mini|Samene ble kalt «Skriðfinner» («skigående finner») og var kjent som dyktige skiløpere. Samisk historie i jernalderen handler her om samene, fra 500 år før Kristi fødsel, frem til slutten av vikingtiden (rundt 1050). De samiske språkenes forløper kan ha utviklet seg 1500 til 1000 år før Kristi fødsel. Samisk identitet oppsto trolig i det indre og nordlige området i tusenåret før Kristi fødsel blant folk som drev jakt og fangst.
Det arkeologiske materialet viser store forskjeller blant fangstfolk i Fennoskandia, så det er lite som tyder på en sterk felles identitet over store områder i jernalderen. Dermed er historikerne usikre på når og hvor en samisk etnisk identitet utviklet seg. Språklig og kulturelt fremstår tre adskilte hovedgrupper i tusenåret før Kristi fødsel: I den sørlige delen av hva som i dag er Finland oppsto en gruppe som ga opphav til de senere finnene, som ble orientert mot jordbruk. Den andre gruppen var anene til samene i det indre og nordlige av Fennoskandia, og disse holdt fast ved jakt og fangst. Den tredje gruppen tok til seg germansk kultur og holdt til langs kysten av som i dag er Nord-Norge og i Norrland i Sverige. I århundrene etter Kristi fødsel ble den samiske identiteten styrket ved samhandling med de andre to gruppene.
Samene fikk viktige markeder for sine produkter da jordbruksøkonomien vokste frem i århundrene etter Kristi fødsel. I yngre romertid og folkevandringstid (200 til 600 år etter Kristi fødsel) ble hierarkiske høvdingdømmer den dominerende samfunnsformen langs kysten av Nord-Skandinavia. Kulturelle spor er våpen, redskaper og smykker, som er like dem som er funnet i Sør-Skandinavia og Nordvest-Europa fra samme tid. Språklig og etnisk representerte disse jordbrukerne den germanske kulturen. Det var utstrakte kontakter og allianser blant eliten i Nord-Europa, der gaveutveksling og giftermål var viktig. De nordlige høvdingene i Skandinavia kunne gi eksotiske varer som hvalrosstenner og pelsverk til sine sørlige alliansepartnere. Samene kunne med sine spesialiserte fangstsamfunn skaffe slike kostelige varer.
Samene ved kysten var trolig tilknyttet høvdingenes økonomiske system. Høvdingene mottok samenes jaktutbytte i form av pelsverk og tok seg av den videre eksport til kontinentet og det som i dag er England. Hva samene fikk igjen for handelen med høvdingene er mer usikkert. Tidligere hadde samene laget keramikk og metaller selv, men i jernalderen spesialiserte de seg på fangst og handel og ble da avhengig av å få metallprodukter utenfra.
I slutten av jernalderen ga pelshandel store inntekter for samene. Arkeologiske materialer og skriftlige kilder viser at rikdommene ble ujevnt fordelt slik at noen samer ble betydelig rikere enn andre. Blant annet er det rikt utstyrte gravplasser som vitner om stormenn blant samene. Det finnes fortellinger i norrøne tekster om finnekonger. En teori er at offerplasser, der sølv og kostbare gjenstander ble lagt ned i rituelle handlinger, forhindret at noen skulle få stor rikdom. På grunn av at det i denne perioden også var stort press utenfra mot de samiske samfunnene, ville ofring av noe av overskuddet ført til sosial utjevning og samling om viktige kulturelle verdier.
Begrepsavklaringer Jernalderen i Norden regnes fra rundt 500 år før Kristi fødsel og til slutten av vikingtiden, rundt 1050. Den eldre jernalderen regnes fra 500 år før Kristi fødsel til 550 etter Kristus og den yngre jernalderen betegner årene 550–1050.Solberg, Bergljot: Tiden knyttes til opprettelse av gårder og samfunnet tilknyttet dem. I Övre Norrland snakker en om eldre metallalder fra 800 før Kristi fødsel frem til yngre metallalder fra Kristi fødsel og frem til 1323. I tillegg til denne inndelingen har historikeren Povl Simonsen (1922–2003) innført begrepet samisk jernalder, satt fra 100 til 1500. Årsaken til at en snakker om samisk jernalder var at jern blir tatt i bruk også i de samiske områdene. Imidlertid gikk forskerne stort sett bort fra begrepet etter 2000, og istedenfor benyttes den skandinaviske kronologien.
