Uruguays herrelandslag i fotball

Uruguays herrelandslag i fotball er det nasjonale fotballaget til Uruguay. Det blir administrert av Uruguays fotballforbund. Det uruguayanske fotballforbundet ble stiftet i 1900. Uruguay var en av de fire medlemslandene som stiftet CONMEBOL i 1916. De ble medlem av FIFA i 1923.

Landet har deltatt i 15 VM-sluttspill mellom 1930 og 2026, og vunnet to, i 1930 og 1950. De er det minste landet i verden som har vunnet VM, og de er det minste landet i verden som har tatt VM-medalje. Sammen med OL-gullene de vant i 1924 og 1928 utgjorde verdensmesterskapet i 1930 bevis på at Uruguay var verdens beste lag i fotballens første tiår med internasjonal konkurranse. Siden har Uruguay hatt mindre hell, men har flere ganger kommet høyt i VM-sammenheng. I Copa América er Uruguay per november 2022 det mestvinnende laget med 15 seire, like mange som .

Uruguay har lenge hatt fargede spillere, og hadde tidlig, i motsetning til nabolandene, fotball som en idrett for alle, uansett sosialt lag. Uruguay hadde blant annet den første fargede spilleren i verden i en internasjonal turnering, på tross av at landet er sterkt dominert av folk av europeisk avstamning, med omtrent 88 %, der sorte utgjør omtrent 4 %.Uruguay - Encyclopedia of the Nations, hentet 28. desember 2013

Nasjonalstadion er Estadio Centenario i Montevideo. Uruguays drakter er lyseblå, og kallenavnet deres spiller på det. Uruguay har hatt Argentina som rival siden 1901, og har dermed en av de lengste rivaliseringene i verden, bare etter og og eventuelt andre rivaliseringer mellom de fire britiske landslagene.

Historie

thumb|left|Uruguays landslag til deres første kamp i 1902, i lyseblå skjorter og hvitt diagonalt bånd.Uruguays historie er best i begynnelsen. Etter to verdensmesterskap og to OL-gull, greide aldri Uruguay helt å finne veien tilbake til storformen.

Uruguays fotballforbund ble stiftet i 1900, og spilte sin første landskamp den 16. mai 1901, mot i Montevideo. Argentina vant kampen 3-2, og den neste kamp mellom de to, også den i Montevideo, ble vunnet hele 6-0 av Argentina.

Uruguay ble bedre, og de to kjempet fra 1905 om seieren i to private cuper, «Lipton Cup» og «Newton Cup», som var en ren kamp mellom de to landslagene. Uruguay vant den første Lipton Cup, deretter vant Argentina fire år på rad, så Uruguay fire ganger på rad og slik gikk det som oftest i etapper. Noe av det samme mønstret så vi i Newton Cup. De to turneringene var mer eller mindre faste frem til 1929, men etter at VM i fotball ble innført, fikk kampene mindre betydning, og de ble avviklet i 1976, bortsett fra at Lipton Cup gjorde en engangs-gjesteopptreden i 1992.

Da CONMEBOL ble dannet og det første søramerikanske mesterskapet ble arrangert (dette skjedde omtrent samtidig), ble Uruguay plassert i en gruppe med de andre tre lagene i CONMEBOL, Argentina, og . Uruguay stilte med blant andre Isabelino Gradin og Juan Delgado, de to første fargede spillerne i en internasjonal turnering. Dette medførte protester fra Chile, som mente at Uruguay stilte med «afrikanere»Tim Vickery: Music meets football in South America – BBC, 23. februar 2009, hentet 28. desember 2013 Gradin hadde da allerede debutert for Uruguay mot Argentina året før. Uruguay vant kampen 4 –0. Gradin scoret to av målene. I den neste kampen vant Uruguay over Brasil med 2 –1, delvis fordi Brasil ikke kunne stille med toppet lag på grunn av interne stridigheter mellom Brasils fotballforbund og klubbene om profesjonelle spillere. Også her scoret Gradin for Uruguay. Brasils mål kom av Arthur Friedenreich, Brasils første fargede spiller. Friedenreich – Soccer Politics/The Politics of Football, hentet 28. desember 2013

Den siste kampen var mot Argentina. Etter 5 minutter ble banen stormet og branner oppsto, så man måtte spille kampen på nytt et annet sted dagen etter. Omkampen endte 0 –0, og Uruguay vant dermed det første søramerikanske mesterskapet.

