Trondheim, tidligere Trondhjem, i middelalderen kjent som Nidaros, er en kommune i Trøndelag og Norges tredje mest folkerike kommune etter Oslo og Bergen. Per 1. januar 2024 hadde kommunen innbyggere, etter sammenslåingen med Klæbu i 2020. Bysenteret, Midtbyen, ligger mellom Nidelva og Trondheimsfjorden. Kommunen grenser til Malvik i øst, Selbu og Melhus i sør, og Indre Fosen på andre siden av fjorden.
Trondheim er sete for fylkesordføreren i Trøndelag, mens fylkeskommunens administrasjon og statsforvalteren holder til i Steinkjer. Byen ble ifølge Olav Tryggvasons saga grunnlagt av Olav Tryggvason i 997, og feiret sitt tusenårsjubileum i 1997.
Trondheim er et nasjonalt sentrum for høyere utdanning og forskning. Norges tekniske høgskole (NTH) ble etablert i 1910 og utviklet seg til å bli en ledende teknisk utdanningsinstitusjon i Norge. I 1996 ble NTH innlemmet i Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU), som er landets største universitet og har sitt hovedcampus i Trondheim. Vitenskapsmuseet ble opprettet i 1767 og er en del av NTNU.
St. Olavs hospital, tidligere Nye Trondhjem sykehus, ble etablert på Øya i 1910. Det regnes som ett av Norges største helseforetak og eies av det regionale helseforetaket Helse Midt-Norge. Trondheim har flere kulturinstitusjoner, blant annet Trondheim kunstmuseum, etablert i 1997, og Rockheim, det nasjonale opplevelsessenteret for pop og rock, som åpnet i 2010.
Trondheim er et nasjonalt knutepunkt for jernbanen i Norge. Her møtes Dovrebanen fra sør med Meråkerbanen mot Sverige og Nordlandsbanen mot nord. Europavei 6 går gjennom kommunen, mens E14 mot Sverige og E39 mot Danmark har sitt utgangspunkt her. Byens flyplass er Trondheim lufthavn, Værnes, som ligger i Stjørdal kommune.
Historie
miniatyr|Trondheim rundt 1800. Akvatint av John William Edy etter et verk av Johan F. L. Dreier. Fra Boydell’s picturesque scenery of Norway. miniatyr|Kart over Trondheim fra 1898, med den nye bydelen Lademoen innfelt.
Man regner med at byen ble grunnlagt i år 997 av Olav Tryggvason. Arkeologiske funn tyder på at det også har vært bosetninger rundt Nidelvas utløp også før den tid utover gårdsbruk, trolig sjøbuer for handelsvirksomhet. Det er gjort gravfunn som bekrefter bosetting på Nidarneset sentralt i dagens bykjerne rundt 400 f.Kr.«Fant 2400 år gammel gravrøys midt i byen», adressa.no (09.2.2016), besøkt 10.02.2016
Nidarosdomen ble bygd mellom 1070 og 1300, og er Norges mest sentrale kirke. Grunnloven av 1814 slo fast at den skulle være kroningskirken for Norges regent; dette gjelder ikke lenger, men siden 1958 har den blitt brukt til signing av de kongelige. Ifølge tradisjonen er Nidarosdomen gravkirken til Olav den hellige; imidlertid har senere utgravninger i Trondheim avdekket Clemenskirken, hvor helgenkongens kiste ble satt på alteret i år 1031, året etter slaget på Stiklestad. Nidaros bispedømme ble opprettet mellom 1070 og 1080; omkring 1152 ble det opphøyd til et katolsk erkebispedømme som eksisterte frem til reformasjonen i 1537. Mellom 1434 og 1537 preget erkebiskopene i Nidaros egne mynter.
Ladejarlene hadde sin base i Nidaros fra slutten av 800-tallet frem til 1029. Flere av middelalderkongene residerte også her. En bybrann i 1681 var en av de utløsende årsaker til byggingen av Kristiansten festning; denne festningen fikk betydning under den store nordiske krig 1700–1721. Den 1. januar 1964 ble Trondheim slått sammen med de fire nabokommunene Byneset, Strinda, Tiller og Leinstrand. Kommunen fikk sin nåværende utstrekning den 1. januar 2020 da Klæbu ble innlemmet i Trondheim som følge av den siste kommunereformen.
Ved slutten av 1000-tallet vokste byen meget raskt. Det ble blant annet anlagt ei steinkirke ved St. Olavs gravplass, hvor Nidarosdomen ligger i dag. Det ble også anlagt bro over elva omtrent der hvor dagens Elgeseter bru ligger. I 1219 opplevde Trondheim den første kjente bybrannen, og noen år senere, i 1295, ble store deler av byen lagt i aske av en annen brann.
