thumb|Forstudie til Tretten mellom Oberon og Titania. Joseph Noel Paton, 1849
En midtsommernattsdrøm (engelsk A Midsummer Night's Dream) er en komedie av William Shakespeare, første gang framført i 1595. Stykket er en av dikterens mest populære komedier, og fremføres hyppig. Den løse handlingen følger tre-fire separate grupper av personer gjennom kjærlighetsforviklinger og amatørteater. Stykket veksler mellom scener fra realistisk verden, satt til antikkens Hellas, og scener fra en eventyrverden bebodd av figurer fra gresk mytologi. Stykket har ingen egentlig hovedperson, men djevelen Puck er en motor i handlingen, i begge verdener, og regnes som stykkets mest interessante rolle.
Bakgrunn thumb|upright|Tittelsiden på First quarto, 1600 Stykket er sannsynligvis skrevet mellom 1594 og 1596 og ble etter alt å dømme urfremført i 1595, men dette kan ikke regnes som helt sikkert. Det ble utgitt for første gang i 1600 i to ulike utgaver, kjent som First Quarto, or Fisher's Quarto (med tittelen A midsommer nightes Dreame) og Second, or Roberts' Quarto.Francis Griffin Stokes. Who's Who in Shakespeare. London, 1996. ISBN 0-09-185144-0 En vanlig teori er at det skal ha blitt urfremført i et adelig bryllup, hvor endog dronning Elisabeth I var tilstede.Halldis Moren Vesaas. «Innleing» I: William Shakespeare. Ein midtsommarnattsdraum. Samlaget, 1980. ISBN 82-521-1804-6. Vesaas peker på at en allusjon til «ei vakker vestalinne på trona si i vest» kan være en hentydning til Elisabeth, men sier samtidig om bryllupsteorien at «teoriar kjem og går, denne blir vel sedd på som usikker nå.»Gustaf Fredén i kapitlet om «Engelsk litteratur» I: Verdens litteraturhistorie. Bind 3: Renessansen. Cappelen, 1972 Enkelte forskere går langt i å fastslå hvor og hvilket bryllup det var snakk om.A.L.Rowse hevder i sin Shakespearebiografi fra 1963 at det er «Southamptonfamiliens gamle palass i London, på hjørnet av Chancery Lane og Holborn»; her sitert etter Jan Kott. Bryllupsfestteorien gir god mening i forhold til stykkets rammefortelling med et høyadelig bryllup.
Stykket inneholder flere av de faste elementene som en komedie burde ha i det engelske renessanseteateret i den elisabetanske tiden. Disse elementene er blant annet adskillelse og gjenforening, identitetsforvirring og personforveksling, og ubesvart kjærlighet eller andre prøvelser for de elskende.
Shakespeare for sin del forsynte ofte sine stykker med små ordspill, blødmer og vittigheter som sparker i flere retninger, både på og utenfor scenen. Dertil kom også innslag av grov farse, karakterkomikk eller lavkomikk, beregnet på den folkelige delen av publikum.Kristian Smidt. «Innledning» I: William Shakespeare. Skuespill. Gyldendal, 1974. I serien Mesterverk fra verdenslitteraturen. ISBN 82-05-05645-5 I dette stykket er det sterkeste farseinnslaget amatørteatergruppen som øver inn «det tragiske lystspillet om Pyramus og Thisbe» til fremføring ved det kongelige bryllupet.
Shakespeare tekst har hentet intrige og elementer fra flere tidligere tekster. Rammefortellingen om ekteskapet mellom Thesevs og amasonedronningen Hippolyta er kjent fra gresk mytologi i ulike varianter, også hos Plutark. På samme måte som Chaucer gjorde i Ridderens fortelling i Canterbury-fortellingene (1378–1400) har også Shakespeare plassert Thesevs i en verdslig stilling som hertug i Athen.
