høyre|rammeløs Disko (fra engelsk: disco) er en danseorientert musikksjanger som oppstod i afro-amerikanske og homofile klubbmiljøer i New York på begynnelsen av 1970-årene. Mer rytmer kom inn i den elektroniske musikken og discoen oppstod fra soul, funk og Motown-musikk. Disko kjennetegnes av dansbar 4/4-rytme og repetitive basslinjer, bruk av instrumenter som bassgitar, gitarer, trommer, strykere, piano og messingblåsere, samt fengende og glade melodier og tekster. Elementene er lånt fra samtidige musikksjangre som funk, soul, rock og salsa.
Betegnelsen brukes også om det samtidige klubbmiljøet som musikksjangeren sprang ut av, og om en bestemt nattklubb- og klesstil som forbindes med sjangeren. Discoen hadde en kort storhetstid og allerede i 1979 regnes sjangeren som død. Den ble etterfulgt av post-disko som på ingen måter ble like populær.
Betegnelsen ble første gang brukt 13. september 1973 av musikkjournalist Vince Aletti i artikkelen «Discotheque Rock '72: Paaaaarty!» publisert i musikkmagasinet Rolling Stone.Brewster and Broughton (2006) s. 160 Betegnelsen er avledet fra franske «discothèque», som igjen er en kombinasjon av to franske ord: «disque», som betyr plate, og «bibliothèque», som betyr bibliotek.Shapiro (2009) s. 3: It's appropriate, then, that the ancestral roots of disco culture and the very notion of the discoteque (the combination of two French words, 'disque', meaning record, and 'bibliothèque, meaning library) can be tracked back to Nazi Germany and Nazi-occupied Paris during World War II.
Den store dansefilmen med John Travolta, Saturday Night Fever, kom ut i 1977 og introduserte et lettfordøyelig bilde av discokultur for et stort publikum. Filmens lydspor, Bee Gees sanger fra albumet med samme navn som filmen, inneholdt en rekke hits og solgte meget bra.
Musikksjangeren disko Den dansbare 4/4-rytmen i disko kalles «four-to-the-floor». Betegnelsen stammer fra rock, og spiller på når trommeslageren trår fotpedalen på basstromma fire ganger hver takt for å holde en stødig 4/4-rytme.Butler (2006) s. 78: «The latter terms comes from rock, in which a performer playing a drum would need to drepress the foot pedal on the bass drum (the "kick" drum) four times per measure in order to play a four-quarter-note pattern. Tempoet er rundt 120 slag i minuttet (bpm) (omtrent to slag per sekund), med vekselvis bass- og skarptrommeslag, og ofte cymbaler som fyller tomrommene mellom slagene.Brook (2013): The basic tempo of disco is approximately 120 beats per minute (that's about 2 beats per second), with alternating bass and snare drumbeats, and often cymbals filling the gaps between the beats. Mens mesteparten av disko faller inn i rekkevidden av 115-130 slag i minuttet, kan disko være så rask som 135-140 slag i minuttet, eller så sakte som omtrentlig 100 slag i minuttet.Brook (2013): «While most disco falls into the range of 115-130 beats per minute, disco can be as fast as 135-140 beats per minute, or as slow as approximately 100 beats per minute.»
Disko ble (og blir) laget av musikkprodusenter i studio med innleide studiomusikere, og de vanligste instrumentene var (og er) trommer, bass, gitarer, piano, messingblåsere, strykere, fløyter, og diverse slagverk. Synhtesizere ble (og blir) også brukt, men var ikke blant de viktigste instrumentene.Butler (2006) s. 38: «Most disco records were made in record company studioes wih session musicians: even the most commercially successful releases list an aray of performers on instruments such as drums, bass, lead guitar, rhyth guitar, grand piano, and miscellaneous percussion. Synthesizeres were used as well, but they were not the predominant form of instrumentation.»Brook (2013): «(...) some basic disco songs are punctuated by saxophones, flutes, harps, latin percussion, sound effects, and other unexpected sounds, and only some of them contain violins.»
I motsetning til den elektroniske dansemusikken som sprang ut av disko senere, er disko en sjanger med mye vokal. Disko-utgivelser omtales som «sanger» og ikke som «spor».Butler (2006) s. 39: «Furthermore, disco was a resolutely vocal style; most disco releases were easily identifibale as "songs" rather than "tracks".»
