thumb|Den etniske fordelingen i Østerrike-Ungarn i 1911, fra The Historical Atlas, av William R. Shepherd, 1911 mini| Provins Sudetenland
Provins Deutschböhmen
vist innenfor Deutschösterreich thumb|Reichsgau Sudetenland
Sudetenland (eller Sudetland, Sudeterland) (tysk Sudetenland, tsjekkisk og slovakisk: Sudety, polsk Kraj Sudetów) er et historisk navn på en region i vestre og nordlige Böhmen og nordlige Mähren. I perioden som ledet opp til andre verdenskrig var de fleste innbyggerne etnisk tyske eller tyskspråklige, kalt sudettyskere. Regionen dekket tilsammen km², og den største byen var Liberec (tysk: Reichenberg).
Det tyske navnet på regionen ble særlig brukt etter 1918, da Østerrike-Ungarn etter nederlaget i første verdenskrig ble delt opp i mindre land og republikkene Tsjekkoslovakia og Østerrike ble etablert. Tyske kulturområder i de tsjekkiske landområdene ble en del av den nye staten Tsjekkoslovakia, til motstand fra sudettyskerne. Ordet Sudetenland ble da ofte brukt om alle de tidligere tyskspråklige regionene i Nordøst- og Sør-Bøhmen, i Mähren og i østerriksk Schlesien. Regionen ble etter Münchenavtalen i 1938 annektert av Nazi-Tyskland, under navnet Sudetengau. Etter andre verdenskrig ble tysktalende innbyggere fordrevet, og regionen ble i 1945 tilbakeført til Tsjekkoslovakia. Suddetyskerne hadde opprinnelig innvandret til området rundt år 1200. Før andre verdenskrig var det rundt 3 millioner etnisk tyske i Tsjekkoslovakia.
Navn Landskapet var oppkalt etter Sudetene, en fjellstrekning mellom Tsjekkia og Polen. Det tyske navnet skal ha blitt innført av Philipp Melanchthon etter et gotisk ord «Suditha» som igjen har opphav i «syde, dampe», brukt om varme kilder. Ulike navneformer på regionen har vært og er i bruk på norsk: Det tyske navnet Sudetenland er i vanlig bruk i norsk språk. Bokmålsordboken oppgir Sudetland, og denne formen er anbefalt av Språkrådet. Riksmålsordboken bruker Sudeterland. Mer sjelden er varianter som sudet-området og Sudetenområdet.
Historie Begrepet sudettyskere ble brukt om tyskere som inntil slutten av andre verdenskrig bodde i Böhmen og Mähren, også langt utenfor det egentlige Sudetenland.
Middelalder Tidlig i middelalderen var dette området bebodd av slaviske folkeslag. Fra 11- og 1200-tallet kom etnisk tyske bosettere til området og slo seg ned i fjellområdene langs Bøhmens rand. Sammen med det øvrige Böhmen tilhørte det på den tid Det tysk-romerske riket, og kom siden under habsburgerne. Det var en del av kongeriket Bøhmen som etterhvert ble en del av Østerrike-Ungarn. Mange etnisk tyske bosettere kom til området på invitasjon fra det přemyslidiske dynasti omkring år 1200, og mange sudettyskere kunne spore lokal familiehistorie tilbake til middelalderen. De hadde innvandret til området i middelalderen, og hadde dannet egne, faste samfunnsstrukturer. Innvandringen av etnisk tyske var en kilde til misnøye blant etniske tsjekkere.
Senere innvandring Størstedelen av etniske tyskere som på 1600-1700-tallet flyttet til det nordlige og vestlige Bøhmen, kom fra nærliggende tyske områder som Bayern, Thüringen, Sachsen og Schlesien. De fleste tysktalende innbyggerne i Bøhmen, Mähren og østerriksk Schlesien på 1700-tallet hadde opphav i folk som hadde bodd der i mange generasjoner. Områdene med overveiende tysktalende befolkning ble større på 1600-1700-tallet. De tysktalende i Reichenberg var adskilt fra hovedstaden Wien, som de tysktalende var politiske avhengig av, med et stort område tsjekkisktalende.Thomson, S. H. (2019). Czechoslovakia in European history. Routledge.
