Alexandria (gresk Αλεξάνδρεια, koptisk: Rakotə, arabisk: الإسكندرية Al-ʼIskandariya), populært kalt «Middelhavets perle», er den nest største byen og et betydelig økonomisk senter i Egypt. Den strekker seg rundt 32 km langs kysten av Middelhavet i den nordlige delen av landet. Dets lave høyde ved Nildeltaet gjør området meget sårbart ved økende havnivå. Alexandria er Egypts største havn og behandler rundt 80 prosent av Egypts import og eksport. Det er også et viktig industrielt senter grunnet dets rørledninger med naturgass og olje fra Suez. Byen er også viktig for turistnæringen. Den hadde en befolkning på 4 028 028 innbyggere i 2006, beregnet til 5 039 975 i 2017.«Al-Iskandariyah (Alexandria)», City Population
thumb|Hode av Aleksander, oppdaget 2009. Alexandria ble grunnlagt rundt en liten, antikk egyptisk by omkring 331 f.Kr. av Aleksander den store. Den ble et viktig senter for hellenistisk sivilisasjon og forble hovedstaden for hellenistiske, romerske og bysantinske Egypt i bortimot 1000 år inntil den muslimske erobringen endret dens posisjon og framgang i 641 e.Kr. De nye herskerne opprettet en ny hovedstad ved Fustat som senere ble absorbert i Kairo. Hellenistiske Alexandria var best kjent for fyrtårnet på Faros, et av verdens syv underverker i antikken; dets store bibliotek (det største i den antikke verden, i 2003 erstattet av det moderne Bibliotheca Alexandrina); og Nekropolis (katakombene ved Kom El Shoqafa) som var en av verdens syv underverker i middelalderen. Alexandria var den nest mektigste byen i den antikke verden etter Roma. Pågående maritime arkeologi ved byens havn, som begynte i 1994, har avslørt detaljer om stedet fra før Aleksander den stores ankomst da en by ved navn Rhakotis eksisterte her. Det har også gitt detaljer om tiden under ptolemeerdynastiet.
Fra slutten av 1700-tallet ble Alexandria igjen et viktig senter for internasjonal shipping og et av de aller viktigste handelssentre i verden, både grunnet at den profiterte på den enkle forbindelsen over land mellom Middelhavet og Rødehavet, og den lukrative handelen med egyptisk bomull (Gossypium barbadense). Grunnet Alexandrias tiltrekningskraft som et internasjonalt senter for akademisk lærdom og handel har byen helt fram til i våre dager, hvor det har endret seg, hatt en kosmopolitisk befolkning og et kulturelt mangfold.
Historie Antikken thumb|Byen er preget av en sterk blanding mellom gammelt og nytt. Alexandria er tradisjonelt blitt grunnlagt av Aleksander den store i april 331 f.Kr. som Ἀλεξάνδρεια (Alexandria), en av utallige byer han oppkalte etter seg selv. Aleksanders sjefsarkitekt for prosjektet var Deinokrates. Alexandria var ment å erstatte byen Naukratis som den hellenistiske hovedstaden i Egypt og skulle være hovedforbindelsen mellom Hellas og Nildalen. Imidlertid har karbondatering av sjøskjellfragmenter og forurensning fra bly utfordret dette synet, ved å påvise at en bosetning har eksistert i to tusen år forut. Do fundo do mar... Sea bottom (16. mai 2006): «Sediments Reveal Alexandria's Hidden History»
Rett øst for Alexandria (hvor bukta Abu Qir er nå), var det i oldtiden myrområder og flere øyer. Så tidlig som på 600-tallet eksisterte de viktige havnebyene Kanopos og Heraklion (Tonis). Førstnevnte ble absorbert i Alexandria mens sistnevnte mistet sin betydning og etter hvert sank den i havet. Den ble gjenoppdaget av marinarkeologisk utforskning i 2000. Goddio, Franck: «Thonis-Heracleion: From Legend to Reality»; med undervannsbilder
thumb|Aleksander den store, byens grunnlegger. En liten egyptisk bebyggelse, Rhakotis, eksisterte allerede ved kysten, og ble senere det egyptiske navnet på Alexandria: *Raˁ-Ḳāṭit, skrevet rˁ-ḳṭy.t, «Det som er bygget opp». Bebyggelsen ble etter hvert omfattet som et egyptisk kvartal i Alexandria. Noen måneder etter grunnleggelsen av den nye byen, reiste Aleksander østover for videre erobringer og kom aldri tilbake til byen. Etter at Alexander var dratt, overtok hans visekonge, Kleomenes , og fortsatte byens ekspansjon. Etter Aleksanders død oppsto det en strid mellom hans etterfølgere, og en av hans generaler, Ptolemaios I Soter, greide å frakte Aleksanders lik til Alexandria, O'Connor, Lauren (2009): «The Remains of Alexander the Great: The God, The King, The Symbol» i: Constructing the Past, 10 (1), artikkel 8 og således begrunne sin posisjon. Byen ble sete for ptolemeerdynastiet i det ptolemeiske kongedømme i 275 år, fra 305 til 30 f.Kr.
