thumb|En inngravert piktisk stein fra Skottland thumb|Ormesteinen i Aberlemno, piktisk stein klasse I. Pikterne var et folkeslag som levde i det sentrale og nordlige Skottland fram til vikingtiden. Navnet fikk de kanskje av romerne, fordi de piktiske krigerne var tatovert eller malt. I romersk tid fantes to piktiske kongedømmer: et i sør, som stadig angrep Romerrikets nordgrense, og et i nord, som også omfattet Orknøyene og Shetland. Ca. 841 ble de forent med folket i Dalriada, som var av irsk avstamning, under kong Kenneth mac Alpin.
Pikterne kan ha vært en rest av en før-keltisk befolkning på De britiske øyer. De historiske kildene antyder at pikterne snakket et eget språk – piktisk. Det har åpnet for akademisk diskusjon hvor det på den ene siden hevdes at det kan ha vært et særegent, kanskje et før-indoeuropeisk, språk, mens det på den andre siden hevdes at det kan ha vært et øykeltisk språk beslektet med sørlige brytoniske språk. Med tiden ble det språk de snakket uansett preget av og blandet med keltisk språk grunnet innvandring fra vest og sør. Lengst holdt piktisk språk og kultur stand i de nordligste delene av Skottland.
Det piktiske språket døde trolig ut til fordel for norrønt på Shetland på 1100-tallet. Nordmennene kalte dem for petene.
Det piktiske problem Piktiske steinmonumenter fanget oppmerksomheten og fascinasjonen til de første oldtidsforskere og antikvarer i Skottland på grunn av bautasteinenes unike symboler og andre karakteristiske trekk. Opp gjennom årene ble det skrevet mye om piktere, det folket som reiste disse steinene, men til tross for mengden av utgivelser har pikterne fått merkelapper som «gåtefull» og «et tapt folk» i henhold til de vage beskrivelsene i de antikke kildene. Pikternes gåtefulle status grunnes i de piktiske symboler, piktisk språk, piktisk matrilineær arvefølge (slektskapssystem som følger morens slekt i stedet for farens), pikternes barbariske vesen, mangelen på piktiske skriftlige kilder (med få unntak), og det faktum at de «forsvant».
På midten av 1950-tallet begynte forskningen å dra nytte av arkeologiske utgravninger. Et vendepunkt var en egen konferanse i Dundee i 1952 som førte til den første sammenhengende undersøkelse av piktisk arkeologi, utgitt i 1955 under den karakteristiske tittelen The Problem of the Picts («Problemet med pikterne»).Foster, Sally: Picts, Gaels and Scots. Side 15
Tittelen reflekterte mangelen på analyser som viste at arkeologiske funn faktisk var piktiske. Tittelen ble således et utsagn som bekreftet den populære forestillingen om at pikterne var et gåtefullt og annerledes folk. Historikeren Edward J. Cowan spissformulerte det piktiske problem: «På Side Tre i bortimot hvilket som helst ettbindsverk om skotsk historie forsvant pikterne. Og det har alltid forbauset meg at ingen spurte om hva i all verden som skjedde med dem. Tross alt snakker vi om tre fjerdedeler av befolkningen i nordlige Britannia».Sitert etter Magnusson, Magnus: Scotland. The Story of a Nation. 2000. Side 47.