Jernalderen tilhører det en kaller forhistorisk tid, hvilket vil si at en ikke har bevarte skriftlige kilder,Engevik, Asbjørn: (2023) i motsetning til historisk tid der en kan rekonstruere utviklingen ut fra skriftlige kilder.Weidling, Tor Ragnar: (2023) Et annet kjennetegn med forhistorisk tid er mangel på en nøyaktig kalender, slik at hendelser ikke kan nedtegnes kronologisk. De skriftlige kildene til hendelser i jernalderen er nedskrevet flere hundre år senere. Disse tekstene blander gjerne sammen sannhet og myte, og de må derfor leses kildekritisk. Til hjelp med å lese disse tekstene tar en i bruk andre fag som arkeologi og språkvitenskap.
I jernalderne fantes ikke noen av nasjonalstatene eller de administrative inndelingene en har i moderne tid i Norden. Stedsbeskrivelser bruker dagens navn på steder og områder, for eksempel når det står at noe skjedde i Nord-Norge eller Finland menes henholdsvis landsdeler eller stater med dagens utstrekning.
Tekster som omtaler samene I greske og romerske tekster finnes beskrivelser av folkene nord i Skandinavia allerede før Kristi fødsel. Samene ble av disse oppfattet som en fremmedartet veidekultur som kulturelt skilte seg sterkt fra den dominerende indoeuropeiske jordbruksbefolkningen i det øvrige Europa. Greske kilder nevner phinoi (finoi) rundt år 300 før Kristi fødsel. Den romerske senatoren og historikeren Publius Tacitus (56–120) omtaler fenni (finner), som helst må forstås som finsk-ugriske folkeslag generelt. En har antatt at ordet «finn» viser til vandrer, nomade, jeger; altså et folk som ikke var fastboende, men som drev med jakt og sanking. Spesielt nevner Tacitus at samene benytter ski for å komme seg frem, samt at de er ekstremt fattige, spiser gress, verken har våpen eller hester og at de sover på bakken. Ordet finn har for øvrig germansk opprinnelse, og har aldri vært brukt av samene selv. Den greske geografen Klaudios Ptolemaios (cirka 100–168) nevner i sitt verk Geographia at det er syv folkeslag i Skandinavia, og at Finnoi bor lengst nord.
Forfatteren Prokopios fra Cæsarea (omtrent 500–565) gir en beskrivelse av Skandinavia på 500-tallet og nevner samene og deres levesett. Han sier at de er en av flere grupper barbarer som bor i området. Samene spiser ikke noe som vokser på bakken, bare kjøtt fra dyr de jakter på blir spist. Kvinnene deltar på jakten sammen med mennene. Til klær bruker de skinn og pels.
mini|upright|Boken Lapponia av Johannes Schefferus utkom i 1673.
Den gotiske historikeren Jordanes (500-tallet) nevner i år 551 at det er to slag finner, nemlig finni og screre-fennae, det vil si skridfinner. Disse folkene er kledd i skinn og spiser kjøtt. Ordet «skrid» viser til det norrøne ordet for å gå eller vandre, altså et vandrer- eller jegerfolk, helst ski-vandrerfolk. Benediktermunken Paulus Diaconus (700-tallet) var den første som knytter samene til reinsdyr, ved at disse dyrene var viktige i deres liv. Han forteller også om samenes bruk av ski.
Finner og Finnmark er nevnt i sagatekstene og av Ottar fra Hålogaland rundt år 890, men er brukt av de nordiskspråklige naboene allerede rundt Kristi fødsel. Finnmark eller Finnmǫrk er nevnt i kongesagaene fra slutten av 1100-tallet, og henviser til folkenavnet, altså finnenes (samenes) land. Sør i Skandinavia fantes det steder som ble kalt finnmǫrk, noe som henviste til at det bodde samer der. Berg-Nordlie, Mikkel og Mundal, Else: (2022)
Den tyske historikeren Adam av Bremen (1000-tallet) beskriver rundt år 1070 to samiske kulturgrupper, nemlig skridfinnene som holder til i Nord-Sverige og en annen finnegruppe som holder til ved kysten av Norge. Den danske historikeren Saxo Grammaticus (omtrent 1160–1220) benytter det samme begrepet rundt 1170. Samenes betegnelse på seg selv er for øvrig same eller sami, og denne betegnelsen ble vanlig i skandinaviske språk utover fra 1920-årene. En regner at begrepet er svært gammelt.