Historien om mannen som forvandles til et esel er kjent fra Apuleius' (125–180) pikareskroman Det gyldne esel. Puck har mange forbilder, men tydeligst røtter i figuren Robin Goodfellow fra engelsk folklore. Alvekongens navn Oberon er hentet fra det franske middelalderdiktet Huan de Bourdeaux, oversatt til engelsk i 1593, men handlingen der har lite til felles med Shakespeares stykke.Snorre Evensberget. Litterært leksikon. Stenersens forlag, 2000 Historien om Pyramus og Thisbe som amatørteatertruppen skal framføre, er kjent fra romersk mytologi, og gjengis blant annet i Ovids Metamorfoser. Fortellingen finnes også i Boccaccios De mulieribus claris (1374) og i Chaucers Legenden om gode kvinner, og Shakespeare hadde selv også brukt det samme motivet med de elskende som misforstår situasjonen og tar sine egne liv etter tur, i Romeo og Julie få år tidligere.
Det er karakteristisk for Shakespeares tidlige forfatterskap at han låner intriger og motiv fra andre forfattere, og forståelsen av «opphavsrett» var på hans tid heller ikke utviklet i den grad at slike lån ble oppfattet som uetiske. Helheten og hovedintrigen i En midtsommernattsdrøm finnes det imidlertid ingen kjente forbilder til. Stykket er således ett av kun tre Shakespearestykker hvor intrigen helt ut er dikterens egen.De to andre stykkene er Kjært besvær forgjeves og Stormen, jfr shakespeare-online.com: Shakespeare's sources for A Midsummer Night's Dream
Rolleliste og handling thumb|Alvedronningen Titania fortrylles av Pucks magiske dråper, og forelsker seg i den første hun får se når hun våkner: Bottom, eller Skyttel, forvandlet til esel.Johann Heinrich Füssli, 1793/94 Stykket utspiller seg i byen Athen og i skoger utenfor byen. Innenfor en ramme av forberedelsene til et fyrstelig bryllup utspiller det seg flere parallelle handlinger, som etter tur trekkes frem på scenen: forholdet mellom det jordiske fyrsteparet, forholdet mellom fyrsteparet i Alveland, de fire ungdommenes kjærlighetsforviklinger og amatørteatergruppen. Tidsrammen for handlingen er fire dager med bryllupsforberedelser, som introduseres i første scene. Flere av intrigene i stykket, slik som Hermias valg av ektemann, skal løses før bryllupet.
Stykket har ikke noen enhetlig dramatisk handling. Oversetteren Halldis Moren Vesaas kaller det «Ingen intrige, men intrigar i fleng». Stykket har heller ingen entydig hovedperson, bortsett fra Puck, som beveger seg i og mellom alle de ulike parallellhandlingene, spiller sitt spill i dem alle og bevirker samhandlingen mellom dem. Selv om handlingen angivelig foregår i antikkens Hellas, er det mye ved den som gir en følelse av å befinne seg i England i dikterens samtid: «på et engelsk herresete der herskapet drar ut på jakt i den årle morgen, og i en skyggefull engelsk skog». De fleste av de magiske skapningene som presenteres har sitt opphav i gresk mytologi.
Rolleliste Personer av høy byrd Thesevs, hertug av Athen Hippolyta, amasonedronning, forlovet med Thesevs Egevs, Hermias far Hermia, datter av Egevs, forelsket i Lysander Lysander, forelsket i Hermia Helena, forelsket i Demetrius Demetrius, først forelsket i Hermia, senere i Helena Personer av folket Filostrat, muntrasjonsråd for Thesevs – i flere oppsetninger slås rollene som Egevs og Filostrat sammen Et amatørteaterensemble bestående av Apal, tømmermann; Snapp, snekker; Skyttel, vever; Fløyte, belgflikker; Snute, kjeleflikker og Nåløye, skredder.De norske navnene er gjengitt slik de brukes hos Vesaas / Bjerke. Andre oversettere bruker noen andre navn. Hos Ystgaard heter Skyttel Johan Rennbom, som er et dialektuttrykk for en skyttel. Øivind Berg har heller kalt Skyttel Bonnie Bøtta, og i hans/Nasjonaltheatrets versjon er dette en kvinnerolle. thumb|Titania hilser alveneHenry Meynell Rheam (1959–1920) Magiske vesener Oberon, alvekongen Titania, alvedronningen Puck, smådjevel Flere alver: Erteblomst, Spindelvev, Møll, Sennepsfrø, Andre navnløse alver som ledsager sin konge og dronning. Thesevs' og Hippolutas' følge.
