Irans politikk preges av at styreformen er en islamsk republikk der Irans ledelse er dominert av sjiaislamske geistelige og i stor grad er et teokrati. Den islamske republikken ble etablert etter revolusjonen i 1979 der sjahen ble avsatt. Irans politiske system beskrives dels som et rendyrket autoritært regime og dels som et hybridregime. Det politiske systemet er komplisert og noen organer er demokratisk valgte og noen er sammensatt på grunnlag av religiøs ekspertise. Iran har jevnlige valg blant annet av president og til nasjonalforsamling, men makten er konsentrert hos statsoverhodet den øverste leder (rahbar) som sitter på livstid etter å ha blitt utpekt. Presidenten blir valgt for 4 år og leder statsadministrasjonen som regjeringssjef; presidenten innehar dermed det nest øverste embetet i landet.
Særegent for det iranske autoritære systemet siden 1979 er at valg til presidentembetet omhandler viktige retningsvalg for landet med reell konfrontasjon mellom konkurrerende retninger innenfor regimet; denne konkurransen skjer innenfor rammer satt av religiøse autoriteter gjennom Vokterrådet – for eksempel må kandidatene godkjennes av Vokterrådet.
I 2025 gav den amerikanske stiftelsen Freedom House landet 11 av 100 poeng på sin indeks for borgerlig frihet og politiske rettigheter, noe som var såvidt over Saudi Arabia og såvidt under Russland. I 2024 rangerte den britiske avisa The Economists Iran som nummer 154 (av 167 land) på sin demokratiindeks med skår på under 2 på en skala 0–10 (der 10 er best), og ble klassifisert som autoritært.
Regimet har siden revolusjonen i 1979 vært preget av drakamp mellom på den ene siden konservative som holder på at republikken skal være mest mulig islamsk og vil begrense vestlig innflytelse og på den andre siden reformister som vil myke opp de sosiale reglene og åpne Iran mer mot den verden. Det har siden revolusjonen vært gjentatte demonstrasjoner og forsøk på opprør mot regimet. Landet er stort og sammensatt, og drakamp mellom regioner har vært en utfordring for landets enhet.
Politisk system Irans politisk system har sitt grunnlag i grunnloven av 1979 kalt Qanun e Asasi. Iran har flere intrikat sammenbundne styringsorgan – noen er demokratisk valgte og noen velges på grunnlag av deres religiøse ekspertise. Irans styresett er en kombinasjon av demokrati og teokrati.
De sentrale embetene på nasjonalt nivå:
Irans øverste leder (rahbar) er statsoverhode. Dette er det sentrale politiske og religiøse embetet med betydelig makt over all områder. Ali Khamenei har hatt dette embetet siden Khomeinis død i 1989. Lederen blir utpekt av Ekspertrådet og sitter i praksis på livstid. Han har kontroll over etterretning og sikkerhet, er leder for militæret og utpeker nasjonal leder for rettsvesenet. Presidenten (ra'is-e jomhour) leder den utøvende makt og er regjeringssjef etter at statsministerembetet ble avskaffet i 1989. Presidenten blir valgt ved for fire år og setter sammen sin regjering. Presidenten kan gjenvelges en gang. Leder for rettsvesenet (persisk: رئیس قوه قضائیه جمهوری اسلامی ایران) er ansvarlig for administrasjon og tilsyn med rettsvesenet, og utpekes og kan avsettes av øverste leder.Rahmani, T., & Koohshahi, N. M. (2016). Introduction to Iran's Judicial System. JL Pol'y & Globalization, 45, 47.Banakar, R., & Ziaee, K. (2018). The Life of the Law in the Islamic Republic of Iran. Iranian Studies, 51(5), 717–746. doi:10.1080/00210862.2018.1467266 Embetet er regulert av grunnlovens paragraf 157. miniatyr|Skjematisk oversikt over styringsorganer og relasjoner mellom dem. Organer der medlemmer velges direkte til venstre, til høyre utpekte eller indirekte valgte. De sentrale organene på nasjonalt nivå:
Vokterrådet er et mektig organ på tolv personer, delvis valgt, med oppgave å godkjenne alle kandidater som stiller til valg og lover og offentlige vedtak som forfatningsdomstol. Ekspertrådet (persisk: مجلس خبرگان majles-e khobregan) velger den øverste leder og består av 88 valgte medlemmer som er islamske rettslærde og eksperter i fiqh.Sabet, T. (24. februar 2016). Why Iran’s Assembly of Experts election is the real race to be watching. Washington Post. Parlamentet (majlis-e shoura-ye eslami) består av 290 valgte medlemmer og har lovgivende og kontrollerende myndighet. Vokterrådet kan overprøve lovvedtak i parlamentet. Hensiktsmessighetsrådet (persisk: مجمع تشخیص مصلحت نظام) megler i tilfeller av konflikt mellom Vokterrådet og parlamentet.
