Mirza Basheer-ud-Din Mahmood Ahmad () (1889–1965), var den andre kalifen (, khalīfatul masīh al-thāni), lederen for verdensomspennende Ahmadiyya Muslimsk Trossamfunn og den eldste sønnen til Mirza Ghulam Ahmad fra hans andre kone, Nusrat Jahan Begum. Han ble valgt som den andre kalifen til Mirza Ghulam Ahmad på 14. mars 1914 i en alder av 25, dagen etter bortgangen av hans forgjenger Hakim Noor-ud-Din.

Valget av Mahmood Ahmad som den andre kalifen førte til en splittelse av trossamfunnet. En av partene avsto fra å inngå troskapspakten med ham på grunnlag av forskjell i forståelsen av teologi og etterfølgerskap; og hadde nok også opphav i personligetskonflikter. Han ledet Ahmadiyya-retningen i islam i mer enn et halvt århundre og er kjent for å ha etablert nesten hele den organisatoriske strukturen til trossamfunnet. Dette inkluderer grunnleggelse av fem hjelpeorganisasjoner, formell etablering av Majlis al-Shura (Rådgivende organ), konsolidering og formalisering av trossamfunnets finansielle systemet og å lede omfattende misjonsaktivitet utover det indiske subkontinentet. Han er også kjent for sin eksegese av Koranen bestående av ti bind, kalt Tafsīr-e-Kabīr. Som en velkjent taler var Mahmood Ahmad også en politisk aktiv figur, spesielt før delingen av India. Han var en av de som var med på å grunnlegge All India Kashmir Committee og ble også den første presidenten for denne komiteen. Komiteen ble dannet for å etablere og sikre sivile rettigheter for muslimene i Kashmir. Etterfulgt av delingen av India og etableringen av Pakistan sørget han for en trygg utvandring av ahmadimuslimer fra Qadian til den nye staten, og oppbygging av en ny tettsted på på et tørt og fjellaktig landområde kjøpt av trossamfunnet i 1948. Denne byen, kalt Rabwah, ble nå det administrative hovedkvarterer for Ahmadiyya muslimsk trossamfunn. En 26 bindssamling av hans verker kalt Anwārul Uloom inneholder over 800 skrifter og foredrag. I tillegg til disse er flere tusen prekener. Mahmood Ahmad blir betraktet av Ahmadiyya muslimsk trossamfunn som Musleh Ma'ood (Den utlovede Reformatoren) og "Den utlovede Sønnen" som Mirza Ghulam Ahmad forutsa at Gud vil skjenke ham.

Oppvekst, utdannelse og tjeneste Mirza Basheer-ud-Din Mahmood ble født den 12. januar 1889 hos Mirza Ghulam Ahmad og Nusrat Jahan Begum i Qadian. Det er det samme året da Ghulam Ahmad grunnla Ahmadiyya muslimsk trossamfunn ved å akseptere troskapspakten fra sine etterfølgere. På grunn av kronisk sykdom klarte ikke Mahmood Ahmad å fullføre grunnutdanning eller delta i videregående opplæring. sin ungdomstid forble han et aktivt medlem i trossamfunnets tjeneste ved å grunnlegge et tidsskrift med tittelen Tash'hīzul Az'hān og fulgte sin far på mange av hans reiser. Da Mirza Ghulam Ahmad gikk bort den 26. mai 1908 var Mahmood Ahmad 19 år gammel. Den neste dag, 27. mai 1908, inngikk han sin troskapspakt med Hakeem Noor-ud-Din som ble valgt til å etterfølge Mirza Ghulam Ahmad som den første kalif. Etter bortgangen av sin far fortsatte Mahmood Ahmad å studere Koranen, Sahih Bukhari, Masnavi og medisin under veiledning av Noor-ud-Din, som han fikk utviklet et nært vennskap med. Noor-ud-Din ble etter hvert bli en av de som hadde størst innflytelse på Mahmoods liv. Han begynte også å skrive artikler for trossamfunnets forskjellige tidsskrifter og engasjerte seg ofte i teologiske diskusjoner med forskjellige lærde fra trossamfunnet. Mahmood Ahmad besøkte Egypt og Arabia i september 1912. I løpet av denne reisen utførte hans også Hajj - pilegrimsferden til Ka'ba i Mekka. Da han vendte tilbake til Qadian i juni 1913, startet han en avis med tittelen Al-Fazl. Innenfor trossamfunnet har denne avisen fungert og fortsatt fungerer som et middel til moralsk oppdragelse av medlemmene, utdannelse i islam og bevaring av trossamfunnets historie.

