thumb|Drap på polakker av en Einsatzgruppe i Leszno i oktober 1939 thumb|Drap på jøder i Ivanhorod i Ukraina i 1942. En kvinne forsøker å beskytte barnet sitt med egen kropp før de ble skutt på kloss hold, ett av de mest kjente fotografier av Einstatzgruppenes aktiviteter.Struk, Janina (2011). Private Pictures: Soldiers' Inside View of War. I.B.Tauris. p. 77. ISBN 9781848854437. Fotografiet ble tatt fra en tysk postsending av den 16 år gamle Jerzy Tomaszewski, og vises som regel beskåret slik at bare mor og barn og den nærmeste soldaten vises. Einsatzgruppen (tysk for «innsatsgrupper») var dødsskvadroner under Schutzstaffel (SS), den paramilitære fløyen av det tyske nazistpartiet NSDAP, som sto bak systematiske massedrap under andre verdenskrig, særlig i tyskokkuperte områder og innledet holocaust. Gruppene var mobile korps underlagt Amt IV i Reichssicherheitshauptamt (RSHA). Einsatzgruppen ble i utgangspunktet satt opp med mannskap fra Sicherheitspolizei og Sicherheitsdienst. Ved Einsatzgruppen-prosessen etter krigen ble 14 ledere dømt til døden, hvorav 5 dommer fullbyrdet. Rettsoppgjøret omtales som historiens største mordsak.Birga U. Meyer (2011) The Nuremberg SS-Einsatzgruppen Trial 1945–1958. Atrocity, Law, and History, Journal of Genocide Research, 13:1-2, 183-185, DOI: 10.1080/14623528.2011.554091Earl, Hilary (2012): A judge, a prosecutor, and a mass murderer. Courtroom dynamics in the SS-Einsatzgruppen trial. I Priemel, K. C., & Stiller, A. (eds.) Reassessing the Nuremberg Military Tribunals: transitional justice, trial narratives, and historiography (Vol. 16). Berghahn Books, s.47ff.
De enkelte gruppene ble kalt Einsatzkommando, mens staben ble kalt Einsatzstab. Hver kommando var delt i Einsatztruppe. Gruppene ble til dels utvidet med polititjenestemenn og utkommanderte fra lokalbefolkningen.
Etter den tyske invasjonen av Sovjetunionen i juni 1941 ble fire Einsatz-grupper utplassert på østfronten med et mannskap på tilsammen personer og forsterket med mannskap fra politiet, særlig fra Ordnungspolizei, regulære styrker i Wehrmacht og andre enheter. De drepte rundt 1 million mennesker, hovedsakelige jøder, samt sovjetiske kommissarer, sigøynere og psykiatriske pasienter. Dette var første fase i holocaust, senere utvidet til et folkemord i hele Europa. Gruppe A, tilknyttet hærgruppe nord, var aktiv i Baltikum. Gruppe B, tilknyttet hærgruppe midte, opererte i Hviterussland og østover mot Moskva. Gruppe C, tilknyttet hærgruppe sør, i det meste av Ukraina. Gruppe D, tilknyttet 11.armé, var aktiv i Sør-Ukraina og på Krim.Dawidowicz, Lucy: The war against the Jews 1933-45 (s. 165), Penguin books 1975 Enheter fra den rumenske hæren sluttet seg til D i det sørlige Russland og vakte tyskernes misnøye med sin drapslyst og manglende tiltak for å begrave ofrene.Dawidowicz, Lucy: The war against the Jews 1933-45 (s. 459)
Innen utgangen av 1941 var over jøder av begge kjønn og alle aldre, drept i de erobrede områdene av Sovjetunionen, inkludert de baltiske landene. Ronald Headland beregnet at var drept ved utgangen av 1942. Raul Hilberg kom til et lignende tall.Goldschläger, A. (2012). The Trials of Ernst Zündel. In Holocaust Denial edited by Robert S. Wistrich. De Gruyter (pp. 109-136).
Den generelle betegnelsen Einsatzgruppe ble på tysk benyttet også om andre grupper, korps og divisjoner, for eksempel om enheter innen Organisation Todt.
Det er uklart om Einsatzgruppenes massakrer og ødeleggelser i Polen høsten 1939 var en forløper for holocaust som begynte for fullt to år senere etter invasjonen av Sovjetunionen. Ifølge den amerikanske historikeren Alexander Rossino terrorisering av jøder i Polen hadde til hensikt å fordrive jøder fra annekterte områder, en etnisk rensing av områder som skulle germaniseres.