Det er først i de senere år, fra 1980-tallet og framover, at forskerne har kunnet benytte seg av flere verktøy enn bare antikke kilder og diskutable kunsthistoriske analyser. De største framgangene kom kanskje med flyfoto som avdekket bosteder fra oldtiden som ellers var gått tapt gjennom moderne jordbruk. To framstående eksempler i nyere tid er oppdagelsen av Skottlands første vogngrav utenfor Edinburgh i 2001 og en «krigergrav» som ble avdekket i Alloa i 2003. Fortsatt gir de pågående utgravningene ved Cladh Hallan i South Uist og Old Scatness nye overraskelser.Armit, Ian: Celtic Scotland. Side 6
Til tross for at mye arkeologisk arbeid fortsatt gjenstår, har vår forståelse av pikterne blitt komplementert av et helt annet og langt mer omfattende bilde enn for kun noen tiår tilbake.Foster, Sally: Picts, Gaels and Scots. Side 17
Kilder thumb|left|Klaudios Ptolemaios nevnte tretten innfødte stammer i Skottland. Det er først og fremst arkeologiske utgravninger som har fortalt om piktisk historie, spesielt dens forhistoriske epoke. For den historiske epoke er det romerske kilder som gir de første skriftlige vitnemål om piktere, og de første historikere av skotsk historie, som William Forbes Skene, jobbet hovedsakelig med studiet av klassiske kilder. Den første autentiske redegjørelse om De britiske øyer og dens beboere synes å være gjort av en karthagener ved navn Hamilicar i det femte århundre f.Kr., sitert av den latinske forfatteren Avienus: «Den største øya var bebodd av et folk kalt albiones».Festus Avienus de Oris Maritimis, v. 35, se Skene I en senere avhandling, tidligere feilaktig tilskrevet Aristoteles, nevnes innbyggerne også som albion, men når Julius Cæsar invaderer nevnes et tilsynelatende annet folk, britanni, noe som ga navn til Britannia.William F. Skene, D.C.L. (1836): The Highlanders of Scotland, se kapittel 1
Den neste forfatteren som gir informasjon er Tacitus (død ca. 117) i dennes verk om sin svigerfar Julius Agricola som var guvernør i romersk Britannia fra 78 til 84, Vita Agricola («Livet til Agricola»Norsk utgave finnes i Cornelius Tacitus: Agricola og Germania. Thorleif Dahls kulturbibliotek, Aschehoug 1997.). Ettersom Tacitus var historiker tillegges hans redegjørelse større vekt, og på Agricolas tid var det tre grupper: britanni, silurere og kaledoniere i Kaledonia, det vil si dagens Skottland. Førstnevnte var lik gallerne, men de to siste gruppene var ulik art. William F. Skene trekker den slutning at kaledoniere i nordlige Britannia var etterkommere av de tidligere albionere som tidligere hadde vært spredd over hele Britannia. Britanni og silurere må derfor ha innvandret senere. Albion ble senere til Alba, noe de irsk-gæliske benyttet som referanse på innbyggerne av Britannia, men som til slutt ble en referanse spesifikt for Skottland, se Opprinnelsen til kongedømmet Alba.
thumb|Beda nevner piktere som et eget folk i sin kirkehistorie om anglerne, det vil si de engelske. På 200-tallet e.Kr. besto Kaledonia av hele tretten stammer, noe den greske forfatteren og geografen Klaudios Ptolemaios (død 168) gir navn og posisjoner for. Den romerske historikeren Dio Cassius (død etter 229) gjør det klart at det eksisterte kun en nasjon i de uerobrede områdene i nord, bestående av to formidable stammer ved navn maeatae og caledonii. Likevel forsvinner disse ut av historien til fordel for et nytt navn, picti, og dette navnet blir stående på folket i den nordlige delen av Britannia. Den første forfatteren som nevner piktere ved navn er en romersk retoriker ved navn Eumenius som vi ellers vet svært lite om. Her nevnes «kaledoniere og andre piktere». «Kaledoniere og piktere» synes derfor å være ulike navn på det samme folket i Pictavia, og som Skene hevder, etterkommere av albionere.William F. Skene, (1836)
Den andre klassen med skriftlige kilder er fra middelalderen. Selv om svært lite av piktiske skrifter er blitt bevart, er piktisk historie siden 500-tallet kjent fra en rekke kilder, inkludert Bedas geistlige historieverk Historia ecclesiastica gentis Anglorum, helgenbiografier som Adomnáns om Columba av Iona, og fra flere irske annaler (krøniker): Ulster-annalene, Tigernach-annalene, Inisfallen-annalene, Annalene av de fire mesterne, Clonmacnoise-krøniken som alle rapporterte hendelser i Skottland, noen frekvenser i Lebor Bretnach, skotske revisjoner av Nennius' Historia Brittonum, og fortsettelsen av Bedas verk med Symeon av Durhams Historia Regum Anglorum, Annales Cambriae («Annalene fra Wales») og andre.
