thumb|Jødenes synagoge i Oslo ligger i Bergstien 15 ved St. Hanshaugen. Gudshuset ble innviet av Det Mosaiske Trossamfund i 1920. Før 1851 kunne jøder ikke komme inn i Norge uten spesiell tillatelse Jøder i Norge () er en av landets minste etniske og religiøse minoriteter. Jøder er en nasjonal minoritet i Norge.«Nasjonale minoriteter», Regjeringen.no De første jødene innvandret til Norge fra midten av 1800 etter at jødeparagrafen ble opphevet. Under andre verdenskrig omkom omkring 760 av landets i alt jøder etter deportasjon til Auschwitz.
Historie Se også Norges historie mini|Jødisk Museum i Oslo ble etablert i 2008 i Calmeyers gate 15B. Der hadde Den israelittiske menighet, som brøyt ut av Det mosaiske trossamfunn i 1918, sin synagoge fra 1921 til 1942. thumb|right|Interiør fra synagogen i Trondheim. Den ligger i en tidligere jernbanebygning i Arkitekt Christies gate og ble innviet 1925. Norges befolkning ble konvertert fra Norrøn religion til kristendom over et tidsrom på over hundre år, i perioder under tvang. I vedtak på tingene fra år 1000 og fram til 1030, ble kristendommen innført som statsreligion i Norge. Etterhvert ble alle ikke-kristne bannlyst fra Norge. Selv om vedtakene var rettet mot hedninger, utestengte de også jøder uten spesiell tillatelse fra landet fram til 1851.
Før 1814 Selv om det trolig var jødiske handelsmenn, sjømenn og andre som kom inn i Norge i løpet av de påfølgende århundrene, ble det aldri gjort noe organisert forsøk på å opprette et jødisk samfunn. Fra 1300-tallet ble Norge styrt av en kombinasjon av norske, svenske og danske konger sammen med enten Sverige eller Danmark, og grunnleggende rettsprinsipper ble i stor grad styrt av lover og kongelige forordninger.
Den første kjente omtale av jøder i offentlige dokumenter er i forbindelse med adgangsberettigelse for de såkalte iberiske eller portugisiske jøder (sefardím) som hadde blitt fordrevet fra Spania og Portugal i 1492 og 1497. Noen av disse fikk adgang til Norge gjennom en spesiell dispensasjon. Christian IV av Danmark-Norge ga jøder begrensede rettigheter til å reise i kongedømmet, og i 1641 ble askenasiske jøder gitt tilsvarende rettigheter. Den eldste kilden til jøder i Norge er fra 5. januar 1683, da Moses Först, jøde fra Altona, og hans tjener Levin Abraham viste fram sine pass i Stavanger.Gundersen Erik: Samlinger til Stavangers historie, bind 3, 1953 side 98. 8.7.1729 ble også en jøde som het Levi døpt i Stavanger domkirke, og tok navnet Fredrik Kristian (A. E. Erichsen: Samlinger til Stavangers historie, bind 4, 1906, side 65 og Arkivverket: Bilde.
Ved Fredrik IIs fremmedlov av 1569 krevde at utlendinger som ikke bekjente seg til den evangelisk-lutherske lære måtte forlate landet innen 3 dager; overtredelse kunne straffes med døden og inndragelse av eiendom. I 1583 fikke jøder slå seg ned i Altona som lå under greven av Schauenberg. I 1640 tok Christian IV kontroll over Altona og han var oppmerksom på at de sefardiske jødene spilte viktig rolle i handelen mellom Spania og Nord-Europa. Christian møtte motstand blant annet fra presteskapet da han ville gi jødene adgang til kongeriket, men jødene fikk slå seg ned i hertugdømmene Slesvig og Holstein. I Glückstadt slo noen jøder seg ned fra 1620; de sefardiske jødene i Glückstadt kunne reise fritt i kongeriket inkludert Norge. Jødene under den danske kongen fikk større frihet for eksempel ikke krav om spesielle klær sammenlignet med andre land. Noen jøder kom trolig til hoffet i København og tjenestegjorde der.