Selv om Kleomenes hovedsakelig var ansvarlig for å lede Alexandrias fortsatte utvikling, synes det som om Heptastadion og kvartalene på fastlandet i hovedsak var produkt av ptolemeerne; Ptolemaios I Soter og hans etterkommere. Byen fylte tomrommet etter at Tyr og overtok dens handel og ble et senter for den nye handelen mellom Europa i vest og Arabia og India i øst. På mindre enn en generasjon ble byen større enn Kartago og i løpet av et århundre var den blitt en av de største i den hellenistiske verden — kun forbigått av Roma i størrelse og rikdom. Diodorus Siculus, 17, 52.6. Den ble Egypts fremste greske by med et stort antall grekere fra ulik bakgrunn. Erskine, Andrew (April 1995): «Greece & Rome, 2nd Ser.,» i: Culture and Power in Ptolemaic Egypt: the Museum and Library of Alexandria. 42 (1), s. 38–48. Sitat: «One effect of the newly created Hellenistic kingdoms was the imposition of Greek cities occupied by Greeks on an alien landscape. In Egypt, there was a native Egyptian population with its own culture, history, and traditions. The Greeks who came to Egypt, to the court or to live in Alexandria, were separated from their original cultures. Alexandria was the main Greek city of Egypt and within it there was an extraordinary mix of Greeks from many cities and backgrounds.» Alexandria var det intellektuelle og kulturelle senter i den antikke verden for en lang tid. Byen og dets Museion tiltrakk seg de fremste lærde og intellektuelle, inkludert grekere, jøder og syrere. Byen ble senere plyndret og mistet sin betydning. «The Lighthouse Dims», Foreign Policy. 23. desember 2014.
Alexandria var ikke bare et senter for grekere og hellenistisk språk og kultur, men ble også det største urbane jødiske samfunnet i verden. Egyptiske jøder har vært de eldste jødiske samfunn i verden, og Den hebraiske bibelen (Det gamle testamente) har nedtegnet at et stort antall jøder søkte tilflukt i Egypt etter ødeleggelsen av kongedømmet Judea i 597 f.Kr. Ytterligere bølger av jødiske innvandrere bosatte seg i Egypt i den ptolemeiske tiden, særlig rundt Alexandria, men også andre steder. Kasher, Aryeh (1985): The Jews in Hellenistic and Roman Egypt: The Struggle for Equal Rights, Mohr Siebeck, s.107-108 Tidlig på 200-tallet f.Kr. var det en utstrakt diaspora av jøder i Egypt. Den jødisk-romerske historikeren Josefus hevdet at da Ptolemaios I Soter underla seg Judea førte han rundt 120 000 jødiske fanger med tilbake til Egypt. En inskripsjon med en dedikasjon til Ptolemaios og Berenike i en synagoge ble oppdaget på 1800-tallet i nærheten av Alexandria, Mahaffy, John Pentland (1899): The History of Egypt under the Ptolemaic Dynasty, New York, s. 192. og Josefus hevdet også at Ptolemaios II Filadelfos friga de 120 000 fangene. Josefus: Ioudaike archaiologia (Jødisk forhistorie). Engelsk utgave The Works of Josephus, Complete and Unabridged, New Updated Edition (Overs. William Whiston, A.M.; Peabody Massachusetts: Hendrickson Publishers, 1987; Fifth Printing: Jan. 1991), Bk. 12, kapitlene. 1, 2, s. 308-309 (Bk. 12: verses 7, 9, 11) Septuaginta, en gresk versjon av Tanákh, ble framstilt i Alexandria av hellenistiske jøder. De første ptolemeerne holdt orden og fostret utviklingen av institusjoner som gjorde Alexandria til det ledende hellenistiske senteret for lærdom, ga frihet til byens tre største etniske befolkninger, grekere, jøder og egyptere, men lot dem holde seg adskilte. Erskine, Andrew (April 1994): «Greece & Rome, 2nd Ser.,» i: Culture and Power in Ptolemaic Egypt: the Museum and Library of Alexandria. 42 (1), s. 38–48. Sitat: «The Ptolemaic emphasis on Greek culture establishes the Greeks of Egypt with an identity for themselves. [...] But the emphasis on Greek culture does even more than this – these are Greeks ruling in a foreign land. The more Greeks can indulge in their own culture, the more they can exclude non-Greeks, in other words Egyptians, the subjects whose land has been taken over. The assertion of Greek culture serves to enforce Egyptian subjection. So the presence in Alexandria of two institutions devoted to the preservation and study of Greek culture acts as a powerful symbol of Egyptian exclusion and subjection. Texts from other cultures could be kept in the library, but only once they had been translated, that is to say Hellenized.»
