Njinga Mbandi, også skrevet Nzinga Mbandi, (1582–1663), er en av de mest kjente og kontroversielle historiske skikkelsene i Sentral-Afrika på 1600-tallet. Hun var dronning over mbundu-kongedømmene Ndongo (1624–1663) og Matamba (1631–1663). Begge lå i den nordligste delen av dagens Angola. Njinga var etterkommer i direkte linje fra den første kjente kongen over Ndongo. Hun sies å ha kommet til makten gjennom en kombinasjon av militært mot, manipulasjon i religiøse saker og god politisk teft.

Hun sto imot portugisiske kolonimakter, både med våpen og religiøst diplomati, og innførte kristendom i kongedømmet. Pave Alexander VII anerkjente henne i 1660 som en kristen hersker.

I Angola omtales hun som en nasjonalhelt og kalles Angolas mor. Blant landsmenn fra Ndongo og Matamba som ble tatt til fange av portugiserne og solgt som slaver i Amerika levde historiene om Njingas bragder, men blant samtidige europeere hadde hun rykte som en usivilisert barbar og en degenerert kvinne. Hun er også omtalt i flere senere bøker som en grusom kriger, en kvinne styrt av sine seksuelle begjær, en kannibal som ikke skydde noe for å få – og beholde – makt.

Historikeren Linda M. Heywood, som skrev den første omfattende engelske biografien over Njinga i 2017, advarer mot å se på henne som enten en folkehelt eller en tyrann. Hun var en komplisert kvinne som kunne måle seg med både Katarina den store av Russland og Elizabeth 1 av England når det gjaldt regjeringstid, politisk list og militær dyktighet, en hersker som brukte kultur, diplomati, religion og krig for å sikre sitt tvilling-kongedømme Ndongo–Matamba.

UNESCO har innlemmet Njinga i sin oversikt over betydningsfulle kvinner i afrikansk historie.

Njingas navn og titler Njingas navn er skrevet på flere ulike måter i både engelske og portugisiske kilder: Njinga, Nzinga, Jinga, Ginga, Singa, Zhinga Pande, Ann Zingha og Njinga Oande. Da hun overtok tronen etter sin bror, insisterte hun på at både hennes eget folk og portugiserne i landet skulle kalle henne Ngola Kiluanje (norsk: dronning av Angola). Ngola betyr hersker på kimbundu, bantu-språket som var hennes morsmål.

Da hun ble døpt til kristendommen i 1622, tok hun døpenavnet Ana de Sousa.

I førtiårsalderen ble hun valgt til hersker over en stor gruppe imbangala-krigere, og tok tittelen og navnet Ngola Njinga Ngombe e Nga (norsk: dronning Njinga, våpenmester og stor kriger).Heywood (2017), s. 124

I 1650-årene hadde hun en omfattende korrespondanse med portugisiske myndigheter, tjenestemenn i Vatikanet – og paven. Hun sluttet da å bruke imbangala-tittelen og kalte seg dronning Njinga Anna, en kombinasjon av hennes opprinnelige navn Njinga og navnet hun tok i den katolske dåpen i 1622, Ana eller Anna.Heywood (2017), s. 226

Bakgrunn og oppvekst (1583–1617) miniatyr|Kart fra 1600-tallet som viser flere av stedene som er omtalt i denne artikkelen Kongedømmet Ndongo, i den nordvestlige delen av dagens Angola, ble, ifølge tradisjonen, grunnlagt noe før 1515. Den første ngolanavnet Angola kommer fra ordet ngola. Heywood (2017), s. 8 (norsk: konge) som finnes i historiske skrifter, var Kiluanje kia Samba, som regjerte fra omtrent 1515 til 1556. I denne perioden var Ndongo en vasallstat under det større nabolandet i nord, Kongoriket. Kiluanje kia Samba var en fredsæl konge i et land med politiske intriger og kriger. Han styrket sin makt ved at han klarte å opprettholde intern fred, samtidig med at han utvidet landets grenser ved å vinne kriger mot flere nabostater. I 1556, det siste året han regjerte, brøt det ut krig mellom Kongoriket og Ndongo, og Ndongo klarte å bryte ut og bli en uavhengig stat.