Da Nidaros erkebiskopsete ble opprettet i 1152 vokste byen ytterligere, og fra 1200-tallet kjenner man til nær tjue kirker under setet. Det ble også anlagt en rekke klostre i byen, blant annet på Elgeseter, Bakke gård og Munkholmen.
Fra 1600-tallet kom økt handelsvirksomhet byen til gode. Byen begynte å vokse vestover, og den første bebyggelsen på Bakklandet oppsto. I 1681 la den såkalte Hornemansbrannen igjen store deler av Trondheim i grus, noe som førte til at Christian V bestemte at det skulle legges en helt ny byplan for Trondheim for å forhindre fremtidige branner fra å skape like stor ødeleggelse. Oppgaven ble gitt til den luxemburgske generalmajoren Johan Caspar de Cicignon, som fremmet en byplan med brede og rette gater med et sentralt torg.
Til tross for dette oppsto det flere store branner gjennom 1700- og 1800-tallet. Det ble fremmet lov om murtvang på sentrumsbebyggelsen, men før dette ble vedtatt ble byen raskt gjenoppbygget med trebebyggelse. Mange av dagens trebygg i sentrum stammer fra midten av 1800-tallet.
Etter andre verdenskrig måtte store deler av den gamle bebyggelsen vike til fordel for ny næringsvirksomhet. Cicignons byplan fra slutten av 1600-tallet er likevel nokså fremtredende i dagens Trondheim.
Bynavn og bystrøk
miniatyr|Folkemøte ved Rådhusplassen og musikkpaviljongen i forbindelse med navnestriden (1929). miniatyr|Trondheims byflagg. Flagget viser en nyperose, som er byens kommuneblomst. Rosen har vært et symbol for instanser og kirke i byen helt fra 1500-tallet, og det antas det er en gjengivelse av rosevinduet i Nidarosdomen
Beliggende ved munningen av elven Nid (Nidelva) var stedet først kjent under navnet Nidaros (norrønt Niðarós), som betyr byen ved oset av Nid. Nidaros-navnet på byen kom senere i bakgrunnen av flere grunner.
miniatyr|Illustrasjon hentet fra boken Norge fremstillet i Tegninger (1889).
Þrónd(h)eimr eller Þránd(h)eimr, som opprinnelig var et navn på de åtte trønderske fylkene, altså nåtidens Trøndelag, sto for «trøndernes hjem». Første ledd er folkenavnet þrǿndr, «trøndere», som er et gammelt presens partisipp av verbet þróask, «vokse» (med den samme roten som i «trives»), som da kan oversettes som 'sterk, fruktbar'.Peterson, Lena. 2007. Nordiskt runnamnslexikon. Femte, reviderade utgåvan. P. 237Trondheim.no Trondheim Byleksikon Den latinske varianten Trundum kan eventuelt forklares som en gjengivelse av den norrøne formen for dativ flertall av þrǿndr, som kan ha forekommet ofte i uttrykk som hos trønderne.
I senmiddelalderen ble Kaupangen i Trondheimen, altså handelsplassen i Trøndelag også brukt som bynavn og kortformen Trondheim /Tronhjæm ble brukt parallelt med Nidaros. Under unionen med Danmark ble dette fordansket til T(h)rondhjem og Trondhjems len for Trondheims len, så dette navnet var i bruk fra 1500-tallet.
I perioden 1925–1930 ble flere bynavn fornorsket som ledd i den språklige nasjonalismen som var utbredt i Norge i første del av det 20. århundre (1925: Oslo, 1927: Halden, 1930: Stavern). Ved lov 14. juni 1929 ble det bestemt at byen Trondhjem fra 1. januar 1930 skulle ha Nidaros som offisielt navn. Det var tidligere, i 1928, avholdt en folkeavstemning om bynavnet: stemte mot endring, og for. Befolkningen og bystyret, som ønsket å beholde Trondhjem som navn, følte seg overkjørt og protestene lot ikke vente på seg.
Etter en opprivende navnestrid ble saken tatt opp på ny i Stortinget. Dette endte med et kompromiss: ved lov 6. mars 1931 med virkning fra samme dag ble formen Trondheim innført, et «fornorsket» kompromissforslag lansert av Ivar Lykke, lokal kjøpmann, statsminister 1926–1928 og stortingsrepresentant 1915–1945.Litteratur om navnestriden: Steinar Haga Skjetne: Navnestrid og partipolitikk i Trondheim under Stortingsvalget 1930. I: Trondhjemske samlinger 1974; Bjarne Slapgard: Omkring namnestriden Trondhjem – Nidaros – Trondheim (1977); Roger Lockertsen: Namnet på byen Trondheim: ein språkhistorisk og faghistorisk analyse (2007, Novus, doktoravhandling)
Trånnhjæm (-em) er en hyppig forekommende uttale av bynavnet blant byens befolkning, og navneformen er fremdeles i bruk som navn på (nye og gamle) foreninger og bedrifter.Eksempler: Trondhjems seilforening, Trondhjems kvinnelige studentersangforening, Trondhjems provincialloge, Trondhjems rørleggerlaug, Trondhjems elektromotor as, Trondhjems Hospital, Studentersamfundet i Trondhjem, Trondhjems Kameraklubb. Så sent som i 2007 ønsket en bystyrerepresentant å blåse liv i diskusjonen rundt bynavnet.