Begrepet sudettysker De etnisk tyske beholdt blant annet tysk språk og unngikk å bruke eller lære seg tsjekkisk. Ved folketellingene, også under østerriksk styre, ble etnisitet avgjort ved morsmål eller dagligspråk (tysk: Umgangssprache). Under østerriksk styre (før første verdenskrig) var det et visst press på etniske tsjekkere til å registrere seg som tysktalende. Ved folketellingen i 1921 talte den tysktalende befolkning 3 123 583 individer, hvilket utgjorde 23,4 % av den totale befolkningen. Før krigen var omkring 30 % av innbyggerne i Böhmen (tsjekkisk: Čechy) og Mähren (tsjekkisk: Morava) tysktalende. I mai 1945 var det 3,3-3,4 millioner tysktalende på Tsjekkoslovakias territorium (noen anslag på 4 millioner). Da Potsdamkonferansen begynte, hadde 700 000 til 800 000 allerede forlatt eller blitt fordrevet fra tsjekkoslovakisk territorium.
Omkring år 1900 betraktet de etniske tyske seg som Deutschböhmen, Deutschmähren eller Deutschschlesier og det var lite felles idenitet på tvers av regionene. Etter 1918 ble det skapt en felles identitet som sudettyske. Denne utvikling ble støttet blant annet akademisk gjennom det tyske universitet i Praha. Blant annet Josef Pfitzner skrev i 1926 om den sudettyske oppvåkningen og trakk trådene til utviklingen på 1800-tallet. Pfitzner mente at etnisk tyske hadde befolket området før slaviske folkeslag innvandret rundt år 500.Trencsényi, B. & M., Baár, M (2016). A History of Modern Political Thought in East Central Europe: Volume II Oxford University Press. Etter første verdenskrig og etableringen av republikken Tsjekkoslovakia ble de tysktalende områdene liggende langs den nye statens grenser og adskilt fra de tysktalende områdene i Tyskland inkludert Schlesien og den nye staten Østerrike. Fellesbetegnelsen sudettysk for alle tysktalene i Böhmen og Mähren ble etterhvert tatt i bruk. Sudettyskerne aksepterte ikke sin status som minoritet og arbeidet for anerkjennelse som Staatsvolk (folkeslag som konstituerte staten) eller for rett til selvstyre.
Etter første verdenskrig Etter keiserdømmets oppløsning etter første verdenskrig ble de tyskspråklige områdene Nordøst-Böhmen, Nord-Mähren og Østerriksk Schlesien erklært som Deutschösterreichische Provinz Sudetenland samt Provinz Deutschböhmen, og sluttet seg til Deutschösterreich i november 1918. Fra slutten av samme måned rykket tsjekkoslovakiske tropper inn i området og avbrøt etableringen av en tysk-østerriksk forvaltning. I desember flyktet provinsregjeringene i provinsene Deutschböhmen og Sudetenland i eksil for å unngå å bli tatt til fange. I september 1919, ble Sudetenland tildelt Tsjekkoslovakia ved fredsslutningen med Østerrike, Saint-Germain-traktaten.
Da den tsjekkoslovakiske stat ble proklamert i 1918, skjedde det til motstand fra sudettyskerne. Disse ville ha en autonom, tysk region, lagt inn under Østerrike. Saint Germain-traktaten fra 1919 avsluttet denne diskusjonen, og den Tsjekkoslovakiske stat ble dannet. Landet var en skjør statsdannelse, særlig på grunn av et stort antall etniske tyskere i områdene nær grensen til Tyskland. Da Tsjekkoslovakia ble opprettet i 1918 bodde det tre millioner tysktalende og syv millioner tsjekkisktalende i Böhmen og Mähren. De to etniske gruppene levde i stor grad i parallelle og til dels separate samfunn. Tysk og tsjekkisk språk har lite til felles og markerte tydelig skillet mellom folkegruppene. Omkring 1900 rammet den økende tsjekkiske nasjonalismen de tysktalende.Veiden, P. (2014). Når grenser forsvinner-Europa i det små. Sosiologi i dag, 44(2):5-26. Blant tsjekkere er det en utbredt oppfatning at habsburgernes herredømme, fra slaget på Det hvite berg i november 1620 til 1918, ikke var legitimt.Wingfield, N. M. (2000). The Politics of Memory: Constructing National Identity in the Czech Lands, 1945 to 1948. East European Politics and Societies, 14(2), 246-267.
