Australias føderasjon var prosessen der de seks separate britiske selvstyrte koloniene Queensland, New South Wales, Victoria, Tasmania, Sør-Australia (som også styrte det som i dag er Northern Territory) og Vest-Australia gikk med på å forene seg og danne Commonwealth of Australia 1. januar 1901, og dermed etablere et system med føderalisme i Australia. Koloniene Fiji og New Zealand var opprinnelig en del av prosessen, men valgte å ikke slutte seg til.
Ved føderasjonen beholdt delstatene systemene for styresett (og tokammerparlamentene) som de hadde utviklet som separate kolonier, men de ble også enige om å ha en føderal regjering som var ansvarlig for saker av nasjonal betydning. Den nye nasjonen ble opprettet som et konstitusjonelt monarki innenfor Det britiske imperiet.
Forsøkene på å oppnå føderasjon på midten av 1800-tallet ble hemmet av manglende folkelig støtte til bevegelsen. Flere konstitusjonskonvensjoner ble holdt i løpet av 1890-årene for å utvikle en grunnlov for samveldet. Henry Parkes, premierminister i kolonien New South Wales, var sentral i denne prosessen. Edmund Barton, som kun ble overgått av Parkes i varighet av sitt engasjement for føderasjonssaken, var fungerende statsminister ved det første nasjonale valget i mars 1901. Valget resulterte i at Barton ble statsminister, men uten å ha flertall.
Denne perioden har gitt navn til en arkitektonisk stil som var utbredt i Australia på den tiden, kjent som Federation architecture, eller «føderasjonsstil».
Tidlige forslag om føderasjon Allerede i 1842 publiserte South Australian Magazine en anonym artikkel som tok til orde for en «Union av de australaske koloniene under et guvernørgeneralskap».
I september 1846 foreslo kolonisekretæren i New South Wales, Edward Deas Thomson, føderasjon i New South Wales Legislative Council. Guvernør i New South Wales, Charles FitzRoy, skrev deretter til det britiske Colonial Office og foreslo en «overordnet funksjonær» med myndighet til å vurdere lovgivningen i alle koloniene. I 1853 ble FitzRoy utnevnt til guvernør over Van Diemen's Land, Sør-Australia og Victoria – en form for føderal guvernørgeneral før føderasjonen – med omfattende fullmakter til å gripe inn i tvister mellom koloniene. Denne tittelen ble også gitt til hans etterfølger, William Denison.
I 1847 utarbeidet den britiske kolonisekretæren Earl Grey en plan for en «generalforsamling» for koloniene. Planen ble raskt skrinlagt. Forslaget inspirerte likevel statsmannen William Wentworth til året etter å foreslå et «kongress fra de ulike koloniale lovgivende forsamlinger» som skulle lovfeste i «interkoloniale spørsmål».
Den 28. juli 1853 foreslo en komité ledet av Wentworth, opprettet for å utarbeide en ny grunnlov for New South Wales, en generalforsamling for de australske koloniene. Denne skulle lovfeste i saker som toll, jernbaner, fyrtårn, straffekolonier, gull og post. Dette var den første offisielle skissen til et fremtidig australsk samvelde presentert i en kolonial lovgivende rapport.
Den 19. august 1857 fremmet Deas Thomson forslag om en parlamentarisk komité i New South Wales for å vurdere føderasjon. Komiteen anbefalte opprettelsen av en føderal forsamling, men et regjeringsskifte gjorde at saken ble lagt til side.