Kalifatet Den 13. mars 1914 døde Khalifatul Masih I, Hakeem Nōr-ud-Din, kort tid etter klokka 2 om ettermiddag i Qadian, India. Dagen etter ble testamentet til Noor-ud-Din, som han hadde betrodd Muhammad Ali Khan – et fremtredende medlem av trossamfunnet, lest høyt i Noor-moskeen etter Asr-bønn. Etter å ha knapt avsluttet opplesningen av Noor-ud-Din sitt testament, følte medlemmer av trossamfunnet at Mahmood Ahmad var den som best oppfylte kriteriene for en etterfølger slik testamentet hadde beskrevet, og begynte å kalle Mahmood Ahmad til å ta imot Bai'ah (troskappakten). Siden han var uforberedt, vendte han seg til Maulvi Syed Sarwar Shah og sa: "Maulvi Sahib, denne byrden har plutselig og uventet falt på meg, og jeg kan ikke engang huske formulering til Bai'at. Vil du instruere meg i det?". Han tok imot Bai'at av de fremmøtte og gjentok ordene etter Syed Sarwar Shah. Etter at eden var avlagt, ba han en stillebønn og holdt en kort tale. Mirza Basheer-ud-Din Mahmood Ahmad ble valgt som Khalifatul Masih II den 14. mars 1914. Under hans ledelse ble omfanget av misjonsaktiviteter utviklet videre og Madrasa Ahmadiyya ble etablert opp til universitetsnivå. I løpet av sin periode etablerte han 46 utenlandske misjonsstasjoner og grunnla Anjuman Tahrīk-e-Jadīd, som samlet inn midlene fra medlemmer av Ahmadiyya muslimsk trossamfunn for opplæring av misjonærer, og fikk dem sendt til forskjellige land over hele verden. Mahmood Ahmad sørget også for å bygge moskeer de fleste steder der misjonshus ble etablert. Utgivelsen av magasiner og tidsskrifter ble også igangsatt på forskjellige språk. Han startet også oversettelsen av Koranen til engelsk med en detaljert kommentar til fordel for engelsktalende nasjoner.

Splittelsen

Kort tid etter bortgangen til Hakim Nur-ud-Din i 1914 ble eksisterende ideologiske og administrative forskjeller mellom Mahmood Ahmad og andre fremtredende ahmadimuslimer synlige. Som et resultat satte en gruppe seg imot hans ledelse. Denne gruppen ble ledet av Maulana Muhammad Ali, og avsto fra å inngå troskapspakten med Mahmood Ahmad. Disse forlot til slutt Qadian og flyttet til Lahore, noe som førte til en fullstendig løsrivelse og dannelsen av Lahore Ahmadiyya Movement. Selv om det har blitt hevdet at personlighetskonflikter mellom dissentere og Mahmood Ahmad var på grunn av sistnevntes relative ung alder, uerfarenhet og dårlig akademisk bakgrunn, var forskjeller mellom Muhammad Ali og hans tilhengere i hovedsak knyttet til forståelse av profetdømme til Mirza Ghulam Ahmad — og følgelig statusen til muslimer som ikke aksepterte ham — så vel som den formen ledelsen skulle ha innen trossamfunnet, altså kalifens autoritet kontra Anjuman (det utøvende rådet) sitt autoritet.

Om profetdømme Ahmadiyyamuslijmer er generelt enige i troen på at Mirza Ghulam Ahmad både var Den utlovede Mahdi og Messias som Muhammad hadde forutsagt å vise seg ved den siste tiden, og at hans profetiske egenskaper verken var uavhengige eller kunne skilles fra Muhammad sitt profetiske oppdrag. Muhammad Ali mente imidlertid at den type profedømme som Ghulam Ahmad beskrev med henvisning til seg selv ikke gjorde ham til en profet i den tekniske forstand av ordet som brukt i islams terminologi, den gjorde ham til intet annet enn en helgen, og at mystikere innenfor islam hadde på samme måte beskrevet liknende opplevelser av profeti og sitt forhold til Muhammad før Mirza Ghulam Ahmad.. Følgelig, i motsetning til de fleste islamske grupperingene som forventer at Jesus skal komme tilbake, stadfester Lahore Ahmadiyya det absolutte opphør av profetdømme, og mener at ingen profeter kan komme etter Muhammad, verken en som tidligere har vært, slik som Jesus, eller en ny..

