«Kronan» var et svensk krigsskip (regalskip) som tjenestegjorde som flaggskip for den svenske flåten i Østersjøen i 1670-årene.
Sammenfattet oversikt
Krigstjeneste og forlis «Kronan» var et av verdens største fartøy i sin samtid. Etter noen få års tjeneste og to sjøslag mot danske og nederlandske flåtestyrker, forliste «Kronan» i slaget ved Öland den 1. juni 1676. Forliset skyldtes at skipet kantret i en altfor brå manøver. Ved kantringen ble kruttmagasinet, som lå i baugen, antent. Det meste av den forreste delen av styrbordsiden ble sprengt bort. Over 800 menn omkom da «Kronan» sank. Med i dypet fulgte over 100 kanoner, verdifull utrustning, private eiendeler og store pengesummer fra krigskassene.
Tapet av flaggskipet «Kronan» var et hardt slag for Sverige under den skånske krigen. Som flåtens største og tyngst bevæpnede skip var «Kronan» også et viktig symbol for kongemakten. Med forliset mistet flåten nesten ti prosent av det aktive mannskapet, men også flåtens øverste offiser, riksadmiral Lorentz Creutz, og en rekke høytstående offiserer. Ettersom slaget ved Öland og sjøkrigen i 1676 resulterte i nederlag, ble det oppnevnt en kommisjon som skulle undersøke om noen kunne klandres. Ingen ble dømt, men Creutz måtte bære mye av ansvaret for forliset, siden han ikke hadde erfaring til sjøs og fra sjøkrig.
Nyere forskning har vært mer forsiktig med å klandre Creutz. Istedenfor har man pekt på dårlig organisasjon innen flåten og mangel på erfarent og kompetent befal. Adelige offiserer ble prioritert framfor ikke-adelige (ofrälse), til tross for at de sistnevnte - som stort sett kom fra handelsflåten - hadde stor kompetanse i sjømannskap.
Funnet som vrak i 1980 «Kronan» ble funnet i 1980 av en gruppe med den kjente vrakforskeren Anders Franzén, som hadde funnet «Vasa» i 1950-årene, i spissen. Deretter ble det organisert årlige undersøkelser for å kartlegge vrakplassen og berge gjenstander. Etter «Vasa» er «Kronan» et av de meste oppsiktsvekkende vrakfunn i Østersjøen. Hittil er over 30 000 ulike gjenstander hentet opp fra vrakplassen for å bli konservert. Mye er stilt ut i Kalmar läns museum. Museet har i dag ansvar for de arkeologiske utgravningene og den permanente utstillingen rundt «Kronan».
Bakgrunn 250px|mini|Kart over Sveriges territoriale erobringer og tap 1560-1815. Sverige var på sitt høyeste som stormakt da «Kronan» ble bygd. Sverige nådde høydepunktet som europeisk militærmakt i den såkalte Stormaktstiden, og ble en betydelig maktfaktor i Europa fra 1660. Med krigen mot Danmark 1657-1658 hadde svenskekongen Karl X Gustav gjennom et vågestykke av de sjeldne ført hæren over isen på Lillebælt og Storebælt, og marsjerte rett inn i Danmarks hjerte for å erobre Danmark en gang for alle. Da ville Sverige ha kvittet seg med sin erkefiende og kunne kanskje overta den lukrative Øresundstollen. Men stormaktene i Europa ønsket heller at Østersjøen skulle deles mellom ulike makter. Kongeriket England og De forente Nederlandene gikk i forbund med Danmark, og Karl X Gustavs forsøk på å underlegge seg Danmark mislyktes. Med hele nåværende Finland i svensk besittelse, samt besittelser i Baltikum og Pommern, dominerte likevel Sverige Østersjøen.Göran Rystad Skånska Kriget och kampen om hegemonin i Norden, i Rystad (2005), s. 16-19