Den øverste leders autoritet bygger på den ideen om velayat-e faqih, som betyr ledelse av islamsk rettslærd eller den rettslærdes vergemål. Historisk var velayat-e faqih et upolitisk begrep i sjiaislam og handlet bare om presteskapets religiøse veiledning av folket samt en viss formynderskap over foreldreløse barn og syke. Khomeini omtolket dette tradisjonelle synet til at hele staten skulle ledes av presteskapet. Høyresiden i iransk politikk følger Khomeini og anser den øverste leders myndighet som absolutt og avledet av guddommelig vilje. Den demokratiske venstrefløyen mener den øverste leders myndighet også må basere seg på folkets tilslutning.Nader, A., & Bohandy, S. R. (2011). The next supreme leader: succession in the Islamic Republic of Iran. Rand Corporation.Bolt, M. (2021). Fra klassekamp til spirituel opstand: Foucault om den iranske revolution . Agora, 38(3–4), 156–188. https://doi.org/10.18261/ISSN1500-1571-2020-03-04-07 "Iran skulle være en islamisk republik baseret på en radikal fortolkning af Velayat-e Faqih, der betød, at retslærde ikke blot, som det var kutyme, skulle hjælpe ikke-myndige personer som forældreløse børn og mentalt handikappede, men skulle styre alle borgere og nationen. " Prinsippet ble innført i grunnloven av 1979 og var det første tilfellet i islams historie at skriftlærde har tatt over styringen av staten. Denne ordningen har ikke fått tilslutning i andre muslimske land.
Ifølge ideene fra revolusjonen skal den øverste leder være statens veileder i påvente av den tolvte imams tilbakekomst. Den tolvte imam er en sentral ide i sjiaislam i Iran. Vokterrådet avgjør om lover vedtatt av parlamentet er i tråd med islam og kan godkjennes. Den øverste lederen utnevner de høyeste dommerne, godkjenner valget av president og kan med høyesteretts samtykke avsette presidenten. Den øverste leder er statsoverhode mens presidenten leder den utøvende makt.Øverste leder er øverste ansvarlig for Irans politikk inkludert etterretning, sikkerhet og kommando over militæret. Han alene kan erklære krig. Presidenten (ra'is-e jomhour) leder den utøvende makt og er regjeringssjef etter at statsministerembetet ble avskaffet i 1989. Presidenten må rådføre seg med den øverste leder når saker går inn på hans ansvarsområder. Presidenten blir valgt ved absolutt flertall for fire år og setter sammen sin regjering. Presidenten kan gjenvelges en gang. Det er flere visepresidenter og den første visepresidenten er presidentens stedfortreder. Sammen med visepresidentene og 21 ministere legger han frem sin politikk til godkjenning av parlamentet (Majlis).
Ekspertrådet er en samling på 88 eksperter i islamsk rettsvitenskap (fiqh) og kandidatene må gjennomgå skriftlige og muntlig prøver for å dokumentere sine kvalifikasjoner. Rådt møtes en til to ganger gang i året; rådet velger og har tilsyn med den øverste leder (rahbar). Ekspertrådet velges for 8 år. Vokterrådet er den dominerende institusjonen i Iran. Vokterrådet består av tolv personer, hvorav seks teologer utnevnes av den øverste leder og seks jurister nomineres av rettsvesenet og godkjennes av parlamentet. Medlemmene velges for 6 år og halvparten byttes ut hvert 3. år. Vokterrådet godkjenne alle presidenkandidater og kandidater til parlamentet.
