af Augustinio Archiepiscopo». Dette knytter kirka til erkebiskop Øystein Erlendsson og dette året. Innskriften er fra en senere tid, og har gått tapt en gang mellom 1774 og Nicolay Nicolaysens besøk i kirka i 1866. Man har likevel festet lit til innskriften og året 1184 som en datering av når kirka var ferdigbygd.Gjone 1969 Sammen med innskriften sto navnene på to lensherrer og en biskop som var virksomme i årene 1613–1617.Lensherre Claus Daae 1613–20, lensherre Oluf Parsberg 1629–42 og biskop Isak Grønbech 1596–1617. Kilde: Ekroll 1997 og Skevik 1984 Det er trolig at innskriften, som var på 1600-tallets dansk – ikke på middelalderens latin – ble påført til erstatning for en eldre innskrift som var gått tapt da koråpningen ble endret.

Kirka er knyttet til gården Sakshaug, som var den største gården i sognet og som kan ha hatt en rolle som regionalt sentrum allerede i førkristen tid.Ekroll 1997Skevik 1984 Den var fylkeskirke i Øynafylket. Det kan ha stått ei trekirke her før steinkirka ble bygget. Det har også vært diskutert om det kan være en kultkontinuitet, hvor kirka ble bygget på det samme stedet hvor det tidligere hadde vært et hedensk hov. Kirkas plassering på ei bratt og vanskelig tomt er en støtte for tanken om en tidligere bygning her; hvis det ikke hadde vært en utenforliggende, særskilt grunn til å velge denne tomta, ville kirka antagelig ha stått bedre et annet sted.M.O. Haugen og Øystein Ekroll. Sakshaug gamle kirke. Hustad kirke. Utgitt av Inderøy fortidsminneforening, 2018

Slik det er vanlig for de trønderske steinkirkene, er koret den eldste delen av kirkebygget.Kristoffersen i Årbok NT 2007 Kirkeskipet kan dateres med utgangspunkt i bruken av chevronborden på nordportalen; chevroner ble brukt i tverrskipet i Nidarosdomen i årene 1140–1160 og på landsbygda i Trøndelag fram til 1190. Gitt at dekoren var det siste som ble gjort på kirka, kan byggingen av kirkeskipet dateres mellom 1150 og 1190. Koret ble bygget før dette, men ikke tidligere enn 1120/1130; som er det tidligste man ellers kjenner steinbyggverk på landsbygda i Trøndelag. Endringenes tid miniatyr|left|100px|Dette steinhoggermerket er et av de 21 som er funnet i kirka. miniatyr|upright|De tre støttemurene fra 1200/1300-tallet er et karakteristisk trekk ved kirkas ytre. miniatyr|upright|Da Gerhard Schøning besøkte og tegnet kirka i 1774 hadde den takrytter, et tømret våpenhus i vest og en egen inngang til pulpituret på nordveggen. Nordportalen var gjenmurt. miniatyr|upright|Kirka sto som ruin fra 1873 til 1908, uten tak og annet treverk. Ved de gotiske vinduene i koret og på korbuen finnes det steinhoggermerker som viser at det var steinhoggere fra byggingen av Nidarosdomen som bygde denne kirka. I alt er det funnet 21 unike merker. Ved å se hvilke deler av Nidarosdomen de samme steinhoggerne var aktive på, er det mulig å datere moderniseringen av koret til 1220–30. Endringene i koret må ha vært kostbare, og bruken av steinhuggere fra Nidarosdomens bygghytte var heller ikke vanlig for andre byggverk enn selve domen. Tilsammen kan dette tyde på at Sakshaug kirke må ha hatt gode inntekter, og stått i en særstilling blant fylkeskirkene i Trøndelag.

De tre støttemurene på sørsiden ble oppført allerede på 1200/1300-tallet, for å forhindre utglidning forårsaket av den skrå tomta. Sakristiet i sørøsthjørnet ble bygd omtrent i 1430, og ettersom sakristiet lener seg mot den ene støttemuren må støttemurene være eldre enn sakristiet.

I 1589, da Trondhjems Reformats ble nedtegnet, var Sakshaug hovedkirke i sognet, med Salberg, Hustad og Vestvik som annekskirker.Brendalsmo 2006 Kirkene på Ulvan (Utøy) og Kirknes ble samtidig bestemt nedlagt.

Innskriften som Schøning gjengir, tyder på at det foregikk en protestantisk ominnredning av kirkerommet i periodene 1613–1617 og 1629–1642. Ingen ting av inventaret fra ominnredningen i 1613–1617 er bevart, men man kan regne med at dette var tekstbaserte katekismetavler med for eksempel Fader vår, trosbekjennelsen og sakramentord. Den andre perioden var påskyndet av en kongelig befaling til lensherre Oluf Parsberg om å sørge for at bispedømmets kirker ble satt i stand. Prekestolen og altertavlen er fra denne perioden på midten av 1600-tallet. Koråpningen ble trolig også utvidet i Parsbergs tid.

På 1600-tallet tilkom også to pulpiturer (gallerier/herrskapsstoler) som Schøning beskrev, et øst på nordsiden med årstallet 1631 og et i vest som Schøning mente var eldre. Det tømrede våpenhuset som Schøning tegnet i 1774 kan også ha tilkommet på 1600-tallet.

Kirka var valgkirke ved valg til Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814. Feiring av kirkene som arena for våre første nasjonale valg ; arkivverket.no, 2014

Restaureringens tid Kirka ble tatt ut av bruk i 1871 da nye Sakshaug kirke ble vigslet. Kirka ble overdratt til Fortidsminneforeningen som ruin i 1873 etter at tårnet var revet ned og alt trevirke var fjernet.