Disko-hits (utvalg)
The Temptations «Law of the Land» (1973) Harold Melvin & The Blue Notes «The Love I Lost» (1973) Carl Douglas «Kung Fu Fighting» (1973) George McCrae «Rock Your Baby» (1973) Manu Dibango «Soul Makossa» (1973) Barry White «You're the First, the Last, My Everything» (1974) MFSB «T.S.O.P. (The Sound of Philadelphia)» (1974) Gloria Gaynor «Honeybee» (1974) Silver Convention «Save Me» (1975) Salsoul Orchestra «Salsoul Hustle» (1975) Donna Summer «Love to Love You Baby» (1975) Boney M «Baby Do You Wanna Bump» (1975) The Jackson Five «Forever Came Today» (1975) Van McCoy «The Hustle» (1975) Vicki Sue Robinson «Turn the Beat Around» (1975) KC & The Sunshine Band «That's the Way (I Like It)» (1975) Bee Gees «You Should Be Dancing» (1976) Silver Convention «Get Up and Boogie» (1976) Boney M «Daddy Cool» (1976) ABBA «Dancing Queen» (1976) Thelma Houston «Don’t Leave Me This Way» (1976) Bee Gees «Stayin' Alive» (1977) Donna Summer «I Feel Love» (1977) Cerrone «Supernature» (1977) Boney M «Ma Baker» (1977) Chic «Le Freak» (1978) Village People «Y.M.C.A.» (1978) Sister Sledge «We are Family» (1978) Gloria Gaynor «I Will Survive» (1978) Chic «Good Times» (1979) Earth, Wind & Fire «September» (1979)
Diskos opprinnelse Disko ble utviklet i New York på begynnelsen 1970-årene for å imøtekomme økende etterspørsel av dansbar musikk fra nattklubber.Brook (2013): «Disco music developed in the early 1970s to cater to nightclub audiences. For this reason, there is a mostly consistent beat to keep people moving on the dancefloor.»Butler (2006) s. 37: «Like almost every style of dance music to come after it, disco first developed on the dance floor, with studio production following after.» På denne tiden fantes ingen spesifikke «disco»-plater. DJ-ene på nattklubber som the Sanctuary, the Loft, the Haven, og the Gallery, hvor mesteparten av danserne var homofile og/eller afroamerikanere, spilte en eklektisk miks av funk, soul, rock og salsa.Butler (2006) s. 36: «In the early years of this decade, DJs played a mixture of funk and soul at New York clubs such as the Sanctuary, the Loft, the Haven, and the Gallery, where the majority of the dancers were African American and gay.»
For å holde folk dansende på dansegulvet, spilte DJ-ene ofte plater med lignende beat og tempo. Med denne bevisste seleksjonen av plater skapte DJ-ene et distinkt «disco»-sound, som etterhvert ble etterlignet av musikkprodusenter i studio.Butler (2006) s. 37-38: «In the early years, the records DJs played were mostly funk and soul; specifically "disco" records did not exist. However, because disco DJs favored certain stryles or records over others, and bacause they combined records in unique ways, they created a distinctive "sound", which was eventuelly imitated in the studio.» Under disco-bevegelsen oppstod 12 tommer-singelen, remiksen og en mengde nye studioteknikker.Brewster og Broughton (2006) s. 137: «By the end of its reign had been bort the 12-inc single, the remix and a host of new studio techniques.»
