Troppene til herrenes ishockeyturnering under Vinter-OL 1998 inneholder samtlige fjorten tropper som ble tatt ut til OL-turneringen fra 7. til 22. februar 1998. Alle aldre er som de er ved starten av turneringen (8. februar 1998).

For første gang noensinne friga verdens største profesjonelle ishockeyliga, National Hockey League (NHL) sine spillere til å delta i OL. Ligaen avholdt en 17-dager lang pause for å akkomodere OL og la alle deres spillere konkurrere i turneringen. På grunn av dette ble turneringen omtalt som «århundrets turnering» og «drømmelagsturnering».

Turneringens innledende runde startet dagen før NHL-pausen trådte i kraft, hvilket betød at lagene kun kunne bruke de NHL-spillerne som allerede hadde spilt sin siste kamp innen pausen, hadde fått godkjennelse av sine respektive NHL-klubber og var med OL-troppen. Lagene kunne ikke gjøre endringer i OL-troppen før de eventuelt avanserte til neste runde. Dette betød at flere av lagene ikke kunne anvende sine NHL-stjerner på tross av at de var på plass i Nagano. Turneringsformatet fikk kraftig kritikk av blant andre Slovakia, som bare hadde to ledige plasser i troppen til Róbert Švehla og Peter Bondra mens de samtidig hadde fem NHL-spillere på tribunen til den avgjørende kampen mot Kasakhstan (Žigmund Pálffy, Jozef Stümpel, Miroslav Šatan, Pavol Demitra og Richard Zedník).

Deltakelse av NHL-spillere

Innen turneringen var det spekulasjoner om at National Hockey League (NHL) ville frigi spillerne for å de kan delta i OL. Den internasjonale olympiske komité (IOK) hadde i 1986 åpnet for at alle spillere kunne delta i OL fra og med 1988 uansett om de var amatører eller profesjonelle NHL valgte dog ikke å frigi spillerne til å delta i OL i 1988 eller i 1992 ettersom at vinter-OL avholdes i februar og dermed i midten av ligaens grunnserie.

I mars 1995 reiste Bettman til Genève for forhandlinger med IIHF-president René Fasel, IOK-president Juan Antonio Samaranch og direktøren for spillerorganisasjonen NHLPA, Bob Goodenow. Blant uenighetene som skulle løses var konkurransebestemmelser, spilleprogram og tilgangen til markedsavtaler. Hvor Bettman og Goodenow tidligere hadde vært rivaler under NHL-lockouten i 1994–1995 var det nå enighet mellom partene, og sammen med Fasel arbeidet de for å legge rammene for NHL-deltakelse i OL.

Fasel reiste deretter til San Diego sommeren 1995 for å selge ideen til NHL-spillerne. På tross av en viss bitterhet mot at IIHF hadde forhindret NHL-spillere i å spille i europeiske ligaer under NHL-lockouten ble spillerne overtalt til OL-deltakelse etter oppfordring av spillere som russiske Vjatsjeslav Fetisov og Igor Larionov (som hadde vunnet OL-gull med Sovjetunionen) og canadierne Eric Lindros og Paul Kariya (som hadde vunnet OL-sølv med Canada i henholdsvis 1992 og 1994).

Avtalen mellom IIHF og NHL skulle endelig vedtas på IIHFs halvårlige kongress i Budapest den 29. september 1995. Ikke alle nasjonale forbund var for NHL-spillernes deltakelse, og det mest åpenlyst skepiske forbundet var Hockey Canada. Forbundets direktør, Frank Lento, mente at OL-planen hadde blit forhandlet uten nok hensyn til de som måtte godkjenne den, og ved å vinne sølv i de siste to OL-turneringene mente Lento at Canada hadde en så stor bredde at de kunne samle konkurransedyktige OL-lag uten NHL-spillere. I sin tale til kongressen uttrykte Lento misnøye med å bli herset rundt av europeerne, en uttalelse som senere viste seg å tilbake mot Canada da den fikk flere europeiske forbund til å stemme for planen.