På begynnelsen av 1670-årene var den svenske formynderregjeringen preget av et svakt styre, men rikskansler Magnus Gabriel De la Gardie argumenterte for å styrke båndene til Frankrike. Dette resulterte i en fransk-svensk allianse i 1672. Samme år ble De forente Nederlandene angrepet av Frankrike, en hendelse som skapte stor diplomatisk uro på kontinentet. I april 1674 la den franske ambassadøren fram et forslag til Sverige om å forsterke de stående svenske troppene i Pommern til 22 000 mann, i bytte med et stort pengebeløp.Göran Rystad Skånska kriget och kampen om hegemonin i Norden i Rystad (2005), s. 20
Situasjonen for Sverige var vanskelig, og det franske presset om å gå inn i Brandenburg ble til slutt avgjørende. I desember 1674 gikk general Carl Gustaf Wrangel til angrep. Ennå hadde krigen ikke begynt for alvor, men et halvår senere erklærte De forente Nederlandene krig som et resultat av dette angrepet. Samtidig led Sverige et nederlag ved Fehrbellin, som militært sett kanskje ikke hadde så stor betydning, men som ble et stort prestisjenederlag for den svenske militærmakten. Danmark-Norge svarte med en krigserklæring 2. september 1675 til Sverige. I slutten av juni 1676 gikk en dansk hær i land i Skåne. For å forsvare de svenske interessene var det nødvendig med en sterk flåte.Göran Rystad Skånska kriget och kampen om hegemonin i Norden i Rystad (2005), s. 20-21
Flåtens ekspansjon Fra 1650-årene pågikk det en forandring av de europeiske statenes orlogsflåter. Tidligere hadde sjøstridstaktikken gått ut på at skip sloss mot hverandre individuelt eller i mindre grupper i det som kalles melée-taktikk eller nærkamp. I den første krigen mellom England og De forente Nederlandene på 1650-årene begynte man å utvikle den såkalte linjetaktikken, der flåtestyrkene kjempet i en rett linje, baug mot akter. Skipet til den øverstkommanderende lå i midten for bedre å kunne kontrollere styrkene. Tidligere hadde utfallet i sjøkriger blitt avgjort ved å erobre motstanderens skip ved entring. I den andre halvdelen av 1600-tallet ble det lagt større vekt på overlegen ildkraft for å senke fiendtlige fartøyer eller tvinge dem ut av strid. Øverstkommanderendes oppdrag i sjøstrid var dermed å holde sammen sin egen linje, samtidig som han forsøkte å splitte motstanderens linje. På den måten kunne han konsentrere sine styrker mot deler av fiendens flåtestyrke. Denne taktikken ble utviklet og forfinet i første halvdel av 1700-tallet og ble totalt dominerende i maritim krigføring fram til første verdenskrig.Glete (1993), s. 173-178.
Den nye taktikken favoriserte store og robuste skip som kunne seile stabilt og holde sin plass i linjen selv i hard strid. Linjetaktikken hang også sammen med en generell utvikling i samfunnet som vektla disiplin. Mektige sentralstater gjorde krav på stående flåter, ledet av yrkesoffiserer. Krigen ble i større grad underkastet en strengere organisering. Stridsformasjoner ble med tiden mer standardisert, og skulle helst følge matematiske idealmodeller. Militærmakten økte ved at den ble sentralisert, og på slutten av 1660-årene startet man et omfattende skipsbyggingsprogram i Sverige.Glete (1993), s. 176.
mini|600px|Stockholm fra kobbergraveringen Suecia antiqua et hodierna av Erik Dahlbergh og Willem Swidde, trykt i 1693. Utsikten viser den svenske hovedstaden som en travel havneby, i forgrunnen til høyre utsiktstårnet på Kastellholmen ved de kongelige skipsverftene på Skeppsholmen.