Fredrik III strammet inn betingelsene for jødene. I 1651 forbød Fredrik III jøder å ferdes fritt i riket og de måtte ha leidebrev ved opphold i Norge eller Danmark (utenom hertugdømmene). Jødene i Glückstad og fra 1657 generelt de "portugisiske" jødene var unntatt fra forbudet. Christian V bekreftet Fredrik IIIs forbud og disse forordningene fra 1600-tallet ble trukket frem i forbindelse med drøfting av jødeparagrafen i Stortinget på 1800-tallet. Christian Vs norske lov krevde at alle jøder på reise i Norge måtte ha leidebrev og straff for overtredelse var 1000 riksdaler; bestemmelsen var den samme som for selve Danmark. Etter protester fikk de "portugisiske" jødene samt jødene i Altona unntak fra bestemmelsen. I 1750 ble de portugisiske jødenes privilegium bekreftet og fornyet. Enkelte byer i Norge hadde egne bestemmelser om jøders adgang. For eksempel vedtekter fra 1682 for Fredrikstad ga religionsfrihet til alle unntatt jøder og socinianere. Av politivedtekter for Bergen av 1710 fremgår at jøder med kongelig tillatelse (det vil si portugisiske jøder) kunne slå seg ned i byen uten leidebrev.
På slutten av 1600-tallet fikk jøder enkeltvis tillatelse til å slå seg ned i danske byer (blant annet København, Frederiica og Christianshavn) og noen fikk innvilget personlig religionsfrihet. Det er dokumentert noen enkelttilfeller at jøder fikk tillatelse til å reise til Norge på 1600-tallet. Familien Teixeira i Hamburg hadde investeringer i gruvene i Løkken og Kvikne i Norge. Teixeira hadde rundt 1690 i Trondheim fullmektigen Magnus Gabriel av jødisk bakgrunn. På den tiden var det noen jøder i København og Hamburg som drev rederi med trafikk blant annet til Norge. På 1700-tallet er det kjent sporadiske eksempler på jøder i Norge. Dansk presteskap var de mest uttalte motstandere jøders adgang.
I 1684 fikk jøder i København rett til å holde gudstjeneste bak lukkede dører og skjult for almuen, kort etter fikk katolikker og andre kristne retninger samme tillatelse. Et kongelig reskript fra 1725 forbød jøder å ha kristne tjenere, bestemmelsen ble kort etter myket opp ved at kristne menn over 30 år og kvinner over 50 år var tillat som tjenere. Ved Københavns Universitet var det til 1788 bare luthersk kristne som fikk avlegge eksamen.
Andreas Lewens skal ha vært en av de aller første jødene som bosatte seg i Norge. Han var handelsmann og skipsreder som oppholdt seg i Stavanger fra 1690, og frem til begynnelsen av 1700-tallet.
Christian V avskaffet disse rettighetene i 1687 (Christian Vs Norske Lov) ved uttrykkelig å nekte jøder adgang til Norge, såfremt de ikke ble gitt en spesiell dispensasjon."Ingen Jøde maa sig her i Riget indbegive, eller sig finde lade, uden Kongens særdelis Lejdebrev under tusinde Rixdalers Straf af hver Person, som uden forskrefven Lejdebrev betrædis. Jamfør Kong Christian Vs Norske Lov, 1687: Tredie Bog. 22 Cap. - https://www.hf.uio.no/iakh/tjenester/kunnskap/samlinger/tingbok/kilder/chr5web/chr5_03_22.html " Jøder som oppholdt seg ulovlig i riket, ble fengslet og utvist. Dette forbudet vedvarte fram til 1851.
Grunnloven og jødeparagrafen
I 17. mai 1814 ble Norges første grunnlov undertegnet. Denne grunnlovens §2 innførte et forbud mot jøder, munkeordener og jesuitter i riket med følgende ordlyd: «Den evangelisk-lutterske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.» Portugisiske jøder var unntatt fra dette forbudet, men det var tilsynelatende svært få som søkte om innreisetillatelse. Da Norge mot slutten av 1814 ble tvunget inn i en personalunion med Sverige, ble forbudet mot jøder opprettholdt, selv om det på dette tidspunktet allerede var flere etablerte jødiske samfunn i Sverige.