Revolusjonsgarden Irans revolusjonsgarde er en elitestyrke som har til oppgave å beskytte Irans islamske politiske system og er direkte underlagt den øverste leder. Revolusjonsgarden regnes som en av de mektigste delene av statsapparatet. Revolusjonsgarden er uavhengig av Irans regulære militærstyrker (artesh). Revolusjonsgarden hadde i 2025 rundt 150 000 personell, inkludert bakkestyrker, flyvåpen og marinestyrker, samt den paramilitære Basijmilitsen som har et mannskap på rundt 90 000.«Profile: Iran's Revolutionary Guards». BBC. 18. oktober 2009.Abrahamian, Ervand (2008): History of Modern Iran, Columbia University Press, s. 175–176
Hensiktsmessighetsrådet Hensiktsmessighetsrådet (opprinnelig kalt den administrative forsamling) har som oppgave å megle i tilfeller av konflikt mellom Vokterrådet og parlamentet og foreslå løsninger basert på det islamske juridiske maslahat. Rådet kan godkjenne lovgivning forkastet av Vokterrådet og har til dels medvirket i lovgivning ved å endre punkter som ikke var gjenstand for konflikt mellom parlamentet og Vokterrådet. Medlemmene i rådet utpekes av den øverste leder for fem år og inkluderer geistelige, militære offiserer, tidligere presidenter og byråkrater. Rådets funksjon har blitt utvidet til å omfatte rådgivning til øverste leder.Khodadadi, B. (2025). Public Interest (Maslahat) in Shiʿi Theocracy: Implications for Legal and Political Decision-Making. Iranian Studies, 58(3), 490–525. doi:10.1017/irn.2025.22
Parlamentet Majlis
Parlamentet består av 290 medlemmer i ett kammer. Parlamentet var etter revolusjonen dominert av det regimebærende partiet Det islamske republikkpartiet. Parlamentet (Majlis-e shoura-ye eslami) er offisielt en rådgivende forsamling. Valget skjer i 207 valgdistrikter. Teheran har 30 mandater mens det nest største distriktet har 6 plasser. Parlamentet har lovgivende og kontrollerende myndighet. Vokterrådet kan overprøve lovvedtak i parlamentet og gjør det i en stor andel av sakene. Når lover er godkjent av vokterrådet må de signeres av presidenten for å bli gjeldende lov.
Personer mellom 25 og 85 år var valgbare ifølge valgloven av 1980. Kandidater Kan ikke være «moralsk korrumperte» og må slutte opp om den islamske revolusjonen. Kandidater fra minoritetsreligionene trenger ikke erklære troskap til islam. Valgperioden er 4 år. Det daglige abeidet i parlamentet skjer i fagkomiteer. Parlamentet ledes av et styre på 12 personer og dette styret avgjør om saker og forslag skal legges frem i plenum for debatt.
Kandidater må være over 30 og under 75 år. Vokterrådet og innenriksdepartementet godkjenner kandidatene. Minoriteter har egne plasser ved siden av geografiske distrikter og noen minoritetsgrupper er en betydelig maktfaktor. Parlamentet har ett mandat forbeholdt de iranske jødene. Armenere (kristne; 2 seter), den kaldeiske kirke/assyrere (1 sete) og zoroastrer har egne plasser i parlamentet.Samii, A. W. (2000). The nation and its minorities: Ethnicity, unity, and state policy in Iran. Comparative Studies of South Asia, Africa and the Middle East, 20(1), 128–137. Debattene i plenum og møtereferatene er offentlige; det er ulike syn representert i parlamentet og det er reelle debatter. I 2016 var det 9 kvinner. I 2006 ble innført krav om mastergrad for å stille til valg. Andelen representanter fra presteskapet har gått jevnt nedover siden revolusjonen. I 2020 ble 7100 kandidater (hvorav 660 kvinner) godkjent og omtrent like mange ble diskvalifisert og nektet å stille til valg. Ved de første valgene etter revolusjonen var over halvparten av representantene geistlige, mens etter valget i 2020 utgjorde de 5 % av plassene - samtidig har revolusjonsgarden fått økende innflytelse i parlamentet.
Historisk bakgrunn
Forfatning og utenlandsk dominans