Samme år grunnla Wentworth i England organisasjonen «General Association for the Australian Colonies» med mål om å oppnå en føderal forsamling for hele Australia. I London utarbeidet han et lovutkast for en konføderasjon av de australske koloniene, med lik representasjon i en interkolonial forsamling, et forslag som fikk støtte fra organisasjonen hans. Han foreslo også at det britiske parlamentet skulle vedta en «permissive act» som tillot kolonier som ikke var straffekolonier å føderere etter eget ønske. Forslaget ble kritisert av Robert Lowe, og den britiske kolonisekretæren valgte å ikke fremme lovforslaget, men sendte det til koloniene for uttalelse. Selv om det var prinsipiell støtte for en union, ble saken utsatt mens New South Wales' premier Charles Cowper og Henry Parkes prioriterte å liberalisere Wentworths grunnlov. miniatyr|Guvernør i Queensland Charles Cochrane-Baillie, 2. baron Lamington leser dronningens proklamasjon om føderasjonen i Brisbane. Australasias føderale råd En mer organisert føderasjonsbevegelse vokste fram på slutten av 1880-årene, i en tid med økende nasjonalfølelse blant australiere, hvor flertallet var født i landet. Australsk identitet ble feiret i sanger og dikt, og fremmet av forbedringer i transport og kommunikasjon, som etableringen av et telegrafsystem mellom koloniene i 1872. Føderasjonsideen var også påvirket av andre føderasjoner, særlig USA og Canada.
Henry Parkes, kolonisekretær i New South Wales, foreslo først et føderalt råd i 1867. Etter at forslaget ble avvist av den britiske kolonisekretæren, hertugen av Buckingham, tok Parkes opp saken igjen i 1880 som premier i New South Wales. På en konferanse med representanter fra Victoria, New South Wales og Sør-Australia ble en rekke saker vurdert, blant annet føderasjon, kommunikasjon, kinesisk innvandring, vinsykdommer og tollsatser. Føderasjon kunne sikre fri handel og standardisering av mål og transport.
Det endelige gjennombruddet for et føderalt råd kom på en interkolonial konferanse i Sydney i november–desember 1883, utløst av britisk avvisning av Queenslands ensidige anneksjon av Ny-Guinea og ønsket om en føderalisert Australasia. Konferansen ba det britiske parlamentet om å vedta Federal Council of Australasia Act 1885, utarbeidet av Samuel Griffith, premier i Queensland.
Som følge av dette ble Federal Council of Australasia dannet for å representere kolonienes interesser i forhold til Sør-Stillehavet. New South Wales og New Zealand sluttet seg ikke til. Queensland, Tasmania og Victoria, samt kronkoloniene Vest-Australia og Fiji, ble medlemmer. Sør-Australia var kortvarig medlem fra 1888 til 1890. Rådet kunne lovfeste i enkelte saker, blant annet gjensidig anerkjennelse av statsborgerskap, arbeidsstandarder i fiskeindustrien og rettshåndhevelse over kolonigrensene. Rådet manglet imidlertid fast sekretariat, utøvende myndighet og egne inntekter, og fraværet av New South Wales svekket representativiteten. miniatyr|Politisk karikatur fra Melbourne Punch i 1888 som viser anti-kinesisk rasisme i Australia, en av drivkreftene bak føderasjonsbevegelsen.
Tidlig motstand De enkelte koloniene, med unntak av Victoria, var skeptiske til føderasjon. Politikere, særlig fra mindre kolonier, fryktet dominans fra de folkerike New South Wales og Victoria. Queensland fryktet at nasjonal rasesentrert lovgivning ville begrense importen av såkalte «kanaka» arbeidere, arbeidsinnvandrere fra stillehavsøyene som ble hentet til Australia for å jobbe i sukkerrørindustrien, og dermed true sukkerproduksjonen.
Små kolonier fryktet også tap av tollinntekter, mens New South Wales ønsket å sikre at føderasjonens tollpolitikk ikke ble proteksjonistisk. Fordeling av overskytende tollinntekter var et annet stridstema. Uenighet om styreform og erfaringer fra andre føderasjoner, særlig den amerikanske borgerkrigen, skapte skepsis.
Den gryende australske arbeiderbevegelsen var delt. Nasjonalistisk sentiment og støtte til en «White Australia»-politikk var utbredt, men mange fryktet at føderasjon ville avlede oppmerksomheten fra sosial og arbeidsrettslig reform. Fagbevegelsen mente forslaget til grunnlov var for konservativt og ga senatet for stor makt.