I 115 e.Kr. ble store deler av Alexandria ødelagt i Kitoskrigen, som ga den romerske keiser Hadrian og hans arkitekt Decriannus MacDonald, William Lloyd (1982): The Architecture of the Roman Empire: An introductory study, Yale University Press. ISBN 978-0-300-02819-5, s. 123ff en anledning til å gjenoppbygge og endre byens struktur. I 215 besøkte keiser Caracalla byen og ettersom en del fornærmelige satirer som innbyggerne hadde rettet mot ham beordret han sine soldater til å henrette alle ungdommer gamle nok til å bære våpen. Den 21. juli 365 ble Alexandria ødelagt av en tsunami grunnet jordskjelvet på Kreta, Stiros, Stathis C. (2001): «The AD 365 Crete Earthquake and Possible Seismic Clustering During the Fourth to Sixth Centuries AD in the Eastern Mediterranean: A Review of Historical and Archaeological Data» i: Journal of Structural Geology, 23, s. 545–562, Bibcode:2001JSG....23..545S, doi:10.1016/S0191-8141(00)00118-8, s. 545 Ammianus Marcellinus: Roman History, «Res Gestae», 26.10.15–19 en hendelse som senere ble minnet årlig som «skrekkdagen».Stiros, Stathis C. (2001): «The AD 365 Crete earthquake and possible seismic clustering during the fourth to sixth centuries AD in the Eastern Mediterranean: a review of historical and archaeological data» i: Journal of Structural Geology 23, s. 545–562.
Islamsk invasjon og erobring thumb|Fyrtårnet i Alexandria på et arabisk dokument, Kitab al-bulhan, ca. 1300-tallet. I Arabia hadde en religion blitt opprettet på 600-tallet av bevegelsens lederskikkelse Muhammed, som muslimene betraktet som en profet. Som Egypts nærmeste nabo i øst skrev Muhammed et brev til «kongen av Egypt» i Alexandria, som da i virkeligheten var den østromerske keiser Herakleios i Konstantinopel, der han krevde at de kristne i landet konverterte til islam, ellers «ville det få konsekvenser», står det i brevet.
I 619 ble Alexandria angrepet og erobret av sasanidiske persere, men keiser Herakleios klarte å frigjøre byen i 629. I 641 ble byen på nytt angrepet av muslimske arabere ledet av 'Amr ibn al-'As, og byen holdt ut en beleiring på 14 måneder før den falt. Herakleios hadde samlet en stor hær for å komme byen til unnsetning, men døde før det var mulig. I erobringen av byen ble tusenvis av soldater drept, mens andre flyktet i skip oppankret på Alexandrias havn. Det ble gjort et forsøk i 645 på å frigjøre Alexandria, men den ble gjenerobret av 'Amr i 646. I 654 ble en invasjonsflåte sendt av Konstans II slått tilbake, og deretter var det ingen alvorlige forsøk fra Konstantinopel på igjen å få kontroll over Alexandria. Den kristne befolkningen i byen ble underlagt religiøs skatt, mens muslimer fikk skattefordeler og andre privilegier, noe som over tid førte til at deler av befolkningen konverterte. De arabiske soldatene bosatte seg i og rundt byen og tok innfødte kvinner som sine koner. Den islamske erobringen av Alexandria førte til et geopolitisk skifte i regionen, og førte til en gradvis nedgang for byen. Flere tusen i den jødiske befolkningen valgte å flykte fra det arabiske herredømmet. «Alexandria, Egypt», Encyclopedia Judaica Mange av kirkene ble omgjort til moskeer og i 1323 var det lite igjen av det hellenistiske Alexandria.