De viktigste pådriverne for jødeparagrafen var Nicolai Wergeland, Georg Sverdrup og Christian Magnus Falsen. Begrunnelsen var politisk, ikke religiøs. Jødene ble sett på som en «stat i staten», noe man mente ikke tjente den norske statens interesser. Siden forbudet allerede eksisterte, kunne man også argumentere for det fortsatte forbudet med at man bare videreførte den eksisterende praksis.Norgeshistorie.no, Håkon Harket: «Hvorfor ble jødene utestengt på Eidsvoll?». Hentet 13. des. 2016.
4. november 1844 skjedde det en viss oppmykning da justisdepartementet erklærte følgende i Departementstidende: «...at det antager, at de saakaldte Portugis-Jøder maa uanseet Grundlovens § 2, være berettigede til at opholde sig her i Riget, hvilket ogsaa saa vidt vides, hidtil har været almindeligt antaget, ligesom det stedse har været forudsat i de underdanigste Foredrag, der have været afgivne angaaende Meddelelse af Leidebrev til Jøder.»
Etter Henrik Wergelands innsats for «jødesaken», opphevet Stortinget forbudet mot jøder 21. juli 1851. I september samme år ble jødene også gitt religionsfrihet på linje med «avvikende» kristne ved at dissenterlovgivningen ble utvidet til også å omfatte jøder. Et av hovedargumentene mot å fjerne jødeparagrafen var at det ville forårsake masseinnvandring av jøder. Det ble sagt at det lå en flåte med jødiske innvandrere klar til å seile fra Göteborg så snart paragrafen var opphevet. Dette viste seg å være skremselspropaganda, og ingen jøder slo seg ned i landet året etter at paragrafen var opphevet. I 1853 kom én, og 15 år etter bodde det totalt 25 jøder i Norge. «Jesuittparagrafen», forbudet mot jesuitter i grunnloven, ble opphevet i 1956.
thumb|right|Gammel jødisk gravlund på Sofienberg i Oslo.
Den første innvandringen I 1852 ankom de første jødene landet for å bosette seg, men det var ikke før i 1892 at det var nok jøder til å opprette en synagoge i Oslo.
De første årene med lovlig jødisk innvandring kom det svært få til landet. De som kom var gjerne handelsmenn, og i 1866 var det 25 registrerte jøder i Norge.Michelet (2014) s. 43-45. Pogromer i Det russiske keiserriket satte rundt århundreskiftet fart på den jødiske innvandringen, men antallet norske jøder forble likevel relativt lite. I 1890 var det registrert 214 jødiske personer i Norge, og det kom i snitt 40 i året frem til 1900. Flesteparten slo seg ned i Kristiania (Oslo), men det utviklet seg også et jødisk miljø i Trondheim. Resten av jødene var spredt rundt om i landet.Michelet (2014) s. 46. Det var østeuropeiske jøder som utgjorde hovedtyngden av det norsk-jødiske miljøet på denne tiden.Mendelsohn (1987a), side 328. For eksempel var Moritz Rabinowitz, Leif Wolfberg og Moritz Nachtstern født i Øst-Europa, mens Charles Philipsons foreldre, familien Bodd, Robert Levins foreldre, og Kai Feinbergs besteforeldre var østeuropeiske innvandrere.
Det var tidlig på 1900-tallet fire jødiske menigheter i Oslo, og disse ble etterhvert konsolidert til Det mosaiske trossamfund (DMT) og Den israelittiske menighet (DIM). DMT var foretrukket av de etablerte jødiske miljøene som var i ferd med å bli en del av den norske middelklassen, mens DIM i større grad bestod av nyankomne og fattigere jøder med bakgrunn fra Øst-Europa.Michelet (2014) s. 34.
I Kristiania var det spesielt arbeiderklassestrøkene Hausmannskvartalene og nedre Grünerløkka som ble sentrum for det østeuropeiske jødiske miljøet; her lå også DIMs synagoge. Fra 1885 var det i tillegg egen jødisk gravlund på Sofienberg.Mendelsohn (1987a), side 359. I Trondheim var det området Nerbyn som var blitt sentrum for det jødiske miljøet, med blant annet en rad med jødiske forretninger i Brattørgata. Det var her båtene fra Nord-Trøndelag kom inn til byen, og forretninger eid av jøder var spesielt mye brukt av bygdefolk på handletur til byen.Michelet (2014) s. 47.