Også den andre, nå spilt i Uruguay, ble vunnet av Uruguay, denne gangen ved å slå samtlige lag. Nå var Ángel Romano den store spilleren med fire av Uruguays ni mål. Uruguay slo Argentina 1–0, og de andre lagene 4–0. Neste ble spilt i 1919, og denne gangen vant Brasil etter at Brasil og Uruguay begge slo Chile og Argentina, og spilte uavgjort seg imellom. Målforskjell var ikke inkludert, så de to spilte en kamp seg imellom med fire (!) ekstraomganger på et kvarter hver, Friedenreich scoret kampens eneste mål i det 122. spilleminutt.

Uruguay vant igjen i 1920, men leverte dårligere resultater i 1921 (tredjeplass) og 1922 (endte a poeng med Brasil og Paraguay, men trakk seg under omspillet dem imellom om førsteplassen). I 1923 var Uruguay tilbake og vant igjen.

1924–1930: Best i verden thumb|left|José Andrade bak bardisken, serverer genever til sine lagkamerater under OL i 1928. Uruguay hadde lenge dominert i Sør-Amerika, men det var først i denne seksårsperioden at Uruguay møtte verdens beste motstandere ved å også møte topplag fra Europa. Det viste seg at heller ikke disse kunne stoppe Uruguay i denne perioden.

OL 1924 Uruguay vant klart det søramerikanske mesterskapet i 1923, og også retten til å representere Sør-Amerika i OL i Paris 1924. Som det eneste laget som holdt seg unna severdigheter og som hadde fysisk trener og lege, hatte Uruguay en fordel over de andre.

Fordelen ble utnyttet til det fulle. Uruguay vant 7–0 over i den første kampen, og deretter 3–0 over . I kvartfinalen vant de 5–1 over , før de i semifinalen slo 2–1 etter for første gang å ha ligget under. I finalen møtte Uruguay og vant hele 3–0. Toppscorerne for Uruguay var Pedro Petrone og Héctor Scarone, men også José Andrade markerte seg som en svært god spiller. Etter OL-gullet møtte Uruguay Argentina i en privatlandskamp der Argentina vant ved et mål som ble scoret direkte fra corner. Ettersom Uruguay var olympiske mestre, ble det å score direkte fra corner kalt et «olympisk mål». Betegnelsen brukes fortsatt.

OL 1928 Uruguay trakk seg fra det søramerikanske mesterskapet i 1925, men vant i 1926 og kom på andreplass i 1927.

Uruguay var selvskreven i neste OL, og de var selvskrevne favoritter. Denne gangen var de imidlertid ikke alene fra Sør-Amerika, også Argentina kom med. Nederland viste seg som den beste motstanderen Uruguay hadde hatt, og under OL i 1928 møttes de to allerede i første runde. Da vant Uruguay 2–0. Deretter vant Uruguay 4–1, før de i semifinalen slo Italia 2–1. Finalen ble mot arvefienden Argentina. Første kamp endte 1–1, og andre endte 2–1 med Scarone som matchvinner. Scarone og Petrone var fortsatt de to målscorerne for Uruguay.

VM 1930 På grunn av at Uruguay fikk et nytt stadion og lovet å dekke omkostningene til deltakerne som kom til landet, ble landet vertskap til det første VM. Det var delt inn i fire grupper der vinnerne gikk videre til semifinaler. Uruguay møtte og . Peru hadde bare i kort tid vært medlem av CONMEBOL. Uruguay møtte første Peru og vant 1–0 etter mål av Héctor Castro. Deretter slo de Romania 4–0. Deretter vant de 6–1 over Jugoslavia i semifinalen og Argentina 4–2 i finalen.

1930-1950: Boikott og best i verden igjen thumb|Uruguays verdensmestre i VM i 1950. Uruguay var verdens beste lag, men VM var dårlig representert. På tross av at Uruguay to ganger og Argentina en gang hadde tatt turen over til Europa, hadde verken , , eller tatt turen over til Uruguay. Da det ble klart at Italia arrangerte VM i 1934, bestemte Uruguay seg for å boikotte.The birth of a footballing giant Brazil 2014 World Cup Portal hentet 29. desember 2013 Det var en avtale om at verdensmesterskapet skulle spilles annenhver gang i Europa og Sør-Amerika, og da VM i 1938 ble arrangert i Europa, bestemte Uruguay seg for å boikotte VM igjen.