Piktere blir også nevnt i en norrøn kilde, Historia Norvegiæ, som er en kort latinsk krønike om hovedsakelig norsk historie. Den ble skrevet av en ukjent norsk munk på slutten av 1100-tallet og siden gjenfunnet i Skottland i 1849 i en kopi avskrevet på 1400-tallet. Historia Norvegiæ inneholder også en del unike etnografiske detaljer, blant annet «peti», det vil si piktere, som bodde på Orknøyene da nordmennene kom dit:
Disse landene var først bebodd av piktere (Peti) og irske munker (Papae). Av disse, den ene rasen, pikterne, små menn i legning, de gjorde underverk om morgenen og om kvelden i å bygge (stein) byer, men midt på dagen mistet de fullstendig alle sine krefter, og lurte rundt i frykt i sine små hus under jorda. Men på den tiden var øyene ikke kalt Orknøyene (Orchades), men Piktland (terra Petorum).The Papar Project – Inception, Parameters and Purpose ved Barbara E. Crawford.
Etymologi Det navnet som pikterne selv benyttet for å beskrive seg er ukjent. Det greske ordet Πικτοί, latinsk Picti, opptrer første gang i et panegyrisk skrift av Eumenius i år 297 f.Kr. og er blitt oppfattet som å bety «malte» eller «tatovert folk» (latin pingere, «malt»), men det vet man ikke med sikkerhet. Det kan også referere til de uthogde billedsteinene som folkeslaget har etterlatt seg. Begrepet kan også være en romersk forvansking av en lokal betegnelse.
Gælerne fra Irland og det skotske kongedømmet Dalriada kalte folket for cruithne (på gammelirsk cru(i)then-túath, basert på en gammel-irsk rotord cruth). Det var også folk referert til som Cruithne i Ulster, spesielt kongene av Dál nAraidi (Dalaradia, ikke til å forveksles med Dalriada).Cruithni er diskutert av Byrne: Irish Kings and High-Kings, sidene 106–109, Ó Cróinín: Early Medieval Ireland, side 48–50. Britonene, senere waliserne og korniske folk, i sør kjente til dem i P-keltiske formen for «Cruithne», som Prydyn.Gammelirsk cruth og walisiske pryd er respektive Q- og P-keltiske former av et ord som betyr «form» eller «skapning»: det er tatt som en referanse til pikternes antatte praksis med å tatovere kroppene, uten at dette er bevist. Se The Scottish Place-Name Society og MacBain's Dictionary. Keltere i det nåværende England, Britannia, omtalte dem også som prydyn (tidlig walisisk *kwriteno-teutā eller det mer moderne pryd). Deres gammelengelske navn ga den moderne skotske formen pechts.Den angelsaksiske krønike benytter pihtas og pehtas.
Historie Skottlands urbefolkning thumb|Whitecleuch-kjeden, piktisk sølvkjede, indikasjon på høy status, en av ti kjente som eksisterer, datert til mellom 400 og 800 e.Kr. Gjennom alle tider har befolkningsgrupper vandret, flyttet seg fra et sted til et annet av ulike årsaker; strid med naboer, utarming av jorda, sult, klimatiske endringer og bevegelser knyttet til handel. Historisk sett har intet landområde hatt en statisk og uforanderlig befolkning. Skottlands befolkning fra de eldste tider har vært preget av mindre innvandringer sørfra og nordfra i små puljer som har kommet i perioder, men arkeologiske utgravninger har ikke avdekket en stor innvandring som har erstattet den innfødte befolkningen med en ny. Isteden har mindre grupper av enkeltindivider og stammer kommet og blitt en del av den opprinnelige befolkningen på samme måte som denne har flyttet på seg innenfor det landområdet som vi i dag kaller for Skottland.
I to nyere bøker har Bryan Sykes og Stephen Oppenheimer argumentert for at hoveddelen av dagens britiske befolkning som helhet nedstammer fra innvandrere fra Den iberiske halvøy som kom til øyene i den mesolittiske tidsalderen og, om enn i mindre grad, i de neolittiske tidsaldrene.Special report: «Myths of British ancestry» av Stephen Oppenheimer, Prospect Magazine, oktober 2006 utg. 127 Oppenheimer fremmer at geologi og klima har påvirket britenes genetikk og kultur på grunn av endringer i kystlinjene. Disse genetiske og kulturelle endringene stammer fra to hovedsoner med kontakt:
Den atlantiske gruppe, hovedsakelig fra Spania og Portugal, til de vestlige britiske øyer. Nordlige Europa, opprinnelig over Doggerland til østlige England og fra Norge til nordlige Skottland.