I motsetning til dette mente Mahmood Ahmad at Mirza Ghulam Ahmad sitt krav på være Messias og hans rolle var kvalitativt forskjellige fra kravene til helgener i islam som gikk bort før ham. Hans status av å være profet var basert på kun en refleksjon av Muhammad uten noen ny lov, skjønt helt underordnet Muhammad, og det gjorde ham teknisk sett til en profet uavhengig av hvilket type profetdømme eller adjektiver som ble anvende for å kvalifisere den. Følgelig mener Ahmadiyya muslimsk trossamfunn at profetdømme skjenket som et resultat av perfekt lydighet og selvutslettelse i hengivenhet overfor Muhammad, er teologisk mulig, selv etter Muhammad. Det anerkjenner likevel kun advent av en slik utlovet figur som skulle vise seg ved den siste tiden. Denne skal ha vist seg i form av Ghulam Ahmad i samsvar med profetier fra diverse hellige skrifter fra forskjellige religioner. En slik profet-status, skjønt den ikke er uavhengig, er likevel teknisk klassifisert som profetdømme siden det innebærer at et individ får kunnskap om det skjulte, forutsier fremtidige hendelser og kalles en profet av Allah.

Om andre muslimer Et nært forbundet stridspunkt handlet om statusen til muslimer som ikke aksepterte Ghulam Ahmads krav. Muhammad Ali og hans støttespillere forkastet på vilkårlig grunnlag uttalelser om vantro (Kufr) knyttet til dem, og lagde et skille mellom de som var nøytrale i kontroversen og de som aktivt avviste og motarbeidet Ghulam Ahmad, eller erklærte ham som vantro eller kjetter. Førstnevnte kunne ikke på noen måte kalles vantro (kafir), mens sistnevnte bare var skyldige i å avvise et bestemt bud fra den islamske læren — nemlig det budet som gjelder å tro på Den utlovede Messias — som ville gjøre dem til fasiq (den som går bort fra den rett vei) i motsetning til vantro, altså den som har manglende tro på et grunnleggende læresetning av troen, og som ville ha ekskludert dem fra det muslimske samfunnet (Ummah). Muhammad Ali avviste ideen om å erklære hele den muslimske ummah som vantro, et begrep som ifølge ham ikke kunne gjelde vilkårlige ikke-ahmadimuslimer, noe han beskyldte Mahmood Ahmad for å gjøre.

Mahmood Ahmad på den andre siden benyttet seg av en annen type topologi av vantro — nemlig den som eksisterer utenfor islam, og ikke den som medfører utestengelse fra islam. Og basert på denne mente Mahmood Ahmad at muslimer som ikke aksepterte Mirza Ghulam Ahmad sitt krav hørte til denne kategorien av vantro, og at å forkaste ham ville til slutt medføre fornektelse av Muhammad. Mahmood Ahmad anvendte de brede konnotasjonene og bruken av det arabiske ordet kafir for å understreke at hans bruk av begrepet vantro i tilknytning til slike muslimer ikke innebar sitt demotiske betydning, men heller betegnet den doktrinære forskjellen og var ment å uttrykke at bare ahmadimuslimer var sanne muslimer. For ham var slike muslimer som ikke hadde akseptert en utpekt av Gud (ma'mur minallah) i islam, verken fornektere av Gud eller Muhammad. De var derfor fortsatt en del av det muslimske samfunnet, og var bare muslimer i den forstand at de tilhørte Muhammads ummah, og hadde slik sett rett til å bli behandlet som medlemmer av det muslimske samfunnet (mu'ashira). Men dette ifølge ham var ikke det samme som å si at de var muslimer, og ikke vantro. Han mente derfor at ikke-ahmadimuslimer kunne klassifiseres som vantro, men innenfor islams ansvarsområde og ikke i den forstand at de hadde en annen religion enn islam; og videre at Ahmadiyya muslimsk trossamfunn kunne ikke si noen dom om deres skjebne i det hinsidige og aldri proaktivt skulle uttrykke denne oppfatningen av dem.Mirza Bashir-ud-Din Mahmud Ahmad, (1935), Political Solidarity of Islam: fatwas of Kufr and their significance, Qadian: Book Depot, pp.9–10 Selv om han nektet å anerkjenne krav fra ytre krefter om at trossamfunnet skulle akseptere at begrepet kafir ikke gjaldt for ikke-ahmadimuslimer, fastholdt Mahmood Ahmad at slike muslimer ikke ble ansett som utenfor islams favn..

Om etterfølgelse