Stiftstaden er en populær betegnelse på byen. Historisk sett var det flere stiftsteder i Norge, dvs. alle byer som var seteby i et stiftamt og for et bispedømme. Stiftsgården, som ble tatt i bruk som embedsbolig for stiftamtmannen og som residens for kongefamilien i år 1800.
Trehusbyen Trondheim har den lengste sammenhengende trehusbebyggelsen i Norden, og kalles derfor trehusbyen. Fra fisker- og arbeiderstrøket i Ilsvikøra i vest, via 1840-tallsbebyggelsen på Sanden og Løkkan, bryggerekkene og trehusbebyggelsen i Nerbyn, bryggene i Kjøpmannsgata, trehusene på Bakklandet, Rosenborgbebyggelsen og arbeiderboligene på Lademoen og Reina i øst, kan man trekke en mer eller mindre uavbrutt linje gjennom trehus.
De er bygd i ulike perioder, fra tidlig 1700-tallet, med et tyngdepunkt fra siste halvdel av 1800-tallet.
Navn på andre språk Byens andre offisielle navn, Tråante, er sørsamisk.Fastsettelse av Tråanten tjïelte som samisk navn på Trondheim kommuneSentralt stadnamnregister Ettersom sørsamisk er et kasusspråk, bøyes bynavnet Tråante i sju ulike kasus:
Tråante – Trondheim – nominativ Tråanten – Trondheim sin – genitiv Tråantem – Trondheim – akkusativ Tråantese – til Trondheim – illativ Tråantesne – i Trondheim – inessiv Tråanteste – fra Trondheim – elativ Tråantine – med Trondheim – komitativ
Trondheim kommune er derfor Tråanten tjïelte med genitiv -n (eieform) i Tråanten (teknisk sett Trondheims kommune). Dette er den vanlige måten å skrive sørsamiske kommunenavn på. På sørsamisk har byen også blitt kalt Stoerresjeltie som betyr «det store kirkestedet» eller «den store markedsplassen».
Trondheim har også navn på flere andre samiske språk. På nordsamisk brukes både Troandin og Roandin om Trondheim. Troandin brukes i de nordlige dialektene, mens Roandin brukes i tornesamisk. Lulesamisk bruker Roandem, og på pitesamisk heter byen Tråndem.BidumBágo
Blant kvenene i Nordreisa har Tronjami blitt brukt som kvensk navn. På romani blir byen kalt for Trontus-Fåron eller Trøntus-Fåron, der Fåron betyr «byen».
Inntil slutten av annen verdenskrig ble Trondheim benevnt som Drontheim på tysk.
Geografi miniatyr|Midtbyen og Trondheimsfjorden. miniatyr|Bryggene og elvehavna ved Nidelva.
Berggrunnen i kommunen består hovedsakelig av metamorfe bergarter, med enkelte unntak. Byen ligger i Trondheimsfeltet, som preges av kaledonske skiferbergarter.
Nidelva renner gjennom byen fra sør mot nord, og munner ut i Trondheimsfjorden. Den flate landtungen som dannes ved elvas løp ligger sentrumsbebyggelsen. Videre østover mot fjorden preges landskapet av lavland og kulturlandskap, som derfra går videre til høyere platåer. Rundt Jonsvatnet i sørøst er landskapet preget av åser med høyder på omtrent 400 meter. Sørvest for Nidelva finner man Heimdalsplatået, og videre vestover finner man flate og fruktbare leirjordsområder, hvor man finner store jordbruksareal.
De høyeste toppene i kommunen finnes i Brungmarka sør i kommunen, med Kråkfjellet som det høyeste, 814 moh. I Bymarka er Storheia (565 moh.) og Gråkallen (552 moh.) de høyeste.
I Ferdaminni beskriver Aasmund Olavsson Vinje synet av Trondheim slik: «Naar du stend upp i Steinberget og ser ned paa byen, so ringar Nidelvi seg paa øvre sida og fjorden paa nedre, so bygrunnen ser ut som ei pylsa med Iletangen som hals. Skulde dette bilætet vera for stygt, kann eg segja at byen ser ut som eit hjarta.»
miniatyr|Trondheim er kjent for sine brygger ved Nidelven.
Klima