Avtalen mellom NHL, IIHF, NHLPA og ble underskrevet 29. september 1995 og presentert under en pressekonferanse med Bettman og Fasel den 2. oktober. Ligaen tok en 17-dager lang pause som startet etter at NHL-klubbene hadde spilte sine siste kamper den 7. februar 1998. NHL-spillerne vile reise til Japan den 8. og 9. februar, etter at OL hadde begynt og etter at de lavere seedede lagene allerede hadde spilt noen kamper i en kvalifiseringsrunden. Dermed kunne de lavere rangerte lagene først få sine NHL-spillere til disposisjon når de hadde spilt deres siste kamp innen OL-pausen. Kampene skulle spilles etter internasjonal banestørrelse (60 x 30 meter) i stedet for NHLs banestørrelse (61 x 26 meter) og anvende IIHFs regelverk (hvilket blant annet betød et forbud mot slagsmål og bruken av straffeslag i sluttspillet). Samtidig skulle alle kamper hvor mere enn 50 prosent av spillerne var NHL-spillere dømmes med NHL-dommere.

Nominasjonsprosess

Landslagsdrakter Fil:Belarus national ice hockey team jerseys 1998-2000.pngFil:Canada national ice hockey team jerseys 1998 Winter Olympics.pngFil:Finland national ice hockey team jerseys 1998-2004.pngFil:France national ice hockey team jerseys 1998-2000.pngFil:Italy national ice hockey team jerseys 1998-2002.pngFil:Japan national ice hockey team jerseys 1998-2000.pngFil:Kazakhstan national ice hockey team jerseys 1998-2000.png Fil:Russia national ice hockey team jerseys 1998-1999.png Fil:Slovak national team jerseys 1998.png Fil:Sweden national team jerseys 1998-2005.png Fil:Czech Republic national team jerseys 1998-2002.png Fil:Germany national ice hockey team jerseys 1998 Olympics.png Fil:United States national ice hockey team jerseys 1998-2000.png Fil:Austria national ice hockey team jerseys 1998-2004.png

Ordforklaring Generell informasjon Nr. Draktnummer F Fatning Klubb Spillerens klubb for sesongen Statistikk KP Kamper spilt MIN Minutter spilt M Mål SOG Skudd på mål A Assists GA Mål mot P Poeng SO Shutouts (holdt nullen) PIM Utvisningsminutter SVS% Redningsprosent +/– Pluss/minus GAA Gjennomsnittlig mål mot(Goals Against Average) GKD Kamper hvor spilleren var i lagoppstillingen (Goalkeeper dressed) GPI Kamper reelt spilt av målvakten (Games played indeed)

Beskrivelse

Deltakere med OL-erfaring

Frafall og utelatte spillere

Trenerstab

Beskrivelse Den canadiske troppen ble offentliggjort den 29. november 1997 og besto av 23 spillere (tre målvakter, syv backer, tretten løpere).

Fjorten spillere som representerte Canada ved World Cup i ishockey 1996 var med i OL-troppen, og flere andre hadde også erfaring fra forskjellige VM- og Canada Cup-turneringer. Etter tapet til amerikanerne i finalen av World Cup i 1996 hadde mange lagt skylden på det canadiske laguttaket hadde for mange veteraner. General manager Bobby Clarkes laguttak reflekterte et fokus på fysikk og forsvarsspill fremfor fart og teknisk dyktighet og utelot flere veteraner fra World Cup-turneringen i 1996. Lagets største stjerne var 37-år gamle Wayne Gretzky, som skulle spille i sin første og siste OL-turnering. Philadelphia Flyers' power-forward Eric Lindros (194 cm og 109 kg) og Paul Kariya (Mighty Ducks of Anaheim) var blant lagets yngre stjernespillere som Clarke håpet på skulle ta sitt neste steg.