Disco oppstod i en tid hvor mange tiår med frigjøringskamp for grupper som homofile, afroamerikanere og kvinner begynte å gi avkastning. Etter Stonewall-opprøret i New York sommeren 1969, hvor gjestene på homseklubben Stonewall Inn gjorde opprør mot politiets trakassering av homofile, kunne homofile åpenlyst gå ute i gatene.Brewster og Broughton (2006) s. 134-135
I 1969 åpnet nattklubben The Sanctuary på Mahattan, som et av de første trygge musikalsk møtestedene for homofile.Shapiro (2009) s. 15: «The Sanctuary was one of the sites of the first full flowering of gay liberation even though the gay righs was ignited a couple of miles away at a bar called Stonewall Inn in Greenwhich Village.» Francis Grasso, den faste DJ-en på The Sanctuary, regnes som den første moderne DJ-en.Brewster og Broughton (2006) s. 145: «He is the aancestor of all modern DJs, the godfather of the craft, the first DJ that we would recognise as doing the same thing as DJs do today.» Han var den første DJ-en som ikke bare spilte en tilfeldig plate etter en annen, men som mikset plater og skapte en reise, en fortelling, et «sett».Brewster og Broughton (2006) s. 139: «Francis Gasso was the first DJ to present a true creative performance. He was the first to show that a nightful of record could be a single thing: a voyage, a narrative, a set.»
Grasso brukte mange av de samme platene som andre DJ-er (det var langt færre utgivelser på den tiden), men spilte bare de mest dansbare låtene. Han beat-mikset platene for å holde en stødig og uavbrutt beat igjennom hele kvelden. Han brukte ofte to eksemplarer av samme plate for å forlenge en låt.Brewster og Broughton (2006) s. 146: «He would often use two copies of the same record to extend it (...).» Grasso var ikke den første DJ-en som beat-mikset, men han var den første DJ-en som gjorde det til en påkrevd ferdighet.Brewster og Broughton (2006) s. 145: «Whethver he really did have this ability straight away, Francis was certainly the DJ who made beat-mixing av required skill.» I motsetning til DJ-er før ham eide Grasso selv alle platene han spilte og han brukte mye tid og krefter på å utvide samlingen. Han kjøpte ikke bare populære amerikanske plater, men også gamle plater, importerte plater og undergrunnsplater.Brewster og Broughton (2006) s. 141: «Previously, a DJ's records belonged to the club, but Francis owned the music the played and put considerable effort into buying it (...).»
Plater som Francis Grasso spilte på The Sancturary og The Haven:Brewster and Broughton (2006), 138-146 Michael Olatunji «Drums of Passion» (aka «Jin-Goh-La-Bah») Little Sister «You're the One» Santana «Soul Sacrifice» Led Zeppelin «Whole Lotta Love» Chicago Transit Authority «I'm a Man» Iron Butterfly «In-A-Gadda-Da-Vida» Rare Earth «Get Ready».
I 1970 holdt David Mancuso den første «Love Saves the Day»-festen på The Loft, som var hans egen loftlelighet på Broadway. Mancuso spilte en variert miks av plater som publikum danset til. Mancuso hadde et moderne lydsystem bygget av vennen og lydteknikeren Alex Rosner. Mancuso slapp inn alle som spurte, uavhengig av deres legning, hudfarge eller sosiale status. De ukentlige festene hans tok av og konseptet han utviklet ble en «blueprint» for den moderne nattklubben.Brewster and Broughton (2006), s. 150-155; Shapiro (2009), s. 19-21
Plater som David Mancuso spilte på The Loft: Bonnie Bamflett «Crazy 'Bout My Baby» Traffic «Glad» Temptations «Papa Was A Rolling Stone» War «Country City Country» Andwela «Hold On To Your Mind» Circus Maximus «Wind» Barrabas «Wild Safari» og «Woman» Babe Ruth «The Mexican» Manu Dibango «Soul Makossa».
I 1972 ble The Gallery, den første kommersielle nattklubben som var inspirert av The Loft, startet av Nicky Siano. Nicky Siano hadde selv vanket på The Loft og ønsket å gjenskape stemningen der. Nattklubben var en av de mest populære i New York, hadde gjester som Larry Nevan og Franke Knuckles, og holdt det gående til 1978.Brewster and Broughton (2006), s. 160-164; Shapiro (2009), s. 25-26 Larry Levan, senere legendarisk DJ på nattklubben The Paradise Garage, omtalte lørdagskveldene på The Gallery som hans «lørdagsmesse».Brewster and Broughton (2006), s. 161: «Larry Levan called the Gallery his "Saturday Mass".»
Plater som Nicky Siano spilte på The Gallery: Diana Ross «Love Hangover» Harold Melvin «The Love I Lost» Trammps «Love Epidemic» Betty Wright «Where is the Love?» Labelle «What Can I do for You?»