Samisk etnisitet i jernalderen Siden bronsealderen hadde samene, eller rettere sagt forfedrene deres, spesialisert seg på fangst av blant annet rein, men også sannsynligvis sjødyr ved norskekysten i nordlige Fennoskandia. Jakt og fangst i fjellområdene ga godt næringsbidrag med rikelig tilgang på reinsdyr, fisk og fugl. Allerede i bronsealderen hadde nordlige fangsfolk opprettet kontakt med kulturer i Russland, sannsynligvis på grunn av vareutveksling av pelsverk fra vest og metall fra øst.
Når det gjelder samisk etnisk identitet i jernalderen, viser det arkeologiske materialet store forskjeller, så det er lite som tyder på en sterk felles identitet over store områder. Språkforskerne regner med at det felles opphavsspråket til samisk og østersjøfinsk ble splittet opp i språkformer som senere ble til samisk og forskjellige andre språk i områdene ved Østersjøen. Prosessen skal ha skjedd fra år 1500 til 1000 før Kristi fødsel. Usikkerhetene er store, men dette urspråket kan ha blitt brukt i store deler av det nordre Fennoskandia, også i kystområdene som senere ble befolket av mennesker med germansk identitet. En språklig og kulturell prosess med differensiering skjer i tusenåret før Kristi fødsel, der tre hovedgrupper trer frem: I Sør-Finland oppstår anene til de senere finnene, som ble mer og mer orientert mot jordbruk. Den andre gruppen var anene til samene i det indre og nordlige av Fennoskandia, som holdt fast på jakt og fangst. Så har en gruppen som tok til seg det germanske og som holdt til langs kysten helt opp til Nord-Norge og Norrland. I århundrene etter Kristi fødsel ble den samiske identiteten konsolidert ved samhandling med de andre to gruppene.
Fra 500-tallet kjenner en til at europeiske historieskrivere og geografer snakker om skriδfinner, og sikter til samene som dyktige jegere og skiløpere. Navnet tyder på at en vil skille samene fra andre, noe som kan bety at det allerede i eldre jernalder var et etablert skille mellom folkene. En ser på dette århundret som et terminus post quem for når prosessen ble sluttført og allment kjent.
Funn av boplasser og spor etter jakt og fangst på kysten, inne i fjordene, i innlandet og på fjellet, i tillegg til offerplasser og urgraver (samiske gravplasser i steinur) tyder på at samene tok i bruk mange næringsveier (nisjer) og oppholdt seg i mange landskapstyper. Dette tyder igjen på at samer og norrøne folk mange steder levde nokså nært hverandre, men først mot slutten av jernalderen, altså i vikingtiden, blir kontakten mer hyppig. Fra store deler av jernalderen er det få spor etter samisk egenart i arkeologiske funn, noe som tyder på at de ikke føler behov for å markere sin kulturelle egenart. Det er nemlig når etnisk forskjellige grupper lever nært hverandre at behovet for å markere egenart oppstår. Derimot kommer de samiske kulturuttrykkene sterkere frem, både i mengde og nye former, i det arkeologiske materialet fra vikingtiden av.
Samiske arkeologiske kulturminner mini|Tydelige stallotufter på marken. Fra Vilhelmina i Sverige.
Samiske kulturminner er spor etter samisk bruk og tilstedeværelse i landskapet. Fra eldre tid vitner sporene om fiske, jakt og fangst, mens nyere spor forteller om reindrift, jordbruk og husdyrhold. Arkeologiske funn er gammetufter, altså spor etter bosteder i form av gammer, ildsteder, hus, gravplasser, offerplasser, hellige steder og flere andre spor. Det nevnes her noen viktige samiske, arkeologiske kulturminner.