Religiøse faktorer spilte også inn. Generelt var føderasjonsledere protestanter, mens katolikker var mer lunkne, delvis grunnet Parkes’ langvarige anti-katolske holdning. Samtidig kunne irer se paralleller mellom hjemmestyrebevegelsen i Irland og føderasjonen av de australske koloniene. Føderasjonstilhengere som Edmund Barton og Richard O'Connor søkte å opprettholde gode relasjoner med irske miljøer.
Tidlige konstitusjonelle konvensjoner Tidlig på 1890-tallet ble det holdt to møter som etablerte behovet for føderasjon og fastsatte rammene for at dette skulle skje. Et uformelt møte med offisielle representanter fra de australske koloniene ble holdt i 1890. Dette førte til den første nasjonale australske konvensjonen, som møttes i Sydney i 1891. New Zealand var representert både på konferansen og konvensjonen, selv om delegatene deres antydet at det var lite sannsynlig at landet ville slutte seg til føderasjonen fra starten, men at det trolig ville være interessert i å gjøre det på et senere tidspunkt.
Australasian Federal Conference i 1890 Australasian Federal Conference i 1890 ble holdt på initiativ fra Henry Parkes. Fremstillingene av opprinnelsen til møtet begynner ofte med at lord Carrington, guvernør i New South Wales, ertet den aldrende Parkes under en lunsj 15. juni 1889. Parkes skal ha skrytt av at han «kunne føderere disse koloniene i løpet av tolv måneder». Carrington svarte: «Så hvorfor gjør du det ikke? Det ville være en strålende avslutning på livet ditt.»Martin, Henry Parkes, s. 383. Parkes skrev dagen etter til Victorias premierminister Duncan Gillies og tilbød seg å fremme føderasjonssaken. Gillies’ svar var forutsigbart avmålt, gitt Parkes’ motvilje mot å ta med New South Wales i det føderale rådet. I oktober reiste Parkes nordover til Brisbane og møtte Samuel Griffith og Thomas McIlwraith. På hjemreisen stoppet han rett sør for kolonigrensen og holdt den historiske Tenterfield-talen 24. oktober 1889, der han sa at tiden var inne for at koloniene skulle vurdere australsk føderasjon.
Gjennom slutten av 1889 korresponderte premierene og guvernørene, og ble enige om å innkalle til et uformelt møte. miniatyr|Federal Oak i hagen til Victorias parlamentsbygning i Melbourne. Treet ble plantet i 1890 av Henry Parkes for å markere møtet i Australian Federal Conference. Parkes skrev dagen etter til Victorias premierminister Duncan Gillies og tilbød seg å fremme føderasjonssaken. Gillies’ svar var forutsigbart avmålt, gitt Parkes’ motvilje mot å ta med New South Wales i det føderale rådet. I oktober reiste Parkes nordover til Brisbane og møtte Samuel Griffith og Thomas McIlwraith. På hjemreisen stoppet han rett sør for kolonigrensen og holdt den historiske Tenterfield-talen 24. oktober 1889, der han sa at tiden var inne for at koloniene skulle vurdere australsk føderasjon.
Gjennom slutten av 1889 korresponderte premierene og guvernørene, og ble enige om å innkalle til et uformelt møte.
Konferansen møttes i Victorias parlamentsbygning i Melbourne 6. februar og drøftet om tiden var moden for å gå videre med føderasjon.
Mens noen av delegatene mente det var tilfelle, var de mindre koloniene ikke like entusiastiske. Thomas Playford fra Sør-Australia pekte på tollspørsmålet og manglende folkelig støtte som hindringer. På samme måte mente James Lee Steere fra Vest-Australia og delegatene fra New Zealand at det var liten støtte for føderasjon i deres respektive kolonier. miniatyr|Politisk karikatur fra 1900 som viser koloniene New Zealand og Fiji som avviser tilbudet om å slutte seg til føderasjonen, med Zealandia som viser til Australias opprinnelse som straffekoloni.