Arbeidet med ny bruk av kirka begynte i 1908, da Inderøy ungdomslag tok initiativ til en pengeinnsamling i samarbeid med Fortidsminneforeningen. I 1910 ble det lagt tak over kirkekoret, og det ble gjeninnsatt dører og vinduer, tegnet av Nils Ryjord. Dette rommet ble først brukt av bygdemuseet. I 1925 begynt restaureringsarbeider ledet av Erling Gjone. Det første året ble murverket satt i stand, og i 1926 ble det reist en ny takstol over kirka. Takstolen er laget etter mønster av den gamle, men uten utskårne masker på stikkbjelkene. I perioden 1951–58 ble gulvet lagt, vinduer og dører ble satt inn, og prekestolen og altertavla ble tilbakeført til kirka. Den ble nyvigslet av Arne Fjellbu 6. juli 1958.

Under restaureringen ble det diskutert hvilken periode eller tilstand kirka skulle tilbakeføres til. Riksantikvaren ønsket opprinnelig å tilbakeføre kirkerommet til et middelalderpreg uten prekestol og kirkebenker. Da Gjone ble kjent med at Inderøy menighet ønsket å bruke den restaurerte kirka som et gudshus til protestantiske gudstjenester, gikk han med på å la reformasjonens interiør få sin plass i kirka. Altertavle, prekestol og døpefont ble da satt inn i kirka. Benkene er nylaget.

Den mest omfattende bygningstekniske undersøkelsen ble gjort av Erling Gjone i 1954, da koret og sakristiet ble restaurert og Gjone undersøkte disse delene av bygget.Brendalsmo 2006. Gjones rapport fra undersøkelsene finnes i Riksantikvarens arkiv. Forståelsen av kirkas historie ble endret etter Kjersti Kristoffersens mastergradsoppgave fra 2007; det var en bygningsarkeologisk undersøkelse som redefinerte dateringen av kor og skip; hennes konklusjon var at koret ikke er et «nybygd gotisk kor fra 1184, men et romansk kor fra første halvdel av 1100-tallet som ble modernisert på begynnelsen av 1200-tallet.»Kristoffersen i Fortidsminneforeningens årbok 2008 Kristoffersen fulgte opp refleksjoner rundt dateringen som Øystein Ekroll hadde påbegynt i 1994.Ekroll 1994

Kirka eies og forvaltes av Fortidsminneforeningen, som tilbyr guiding etter avtale og åpen kirke noen dager i sommersesongen.Sakshaug gamle kirke; fortidsminneforeningen.no Den brukes til vigsler, gudstjenester og andre kirkelige formål av Inderøy menighet.Inderøy menighet; kirken.noSakshaug gamle kirke ; inderoybryllup.no

Bygningen miniatyr|left|100px|Vestportalen med romansk bue er uten utsmykning, trolig fordi døra opprinnelig sto inne i tårnfoten. Dørbeslagene er originale fra middelalderen. miniatyr|Grunnplanet av kirka viser at skipet ble «vridd» mot nord, opp på terrassen i landskapet – sett i forhold til det eldre korets retning. miniatyr|Denne skissen finnes risset inn på sokkel i døråpningen mellom kirkas kor og sakristi. Den viser hvordan kirka så ut kort tid etter at den var ferdigstilt: med tårn i vest. Støttemurer og sakristi var ikke bygd på dette tidspunktet. miniatyr|upright|Sakristiet ble bygd 1430 over en kilde; det er derfor en brønn i sakristiet. miniatyr|upright|Demonmaske, eller Sheela na gig, eller kanskje barteløve? Fra venstre side av nord-portalen. Kirka ligger på en naturlig terrasse, med skrånende terreng både ovenfor og nedenfor. Verken koret eller skipet er plassert i en helt nøyaktig øst-vest-retning, og kirkeskipet er i enda større grad «vridd opp på terrassen» slik at det er en skjevhet i grunnplanen.

Veggene er kistemurer i kalkstein og kirka er forsterket med støttemurer på sørsiden. Grunnplanet er nordenfjeldsk med et i hovedsak rektangulært skip og nært kvadratisk kor. Skipet er 21 m langt og 12,5 m bredt; og innvendig 17,1 x 9,4 meter. Veggene er mellom 1,4 og 1,7 m tykke. Koret er 8 m langt og 9 m bredt utvendig, og 6,7 x 6,2 m innvendig. Bygningen følger slik et mønster som er kjent fra andre trønderske kirker: den utvendige bredden på koret er lik den innvendingen bredden i skipet. Det meste av steinen er ikke tilhugget, ut over det at den er spaltet for å få en jevn flate. Slik stein brukes i fundament, murkjerner og veggflater.Kristoffersen 2009. Det har vært vanlig å knytte materialene i kirkebygget til et steinbrudd i nærheten av kirka, på gården Oppstu-Kvistad, men denne tradisjonen ble avkreftet under et seminar i september 2019.Merethe S. Kristiansen. «Overraskelser og barteløver. feiret med seminaret 'Sakshaug gamle kirke 835 år'.» Fortidsvern; nr 4, 2019 Veggene var kalkpusset fram til demonteringen i 1873, og det er bevart noen rester av pussflater. Pussflater bak støttemurene viser at kalkpussing er et trekk som går helt tilbake til byggeperioden.

Det har vært tårn på kirka før; tårnet har hatt felles vegg med kirka, og målte utvendig 9 x 9 m, og innvendig 5,5 x 5,5 meter. På vestveggen utvendig finnes spor av tårnmuren, og fundamentrester er funnet under bakken. Tårnet kan ha rast allerede tidlig i middelalderen, kanskje da skipet begynte å sige. På dørterskelen på sørsiden av koret er det risset inn et bilde av kirka med tårn. Kirka hadde også tårn da den ble tatt ut av bruk i 1871, men er uten tårn i dag.