Uruguay brukte derfor mesteparten av tiden til det søramerikanske mesterskapet. Tempoet hadde imidlertid sunket, og Uruguay spilte derfor i det søramerikanske mesterskapet i 1935 (seier), 1937 (tredjeplass) og 1939 (andreplass). Uruguay spilte også kamper mot Argentina i Lipton og Newton Cup, men fikk ellers liten konkurranse. I 1941 ble det en ny andreplass i det søramerikanske mesterskapet før Uruguay vant samtlige kamper på hjemmebane i 1942. Deretter fulgte en skuffende rekke med to fjerdeplasser, en tredjeplass og i 1949 en skuffende sjetteplass, den dårligste plasseringen fram til tangeringen i 1979. Det kunne unektelig se ut som om Uruguay ikke lenger var et topplag.

Uruguay var i gruppe med , og i kvalifiseringen til VM i 1950. Før kvalifiseringen trakk imidlertid Ecuador og Peru seg, slik at Paraguay og Uruguay automatisk kvalifiserte seg. Med erkerivalen Argentina ute (de hadde et anstrengt forhold til Brasil etter en kamp dem imellom året før, og boikottet VM), hadde Uruguay dermed sikret seg å bli bedre enn nabolandet i sør.

VM 1950 Uruguay kom i gruppe med Frankrike og . Frankrike trakk seg før VM startet, og det betydde at Uruguay vant gruppen med én kamp, 8–0 over Bolivia. Uruguay gikk videre til finalegruppen, der alle møtte alle. Andre lag var , og Brasil. Uruguay startet med 2–2 mot Spania og deretter 3–2 mot Sverige. Brasil hadde slått både Sverige og Spania overlegent, og var store favoritter. Foran det som skulle bli finalen - formatet var slik at finale var erstattet med finalegruppe - tok svært mange brasilianere seieren på forskud.Alex Bellos: Fateful Final: 1950 World Cup in Rio de Janeiro’s Maracanã - Brazilmax.com, 29. mars 2004, hentet 29. desember 2013 Brasil ville greie seg med uavgjort, Uruguay måtte vinne.

Uruguay lå lavt i første omgang og red av angrep etter angrep. Det sto 0–0 til pause. To minutter etter pause sto det 1–0 til Brasil. Víctor Rodríguez Andrade, nevø av José Andrade, mente at målet var offside, og sa det til Uruguays kaptein Obdulio Varela. Varela bestemte seg for å diskutere med dommeren om hvor vidt målet var offside, noe som handlet om å trekke ut tiden til publikum hadde stilnet.Varela, Uruguay’s legendary leader - FIFA.com (udatert), hentet 29. desember 2013 Uruguay fikk roet nervene igjen, og kjempet seg inn i kampen. Utlikningen kom etter 66 minutter, og i det 79. minutt kom vinnermålet, Alcides Ghiggia satte inn 2–1 til Uruguay. Brasil hadde tapt VM på hjemmebane, mens Uruguay hadde vunnet to VM av to mulige, gitt at de boikottet de imellom.

1950–1974: Midt på treet Suksess kan være en farlig ting. Sølvmedaljørene fra Brasil vant VM-gull tre ganger de påfølgende fem VM, mens Uruguay greide seg dårligere. Fortsatt var plasseringene relativt akseptable, men det ville seg aldri helt tilbake til den gode perioden.

Som regjerende verdensmester trengte ikke Uruguay å kvalifisere seg til neste VM. Det ble i stedet privatlandskamper mot forskjellig motstand, inkludert en 6–1-seier over og flere møter mot Brasil. I 1953 kom Uruguay på tredjeplass i det søramerikanske mesterskapet.

Under VM i 1954 i Sveits ble Uruguay plassert i samme gruppe som , og . I dette VM ble lagene seedet, slik at de to seedede lagene ikke møtte hverandre, og de to useedede lagene ikke møtte hverandre. Uruguay og Østerrike var seedet, og møtte hverandre ikke. I stedet møtte Uruguay først Tsjekkoslovakia og vant 2–0, før de møtte Skottland og vant hele 7–0. I kvartfinalen slo Uruguay England 4–2. I semifinalen ventet favorittene , og det sto 2–2 etter 90 minutter. I ekstraomgangene scoret Ungarn to ganger, og vant dermed kampen. I bronsefinalen møtte Ungarn endelig Østerrike, og tapte 1–3.

1955–1965: En rekke svake resultater