I 1918 var det flere tysktalende enn slovaker i landet, en del av de tysktalende var dessuten jøder. Det var over jøder i landet i mellomkrigstiden. Vel en tredel av jødene regnet seg som etniske tyskere, mens nesten halvparten regnet seg som etniske tsjekkere, en liten andel regnet seg som etniske jøder. For eksempel regnet Hermann Kafka seg som tsjekker etter å ha vokst opp i en overveiende tsjekkisk landsby, mens hans kone og hennes familie i Praha var tysktalende, og de sendte sønnen Franz til tysk skole i Praha.Pogány, I. (2010). International human rights law, reparatory justice and the re-ordering of memory in Central and Eastern Europe. Human Rights Law Review, 10(3), 397-428. I noen tilfeller ble Tsjekkoslovakias grenser trukket strategisk av seierherrene: For eksempel ble byen Gmünd på jernbanelinjen midt mellom Praha og Wien delt i en østerriksk og en tsjekkoslovakisk del (České Velenice).
Den tsjekkiske grunnloven fra 1920 garanterte fulle borgerrettigheter for sudettyskerne, og gjennom 1920-tallet gjorde tyskerne seg sterkt gjeldende i politikken. Moderate tyske politiske krefter samarbeidet med de øvrige etniske gruppene. Det sosialdemokratiske tyske partiet fikk stor oppslutning i befolkningen, og i 1929 var dette partiet ledende i den tyske minoritet. Høyreradikale tyske partier sto derimot for en konfronterende politikk, og i 1933 ble Deutsche Nationalsozialistische Arbeiterpartei (DNSAP) forbudt av myndighetene, for å ha bedrevet undergravende virksomhet.
Den tysktalende minoriteten ønsket autonomi, og i mellomkrigstiden sendte de en rekke appeller til Folkeforbundet. De klaget blant annet over at tyskspråklige skoler ble stengt. Autonomi for Sudetenland var ikke akseptabelt for Tsjekkoslovakia, både fordi grenseområdene ble oppfattet som tradisjonelle deler av Böhmen og Mähren og fordi områdene var økonomisk og militært viktige. En del tyskdominerte landsbyer markerte sin misnøye med statsdannelsen ved å ikke feire republikkens dag 28. oktober. I Tsjekkoslovakia var det før krigen en utbredt oppfatning at sudettyskerne var farlige kolonister og en trussel mot den tsjekkoslovakiske staten: en nasjonal fiende. Tomáš Masaryk ga uttrykk for denne oppfatningen da han i 1918 omtalte sudettyskerne som «innvandrere og kolonister». Det var en utbredt oppfatning blant tsjekkiske politikere at den tsjekkoslovakiske staten sviktet før krigen fordi et stort antall innbyggere ikke var lojale.
Motsetningene mellom tsjekkere og tyskere økte i løpet av 1930-årene. Den tysktalende befolkningen i Böhmen og Mähren utgjorde mot slutten av 1930-årene nærmere 25 %, og betegnelsen Sudetenland omfattet da både den tidligere provinsen med samme navn og den tidligere provinsen Deutschböhmen. Blant nasjonalistiske lederfigurer var den sudettyske nasjonalsosialisten Konrad Henlein. En annen viktig sudettysk politiker var sosialdemokraten Wenzel Jaksch.
Etnisitet thumb|Språkkart over Tsjekkoslovakia i 1930 Da Tsjekkoslovakia ble et selvstendig land, var det etnisk og språklig mangfoldig. Befolkningen besto av tsjekkere (6,7 millioner eller 51 prosent), etniske slovaker (2 millioner eller 16 prosent), etniske tyskere (3,2 millioner eller 22 prosent), etniske ungarere (745 000 eller 5 prosent) og rutere / østslavere (fra blant annet Rutenia) (4 prosent). Minoritetene bodde hovedsakelig konsentrert i områder der de utgjorde flertallet. Etniske ungarere (madjarer) bodde hovedsakelig i Slovakia der de utgjorde rundt 22 % av befolkningen og grenseområdene mot Ungarn var dominert av etniske ungarere. Etnisk tyske (tysktalende) dominerte grenseområdene mot Østerrike og Tyskland i det sørlige Mähren, Šumava (Böhmerwald), Chebsko (Egerland) og deler av Slezsko (Schlesien) - disse etnisk tyske gikk under fellesbetegnelsen sudettyskere og dominerte et område på km2. Ferguson, Niall (2006): The War of the World: Twentieth-Century Conflict and the Descent of the West, The Penguin Press HC. ISBN 978-1594201004
Valgene i Sudetenland