Konstruksjon «Kronan», også kalt «Stora Kronan»,Se bl.a. Anders Franzén om standardisering av navn i Johansson (1985), s. 9 og Lundgren (1997), s. 8 var et av datidens tyngst bestykkede krigsskip, en tredekker med 105 kanoner. Skipet hadde tre dekk med kanonporter langs skipet (batteridekk). I tillegg til batteridekkene hadde skipet sju nivåer fordelt på seks dekk. Lengst nede, like over kjølen, var holdet (hålskepp på svensk). Ovenfor det og fremdeles under vannlinjen lå banjerdekket, som sammen med holdet var forrådsrom. Over dette var to helt lukkede batteridekk og ytterlig et tredje som til dels var åpent i midten av fartøyet, og overdekket med et dekk på forskipet og to på akterskipet. Dekket på forskipet utgjorde forkastellet, mens de to dekkene i akterskipet utgjorde skansedekket og poopdekket.Anders Nilsson, i Johansson (1985) s. 52-53
500px|mini|Diagram av «Kronan»s dekkstruktur basert på en modell av Kalmar läns museum. I første halvdel av 1600-tallet hadde man bygget skip på «hollandsk manér», med flat og rektangulær bunn som gjorde at skipet stakk relativt grunt. Byggemåten var tilpasset de grunne nederlandske farvannene, og den muliggjorde hurtigere skipsbygning. Ulempen med denne teknikken var at skipet fikk en relativt lett konstruksjon, og at det ble noe ustabilt i høy sjø. Dette siste var ikke gunstig for orlogsfartøy med skipsartilleri. «Kronan» ble isteden bygd på «engelsk manér»: Det var rundere midtskips og stakk dypere. Akterskipet var smalere og skarpere under vannlinjen, noe som minsket vannmotstanden.Anders Nilsson, i Johansson (1985), s. 38-29
Lengden fra forstevnen til akterstevnen på «Kronan» var 53 m (174 fot); ikke medregnet baugsprydet og gallionen. Bredden på skipet var 12,9 m (42 fot) på det bredeste punktet mellom spantene. Det er antatt at «Kronan» stakk 6,2 til 6,8 meter (20-22 fot) dypt i vannet ved full last.Glete (1999), s. 17 Høyden på skipet fra kjølen til den høyeste mastetoppen er ikke kjent, men Kalmar Läns museum har anslått den til nærmere 60 meter.
«Kronan»s deplasement, skipets tyngde beregnet etter hvor mye vann det fortrengte, er ikke eksakt kjent ettersom man savner tilstrekkelig presise oppmålinger, men er beregnet til omtrent 2 300 tonn. Dette var lite sett i forhold til antallet kanoner «Kronan» var utrustet med. Det var først i andre halvdel av 1600-tallet at man i Europa begynte å bygge tredekkere i større utstrekning. Med «Kronan» var man fremdeles inne i en eksperimentperiode. Både engelske og franske tredekkere var kjent for å være ustabile. Dette var fordi man bygde dem høye og smale, og utrustet dem med for mange kanoner. Avstanden mellom de nederste kanonportene og vannlinjen kunne derfor bli svært liten. Blåste det hardt ved en trefning, var man tvunget til å stenge de nederste portene, og da kunne man heller ikke bruke skipets tyngste kanoner. På 1700-tallet begynte man å bygge større og tyngre skip og med samme antall kanoner som «Kronan». De lå da på 3 000 til 5 000 tonn, noe som gjorde de nye skipene mer stabile. Da «Kronan» ble bygd var hun blant de tre eller fire største fartøyene i verden. Ettersom trenden med å bygge større skip tiltok gjennom årene, kom det svenske skipet på en delt syttendeplass ved forliset.Glete (1999). mini|upright|Kanoner berget fra «Kronan» og utstilt på Kalmar läns museum.
Bestykning Ifølge den offisielle bestykningsplanen skulle «Kronan» utrustes med 124-126 kanoner; 34-36 kanoner på hvert batteridekk og ytterligere 18 på de øvre dekkene og i for- og akterkastellet. Kanonene ble klassifisert etter vekten på kulene de skjøt, som varierte fra 3 pund (1,3 kg, svensk pund) til 36 pund (15,3 kg, svensk pund), mens selve kanonene veide fra noen hundre kilo opp til fire tonn. I praksis ble de tyngste kanonene plassert lengst nede og de lettere ovenfor, for å gjøre fartøyet så stabilt som mulig. Skipets virkelige slagkraft kom fra 30- og 36-punds kanonene på nedre batteridekk, som kunne tilføye stor skade på lengre avstand enn det lettere artilleriet. En stor del av de mindre kanonene på under 18 pund ble først og fremst brukt til å skade motstanderens besetning, fremfor å ødelegge selve skipet.
I dag regner man med at antallet kanoner som «Kronan» førte var færre enn hva dokument fra 1670-årene oppgir. Spesielt de tyngre 36- og 30 pundskanonene var mangelvare hos svenskene, og de ble ofte erstattet med lettere skyts. Med utgangspunkt i hvor mange kanoner som er berget fra «Kronan» på 1680-årene og de som er funnet fra utgravningene etter 1980, antar man at antallet kanoner kunne være omtrent 105 til 110. Det stemmer også med beregninger av hvor mange kanoner som faktisk fikk plass på hvert dekk og med antallet kanonporter. Tabellen under viser lister over kanonene, der bestykningsplanen fra 1671 sammenlignes med kalkulasjonene gjort av marinehistorikeren Jan Glete.Glete (2002)