Flere aspekter av Clarkes laguttak var kontroversielt, blant annet valget å utelate veteranen Mark Messier (Vancouver Canucks) og valget av 24-årige Lindros som kaptein fremfor Gretzky. Clarke ble anklaget for favorisering ettersom at han også var general manager for Lindros' klubb Philadelphia Flyers. Men avgjørelsen ble tatt i samråd med de assisterende general managererne Bob Gainey og Pierre Gauthier. Den største overraskelsen i laguttaket var Rob Zamuner, en defensiv løper for Tampa Bay Lightning som Clarke omtalte som «den beste defensive løperen i NHL». Power-forwardsene Joe Nieuwendyk, Keith Primeau og Rod Brind'Amour, spillere som utmerker seg både gjennom sitt fysiske spill og målproduksjon, ble valgt på bekostning av mere mer teknisk dyktige spillere.

Clarke skisserte en plan om å spille med to offensive rekker, en defensiv rekker (da antatt å være Zamuner-Primeau–Trevor Linden) og en fjerderekke bestående av power-forwards. Gretzky skulle da være 13. løper men på tross av dette ha samme istid som de andre og ville bli brukt i overtallsspill. Trener Marc Crawford avvek fra disse prinsippene og fokuserte heller på rotasjon mellom fire jevnbyrdige rekker som alle hadde to offensive spillere og en mere defensiv spiller.

Deltakere med OL-erfaring Ettersom at laget besto utelukkende av NHL-spillere var det kun to spillere i troppen som hadde tidligere OL-erfaring: Lindros (som hadde vunnet sølv i 1992) og Kariya (som hadde vunnet sølv i 1994). Med Kariyas forfall var det kun én spiller i troppen med tidligere OL-erfaring.

Frafall og utelatte spillere På grunn av Canadas enorme bredde var det naturlig at mange talentfulle spillere ville bli utelatt fra den endelige troppen. Veteranen Messier ble utelatt etter å ha hatt en svak start på sesongen, mens flere spillere ble fravalgt på fokuset på fysikk og forsvarsspill, blant andre teknisk dyktige spillere som Mark Recchi (Montréal Canadiens) og Doug Gilmour (New Jersey Devils). Andre spillere som Adam Oates (Washington Capitals), Paul Coffey (Philadelphia Flyers) Claude Lemieux (Colorado Avalanche) og Ron Francis (Pittsburgh Penguins), som alle hadde spilt i World Cup i ishockey 1996, ble også utelatt. På backsiden var den mest overraskende utelatelsen Scott Niedermayer (New Jersey Devils).

Den 1. februar 1998 pådro Kariya seg en hjernerystelse etter en krysstakling av den amerikanske backen Gary Suter under en kamp mellom Mighty Ducks of Anaheim og Chicago Blackhawks. Det ble spekulert at taklingen ble gjort med vilje for å forhindre at Kariya deltok i OL. Det var opprinnelig forventet at Kariya skulle komme seg i tide til OL, men senfølgene av hjernerystelsen (postcommotiosyndrom; hans fjerde hjernerystelse på tre år) førte til at han måtte melde forfall. Han ble erstattet av Mark Recchi. Kariyas forfall ble møtt med skuffelse blant japanske hockeyfans på grunn av Kariyas japanske opphav.

Trenerstab Hockey Canada-president Bob Nicholson utnevnte 48-årige Clarke som general manager for det canadiske OL-laget. Etter sin spillerkarriere hadde Clarke vært general manager for Philadelphia Flyers mellom 1984–1990 og siden 1995. Han hadde også vært general manager for Minnesota North Stars (1990–1992) og Florida Panthers (1993–94). Høydepunktene hadde vært tre Stanley Cup-finaler med Flyers (1985, 1987 og 1997) og én med Minnesota (1991). Han hadde også vært general manager for de canadiske lagene som vant Canada Cup i 1987 og 1991. Clarke ble assistert av Bob Gainey, general manager for Dallas Stars, og Pierre Gauthier (general manager for Ottawa Senators).

Marc Crawford ble valgt som hovedtrener for OL-laget. Crawford haddet vunnet Stanley Cup med Colorado Avalanche i 1996 og ble i 1995 tildelt Jack Adams Award for årets trener i NHL. Han ble assistert av Wayne Cashman, Andy Murray og Mike Johnston.

Tropp