Ifølge Rossino bidro Himmler og Heydrich ved å styre den anti-jødiske politikken i en mer brutal retning i 1939. Hitler spilte en rolle blant annet ved å gi ordre om å opprette Einsatzgruppene og ved å gi ordre om å terrorisere den jødiske befolkningen i Polen. Rossino skriver at jødeforfølgelsen drevet av Udo von Woyrsch og hans gruppe skjedde på instruks ovenfra. Ifølge Rossino var ikke overgrepene drevet av simpelt jødehat hos mannskapet og han fremholder at de mest alvorlige forbrytelsene ble begått av den Einsatzgruppen som hadde fått ordrer om opptre brutalt og hensynsløst.
Bakgrunn Einsatzgruppen, fullstendig tysk navn: Einsatzgruppen der Sicherheitspolizei und des SD, lå under SS som mobile formasjoner, brukt til likvideringer i okkuperte områder, og var etter invasjonen av Polen underlagt Amt IV i (RSHA). Opprinnelig besto Einsatzgruppen i Polen av rundt 2 000 mann.
De første gruppene ble satt inn under Anschluss (den tyske innmarsjen i Østerrike i 1938) og invasjonen i Tsjekkoslovakia samme år. Deres oppgave var da å sikre viktige dokumenter og å eliminere personer som kunne skape motstand. De sørget også for at lokale nasjonalsosialister (nazister) ble plassert i viktige stillinger, og for opprettelse av konsentrasjonsleirer.
Våren 1939 samt i august 1939 (straks før invasjonen) generalene Walther von Brauchitsch og Franz Halder samt andre toppledere i Wehrmacht hva han aktet å gjøre med Polen. Hitler ønsket ikke bare å slå Polen militært, han ønsket å utslette Polen (Vernichtung Polens), noe Halder selv hadde vært inne på våren 1939 og Halder antok at okkupasjonen ville gjennomføres av paramilitære enheter knyttet til nazistpartiet. De militære lederne fikk forståelsen av at invasjonen av Polen ikke ville være et konvensjonelt militært felttog. I Tyskland var det en utbredt forestilling at Polen var en illegitim stat skapt av Versailles-traktaten.
Okkupasjonen av Polen
thumb|left|upright=0.7|SS-offiser Udo von Woyrsch ledet en gruppe som drev tilfeldige massehenrettelser av jøder og andre sivile i Polen. Einsatzgruppene satt inn i Polen hadde til oppdrag bekjempe væpnet motstand mot okkupasjonen. Samtidig var dette ledd i et ideologisk program kalt Operasjon Tannenberg (Unternehmen Tannenberg). Det var Hitler som beordret tiltaket og ble organisert av Reinhard Heydrich og hans medarbeider Werner Best. Målet med Tannenberg var å fjerne Polens elite og intellektuelle sjikt, noe som ville legge grunnlag for omorganisering av det okkuperte området etter politiske og etniske linjer. Terrorisering og fordriving av jødene og fjerning av det ledende sjikt i Polen var et ledd i germanisering av de okkuperte områdene. Hitler trakk opp hovedlinjene for dette mens Himmler og Heydrich omsatte Hitlers ideer i praktisk politikk.
I 1939 ble Einsatzgruppen omorganisert under det nyopprettede RSHA, og Reinhard Heydrich utstedte 21. september 1939 direktiv til dem angående jødene i okkuperte områder. Heydrich anbefalte at jøder i store byer skulle konsentreres i gettoer, og at det skulle etableres et Judenrat («jøderåd») bestående av rabbinere og andre av lokalsamfunnets ledende skikkelser. Erwin Lahousen i Abwehr rapporterte kritikk mot en enhet ledet av SS-offiser Udo von Woyrsch, for vilkårlige massehenrettelser. Einsatzgruppen møtte særlig motstand fra Wehrmacht som hadde sitt eget militærpoliti i felten, og ikke tolererte innblanding eller konkurranse fra andre enheter. Wehrmachts ledelse var frustrert over at de ikke klarte å kontrollere SS og politi i de erobrede områdene.
Etter invasjonen av Polen ble det brukt for å likvidere polakker som kunne organisere motstand. Det var mobile enheter som besto av uniformert mannskap fra SD, Gestapo, kriminalpolitiet og det vanlige politiet. De fulgte like bak den fremrykkende hæren og sikret seg dokumenter og satte opp lister over personer eller organisasjoner som kunne være fiendtlig innstilt. Enhetene hadde også fullmakt til å «fjerne», det vil si drepe, slike personer. Einsatzgruppenes virke i Polen medvirket til at RSHA ble etablert i slutten av september.