Hertug Thesevs er en hærfører og maktperson. Han hadde opprinnelig vunnet Hippolyta som krigsbytte etter en krig mot amasonene, og forholdet mellom dem kan se ut som et fornuftsekteskap eller en politisk handling. Det ser likevel ut til at forholdet har utviklet seg til gjensidig kjærlighet. Det fortelles at han har hatt et kjærlighetsforhold til alvedronningen Titania, mens hun har vært Oberons kjæreste, men dette potensielle sjalusielementet utvikles ikke videre i stykket, annet enn at det er med på å understreke at det er forbindelser mellom «vår verden» og den magiske. Hertugparet deltar i liten grad i selve handlingen, annet enn som myndighetspersoner (dommere, og observatører) og tidsramme.
thumb|Oberon, Titania og Puck betrakter alvenes dans.William Blake, ca. 1785 Alvekongen Oberon og hans dronning Titania har kommet reisende til Athen fra India for å overvære bryllupet. De fyller sine dager med en krangel, og det som utløser konflikten mellom dem er at Oberon ønsker å få i sin varetekt en indisk pasje som Titania har hos seg. Dette temaet er imidlertid ikke utviklet i handlingen, og dikteren kunne ha funnet hvilken som helst annen årsak til at Oberon og Titania skulle være uvenner.Jan Kott nevner den muligheten at tilsynelatende «overflødige handlingselement» som hertugparets kjærlighetshistorie med alvekongeparet og den indiske pasjen er allusjoner til samtidige mennesker og hendelser Som ledd i krangelen sørger Oberon og Puck for at dronningens drifter blir forhekset, og hun forelsker seg i et esel.
Hermia er forelsket i Lysander, men faren Egevs nekter henne dette forholdet siden han har lovet henne bort til Demetrius. Saken blir tatt opp med hertugen Thesevs, midt i hans bryllupsforberedelser, og hertugen gir klar beskjed om at en datter skal lyde sin far. Hermia og Lysander bestemmer seg for å flykte, først ut i skogen. Helena er Hermias venninne og fortrolige, og får vite om flukten. Ettersom Helena er forelsket i Demetrius røper hun flukten for ham for å score poeng hos ham. Både Demetrius og Helena følger etter inn i skogen. I skogen blir de oppsøkt av Puck som forhekser de to mennene slik at de begge går over fra å elske Hermia til å elske Helena og forakte Hermia. Når Oberon i slutten av stykket ber Puck om å tilbakestille all magi, blir de likevel enige om å opprettholde Demetrius' begjær etter Helena. Ettersom Demetrius ikke lenger ønsker å gifte seg med Hermia, kan heller ikke Egevs og Thesevs opprettholde noe påbud om denne ekteskapsinngåelsen. Det ender således lykkelig for alle elskende, med trippelbryllup.
En amatørteatergruppe bestående av byens håndverkere øver på et stykke som skal spilles i Thesevs bryllup: «Et kort og langdrygt spill om Pyramus og om den fagre Thisbe. Tragisk lystspill». I ensemblet er det særlig den galopperende selvsikre Skyttel (engelsk: Bottom) som utmerker seg: han kan etter egen vurdering fylle alle rollene, samtidig. Skyttel blir ved hjelp av Pucks magi forvandlet til et esel og gjenstand for dronning Titanias begjær.
Tema og motiver
thumb|Puck og alveneanonym, 1873 Stykket er etter alt å dømme et bestillingsverk, for fremføring i en bestemt kontekst, trolig et overklassebryllup. Det er således ikke et fritt kunstverk, og man kan derfor neppe vente noe «budskap» fra forfatterens side. Stykket blir, på grunn av bryllupskonteksten, vanligvis vurdert som en tematisering av ulike former for kjærlighet. Jan Kott peker på at Helenas monolog i første akt «ligger over hennes intellektuelle nivå», og derfor like gjerne kan sees som «forfatterens monolog, en slags Brechtsk 'sang' hvor det filosofiske tema i stykket for første gang blir understreket».