Marie Østrem (1890–1983) var en norsk kvinne fra Os i Hordaland. Hun er kjent for sitt arbeid med å hjelpe sovjetiske krigsfanger i Os kommune med mat og klær under andre verdenskrig.
Liv Marie Østrem var født i Bergen i 1890 og ble gift med Reinholdt Østrem i 1909. Mannen fikk noen år senere jobb som smed ved Nesttun-Osbanen, en smalsporet jernbanelinje mellom Os og Nesttun i drift mellom 1894 og 1935. Ekteparet bosatte seg da på Os, på Fossheim ved Oselva, like nord for Osøyro.
Humanitært arbeid blant sovjetiske krigfangar Marie var dreven av kristen nestekjærlighet i sitt arbeid for å hjelpe lidende medmenneske. Da hun fikk se de forkomne krigsfangene komme til Osøyro 26 oktober 1942 skrev hun i dagboken sin:
Tårene sprenger på […] Og da jeg endelig går hjemover lover jeg meg selv at disse arme menneskene skal jeg forsøke å hjelpe det lille jeg kan. Jeg ber til Gud hele veien hjemover at han må gi meg styrke til dette arbeidet.
Da den tyske leirsjefen Reddinger ble overført til tjeneste på Fjell festning i april 1943, begynte Marie Østrem for alvor sitt hjelpearbeid. Høsten og vinteren 1942-1943 ble hun klar over de dårlige forholdene krigsfangene levde under, ikke minst gjennom den rømte fange som kalte seg «Leonid» (Ivan Trofimovitsj Pokinboroda).
Marie Østrem klarte å få de senere tyske leirsjefene til å godte at hun leverte mat og klede til krigsfangene, på tross av at all kontakt mellom fangene og sivilbefolkningen var forbudt. Hun gav inntrykk av å være en naiv kvinne og personlig kristen og de tyske offiserene regnet henne for å være ufarlig og upolitisk. Dette utnyttet hun på kløktig vis til å drive hjelpearbeid. Det var mange osinger som ga mat og klær, men det var bare Marie som hadde mulighet til å levere det videre til fangeleiren på Haugsneset gjennom sin personlige kontakt med leirsjefene. Hun ble dermed organisatoren av hjelpearbeidet i bygda.
Hedret av Sovjet etter krigen Krigsfangene var svært takknemlige for hjelpen og kalte henne for «Russkaja mama» ('Russisk mor'). Hun førte dagbok om opplevelsene sine i hjembygden, og dokumenterte således det humanitære arbeidet sitt under okkupasjonstiden. Deler av dagboka ble oversatt til russisk og utgitt som bok i Moskva i 1959 (Дневник «русской мамы») og senere også på norsk på Eide Forlag i Bergen i 1962 (Marie Østrems dagbok). Arbeidet hennes og forholdene blant krigsfangene i Os er også skildret i boken Forelebig udö! (2007) av historikeren Ole-Jacob Abraham.
Hjemvendte fanger brevvekslet i årevis med Marie og Reinholdt Østrem. Noen av disse tok initiativ til å invitere ekteparet til Sovjetunionen. I 1958 kom de på offisielt besøk og ble hedret i Kreml for sin innsats for de sovjetiske krigsfangene under andre verdenskrig. Begge ble tildelt Sovjetunionens orden for Fedrelandkrigen av 1 grad. Sovjetunionens president, Kliment Vorosjilov, holdte tale for dem i Kreml 11. november 1958.
Marie Østrem døde 1. juli 1983.
Litteratur 1959: Marie Østrem, Дневник «русской мамы», Sovjetskaja Rossija forlag, Moskva 1962: Marie Østrem, Marie Østrems dagbok, Eide Forlag, Bergen 2007: Ole-Jacob Abraham, Forelebig udö! – Sovjetiske krigsfanger, norske partisaner og russeren Nils, Kapabel Forlag, Bergen
Referanser
Kategori:Norske dagboksforfattere Kategori:Nordmenn fra andre verdenskrig Kategori:Personer fra Bjørnafjorden kommune