I de erobrede områdene bak de regulære hærstyrkene gikk fem (senere syv) Einsatzgrupper til verks. Disse «innsatsenhetene» fra SS var underlagt Heydrich og hadde til oppgave å eliminere fiender av okkupasjonsmakten og skyte gisler som gjengjeldelse i tilfelle aksjoner mot okkupasjonen. Enhetene samlet opp politisk «uønskede» polakker (i landets elite) som ble henrettet på stedet eller satt i konsentrasjonsleir. Einsatzgruppene i Polen besto av tilsammen rundt 2000 mann fra Sipo, kriminalpolitiet og Gestapo under Heydrichs ledelse og underlagt RSHA.Matthäus, J., Böhler, J., & Mallmann, K. M. (2014). War, pacification, and mass murder, 1939: the Einsatzgruppen in Poland. Rowman & Littlefield (i samarbeid med United States Holocaust Memorial Museum og med Deutsches Historisches Institut Warschau og Universität Stuttgart). Enhetene ble etablert i forbindelse med planleggingen av invasjonen og skulle i nært samarbeid med Wehrmacht pasifisere de okkuperte områdene. Einsatzgruppene i Polen telegraferte regelmessig til rapporter til et eget kontor hos SD-Hauptamt/RSHA, Sonderreferat Tannenberg, under ledelse av Werner Best. Sammenfatninger utarbeidet i RSHA i Berlin utelot detaljer om massakrer og skjulte hva som var Einsatzgruppenes egentlige formål.
Einsatzgruppenes virke i Polen høsten 1939 for en stor del ledd i Unternehmen Tannenberg («operasjon Tannenberg») med det mål å svekke motstandsviljen og -evnen i den polske befolkning blant annet ved å myrde deres ledere og potensielle ledere. Operasjonen ble beordret av Hitler og organisert av Reinhard Heydrich og hans assistent Werner Best. Hver gruppeleder hadde kopi av liste over spesielt etterlyste personer, Sonderfahndungsbuch, en liste utarbeidet av SD og Gestapo i årene før invasjonen. Listen omfattet ledende politikere, ledende personer i den katolske kirke, adelige og personer som i 1919-1921 hadde medvirket i det polske opprøret i det østlige Øvre Schlesien. Listen inkluderte navn på politisk aktive polske jøder og disse skulle likvideres straks de ble anholdt.
I forbindelse med sin kritikk av militærdomstolene konkluderte Heydrich tidlig i september: Vi vil spare småfolk, men aristokrati, prester og jøder må drepes.Matthäus, J., Böhler, J., & Mallmann, K. M. (2014). War, pacification, and mass murder, 1939: the Einsatzgruppen in Poland. Rowman & Littlefield (i samarbeid med United States Holocaust Memorial Museum og med Deutsches Historisches Institut Warschau og Universität Stuttgart). I tillegg ble intelligensiaen et mål for utrenskning. Hærens generaler ikke ha blitt informert om SS' utvidete virksomhet, men aksepterte Himmlers innblanding fordi han ble støttet av Hitler, og aktiviteten bidro til å pasifisere det okkuperte området. Heydrich hadde lykkes med å gjøre Einsatzgruppen nokså uavhengige av Wehrmacht, men de kunne likevel møte motstand fra hæren når de militære opplevde å få sin autoritet undergravd.Matthäus, J., Böhler, J., & Mallmann, K. M. (2014). War, pacification, and mass murder, 1939: the Einsatzgruppen in Poland. Rowman & Littlefield (i samarbeid med United States Holocaust Memorial Museum og med Deutsches Historisches Institut Warschau og Universität Stuttgart).
Tidlig i felttoget ble etnisk tyske innbyggere angrepet av etnisk polakker, og rundt ble drept, slik som rundt 100 etniske tyskere i byen Bromberg (polsk: Bydgoszcz). Dette ga SS et påskudd til brutalitet mot polakker, og Heydrich og Himmler mente at Einsatzgruppenes mandat og fullmakter burde utvides. Himmler ga 10. september Einsatzgruppe IV ordre om å henrette 500 gisler (mest intellektuelle og kommunister) i Bromberg. I alt innbyggere av Bromberg ble henrettet 5.–12. september inkludert 50 skoleelever. Hæren henrettet i tillegg 50 sivile (prester, lærere og offentlige tjenestemenn).
Himmler og Heydrich reiste på inspeksjon i det vestlige Polen i første del av september, noe som ført til mer ytterliggående tiltak fra Einsatzgruppene. Heydrich instruerte 11. september Bruno Streckenbach og Obergruppenführer Udo von Woyrsch (som ledet hver sin gruppe) om at kraftigst mulige tiltak måtte brukes mot opprørere.