Kiluanje kia Sambas etterfølgere fulgte hans måte å regjere på. Njinga var ifølge flere kilder etterkommer i direkte linje fra denne kongen. Hennes far var Mbande, som ble konge over Ndongo i 1592, ti år etter at hun ble født, og hennes mor var Kengela ka Nkombe, farens yndlingskonkubine.Thériault (2019)

En legende sier at Njinga ble født med navlestrengen rundt halsen, og ifølge mbundu-tradisjonen ville et barn som var født slik, få et bemerkelsesverdig liv. Måten et barn ble født på, bestemte hennes karakter som voksen. Faren ga henne navnet Njinga, fra et kimbundu-ord som betyr å vikle, vri, snu.Heywood (2017), s. 57

Hun ble regnet som bedre enn søsknene i mot og intellekt og var farens yndling. Hun fikk en helt annen opplæring enn det som var vanlig for jenter. Hun fikk blant annet militærtrening og deltok i offisielle plikter og rituelle handlinger, som var svært viktige i landets kultur.

Portugisiske misjonærer og erobrere Portugiserne kom til Sentral-Afrika allerede på 1400-tallet. De ankom Kongoriket i 1482, og etablerte seg raskt som slavehandlere der. Den kongolesiske kongen ville beskytte sine egne innbyggere, og sørget for å forsyne portugiserne med krigsfanger fra de mange krigene med naborikene, som Ndongo.

Portugiserne hadde periodevis kontakt med Ndongo fra rundt 1520. I mai 1560 kom jesuitt-misjonærer fra Portugal og slo seg ned i Luanda-området ved kysten. De drev i hovedsak misjon og handel. Njinga skal ha lært å snakke, lese og skrive portugisisk av misjonærene.

I 1571 beordret den 17-årige kong Sebastian av Portugal at Ndongo skulle erobres og underlegges Portugal. I 1575 ankom derfor en portugisisk armada, ledet av Paolo Dias de Novais. Armadaen besto av ni skip med 700 soldater og fire jesuittprester.Heywood (2017), s. 24–26 Det var også rundt 100 nybyggere med på skipene. De etablerte en bosetning i Luanda-området. Dias de Novais kalte bosetningen São Paulo de Luanda. Dette ble etter hvert hovedstaden i det området portugiserne erobret. Byen ble også det sentrale utskipingsstedet for slavetransporten, som i hovedsak gikk til portugisiske og spanske kolonier i Brasil. Den første tiden drev portugiserne handel med ngola Kilombo kia Kasenda i Ngondo, men etter kort tid ble forholdet fiendtlig. Kilombo kia Kasenda mistenkte at portugiserne egentlig var kommet for å erobre kongedømmet hans, så han arresterte og drepte flere portugisere. Han konfiskerte også varene og slavene deres. Mistanken var begrunnet. Dias de Novais hadde gjennomført flere militære aksjoner og erobret områder langs kysten og et stykke inn i landet.

De første 40 årene klarte portugiserne å underlegge seg mer land, men kom seg ikke lenger enn til slettene ved kysten og den nedre delen av Kwanzaelven. Dette endret seg i perioden 1612–1622. Da vervet den portugisiske guvernøren i Luanda en bande av de nomadiske, krigerske imbangala-krigerne. De hadde lenge ønsket makt over Ndongo, og portugiserne ønsket å destabilisere landet og ta som slaver de som rømte når imbangalaene invaderte. Njingas far, kongen, forsøkte med diplomati, forhandlinger og åpen kamp, men motstanderne var for mektige. Mange av de regionale Ndongo-høvdingene gikk dessuten over på portugisernes side. Mbundu-staten nærmet seg kollaps.Miller (1975), s. 206–207

I 1617 døde ngolaen under uklare omstendigheter. Noen kilder sier han ble myrdet av sine egne menn. På dette tidspunktet var Ndongo, som hadde vært det nest største riket i Sentral-Afrika etter Kongo, redusert til en liten del av det territoriet kongen hadde arvet fra sin far.

Ngola Mbandes regjeringstid (1617–1624) Da Njingas eldre bror Mbande skulle overta tronen etter faren, ville han sikre seg mot konkurranse. Han drepte derfor en halvbror som var høyere på rangstigen enn ham selv. Halvbroren var sønn av en av farens koner, mens Mbande var sønn av en av hans konkubiner. Mbande drepte også halvbrorens familie. Deretter myrdet han Njingas nyfødte sønn, hennes første og eneste barn, som hun hadde fått med en av sine mange mannlige konkubiner.Heywood (2017), s. 45 Han beordret også sterilisering av Njinga og søstrene, Kambu og Funji. Ettersom de ikke var i stand til å føde nye arvinger, lot han dem leve, men etter dette ville ikke Njinga lenger leve i sin brors kongedømme. Hun slo seg ned i Matamba, et kongedømme øst for Ndongo.

Uenighetene og kampene mot portugiserne fortsatte, og i 1621 var ngola Mbande presset av portugiserne på flere områder. Det var voldsomheter, økning i slavehandelen og kidnapping av høytstående medlemmer av kongefamilien.miniatyr|Dronning Njinga i forhandlinger med den portugisiske guvernøren (1622)

Njinga som diplomat I 1622 ble ngola Mbande invitert til Luanda av den nye portugisiske guvernøren, João Correia de Sousa, for å prøve å komme frem til en fredsavtale. Mbande ba sin søster Njinga representere ham i møtet med guvernøren. Hun aksepterte og ankom Luanda med et stort følge. En historie som har levd videre fra dette møtet, er at guvernøren prøvde å ydmyke henne ved selv å sitte på en stol dekket med gullbrodert fløyel, mens hans tjenere la ut tepper på gulvet der mbundu-gjestene skulle sitte under audiensen. Njinga nektet å la seg fornedre på denne måten. Hun signaliserte til en av sine kvinnelige ledsagere, som straks gikk ned på alle fire og dermed fungerte som en menneskelig stol for sin herskerinne, gjennom et flere timer langt møte.

Njinga var en dyktig diplomat, hun smigret portugiserne og etterkom flere av deres krav og anmodninger. Hun lovet at hennes bror skulle slutte med militære operasjoner, forutsatt at portugiserne gjorde det samme. Det eneste området der hun var ubøyelig, var når det gjaldt guvernørens krav om at ngola Mbande skulle betale en årlig skatt til den portugisiske kongen. Dette ville ha vært rimelig hvis Ndongo hadde vært en vasallstat under Portugal, men hennes bror var en eneveldig konge, ikke en vasall.miniatyr|Njinga døpes i 1622

Konvertering til katolisismen Guvernøren var skeptisk til om ngola Mbande virkelig ønsket fred. Njinga svarte at hvis portugiserne godtok hennes brors betingelser, skulle hun studere den kristne katekismen og la seg døpe til kristendommen. Portugiserne hadde gitt inntrykk av at de invaderte Afrika for å drive handel og frelse sjeler. Her var en kongelig sjel å frelse. Njinga spurte om den var mindre verdt enn en årlig skatt. Portugiserne hadde ikke noe annet valg enn – tilsynelatende – å godta Njingas vilkår.

Njinga studerte sin nye religion med entusiasme, lot seg døpe og tok navnet Ana de Sousa etter sin gudmor Ana da Silva og guvernør de Sousa. De portugisiske representantene fikk stor respekt for henne, og reisen til Luanda var en diplomatisk suksess. Da hun forlot byen, hadde hun sikret et løfte om en fredsavtale, og lovet å overtale sin bror til å beordre folket til å konvertere til kristendommen. Hun gjorde imidlertid det motsatte. På denne tiden var kongen blitt drevet ut av hovedstaden Kabasa av en gruppe imbangalaer, og portugiserne ville ikke sette fredsavtalen ut i livet så lenge kongen var i eksil og udøpt. Dette førte til at Njinga overtalte broren til ikke å la seg døpe. Det ville være ydmykende for ham å underkaste seg en utenlandsk makt og deres religion, og det ville være et svik mot deres egne skikker.

Ngola Mbande døde våren 1624, etter å ha tatt inn gift. Han var blitt dypt deprimert etter at han forsto at portugiserne ikke hadde til hensikt å holde sin del av avtalen, og noen kilder sier han begikk selvmord, andre at han ble forgiftet. Den portugisiske soldaten og historikeren António de Cadornega som levde i Luanda på 1600-tallet, skrev i sin História geral das guerras angolanas at Njinga hadde «hjulpet ham å dø ved hjelp av en forgiftet drikk».Heywood (2017), s. 54–55

Dronning og erobrer (1624–1656) Ngola Mbande hadde gitt uttrykk for at Njinga skulle regjere etter hans død, så hun overtok alle rituelle gjenstander og symboler tilknyttet Ndongos kongemakt, både for å kunne kommunisere med sin brors ånd og for å synliggjøre sin dronningverdighet.Heywood (2017), s. 65 Ifølge enkelte kilder skulle hun bare fungere som regent til nevøen var voksen nok til å overta tronen.