Religion er en fellesbetegnelse for ulike trosforestillinger og kulturelle handlinger som forutsetter at virkeligheten omfatter mer enn den fysiske, målbare verden. Religioner presenterer gjerne svar på menneskers eksistensielle undring, og innebærer som oftest en overbevisning om at det finnes én eller flere guder (monoteistiske og polyteistiske religioner) eller andre overnaturlige vesener. Dette skiller religion fra livssyn som ikke nødvendigvis innebærer en tro på noe ikke-fysisk.
thumb|Religiøse symboler. Øverst fra venstre: kristendom (gresk kors), jødedom (davidstjerne), hinduisme (om), bahai (nitakket stjerne). Nest øverst: islam (halvmåne), førkristne religioner (solkors), kinesiske religioner, særlig taoisme (yin og yang), shinto (torii). Nest nederst: buddhisme (dharmachakra), sikhisme (khanda), jainisme (svastika), jain (ahimsa-symbolet). Nederst: ayyavazhi (flamme på lotus), wicca (Diane de Poitiers' emblem), kristendom (mantuansk kors), polsk naturreligion/slavisk nypaganisme (ręce boga, «guds hender», slavisk kors).
Religion og religiøsitet er menneskers forhold til det hellige, spirituelle og guddommelige, og de troende kan kommunisere med åndsmaktene gjennom bønn, offer eller riter. Myter, fortellinger og symboler er også vanlig i religion. Gudsdyrkelsen er ofte organisert i grupper og samfunn, og tradisjoner spiller stor rolle.
I 2017 oppga anslagsvis 84 prosent av jordas 7 milliarder at de var tilknyttet en religion. Av de store verdensreligionene hadde kristendommen 2,2 milliarder tilhengere, islam 1,6 milliarder, hinduismen 1 milliard og buddhismen 500 millioner. 1,1 milliarder hadde «ingen religiøs identitet».
Forskning på religion kalles religionsvitenskap. Selv om det er vanlig å skille mellom religion og magi, tro og overtro, er det kvalitative likheter. Mens deister og teister tror på guder, tror ateister ikke på noen av dem. Agnostikere fremhever at ingen har sikker kunnskap om guder og det oversanselige.
Etymologi Begrepet «religion» er overtatt fra det latin «religionem» («respekt for det hellige, aktelse for gudene») via anglo-frisisk «religiun» og oldfransk, hvor den nåværende formen «religion» betød «religiøst fellesskap.» Den nåværende betydningen kan spores tilbake til 1530-tallet.
Religio hadde flere betydninger på latin: 'Gudsfrykt', 'fromhet', 'hellighet', men også hensikt, betenkelighet, skruppel, plikt, samvittighetsfullhet eller overtro. De tidligste skriftkildene for bruken av begrepet finnes i Plautus' komedier (ca. 250–184 f.kr.) og hos Cato den eldre (234–149 f.kr.). Axel Bergmann: Die ‚Grundbedeutung‘ des lateinischen Wortes Religion. Marburg 1998, S. 13–23. Hos Cicero (106-43 f.Kr.) stammer religio fra relegere, med den bokstavelige betydningen «gjenopplese, gjensamle, gjenutvikle», men forstått som «'overveiende, med omhu». Cicero benyttet her begrepet med tanke på tempelkulten, hvor det ble utvist en nøye aktsomhet. Slik religio – den samvittighetsfulle overholdelse av overleverte regler – satte han opp mot superstitio – etter den opprinnelige betydningen av ekstase – som en overdreven form for religiøsitet, eksempelvis det å be eller ofre i dagevis.Cicero, De natura deorum 2.72 og Bergmann S.45–49.
I det 4. århundre oppga den kristne apologeten Lactantius en annen etymologisk opprinnelse for religio, nemlig i religare med den bokstavelige betydningen «å binde seg til» i betydningen at «trosbåndet» binder den troende til Gud. Dette var også en polemikk mot Ciceros skille mellom religio og superstitio.Lactantius, Divinae institutiones 4, 28. Se også Bergmann S. 48–50.
Begrepet religio, alternativt religiosus, ble brukt om middelalderens kirkeordner. Betydningen er bevart i den romersk-katolske kirkes kirkerett. I middelalderen og i den tidlige moderne tid kunne de troendes fellesskap bli beskrevet gjennom begrepene – (latin) fides - «tro» – (latin) lex – «lov» og – (latin) secta – «retning, parti». Religion kom til at bety en lære som, alt etter overbevisning, kunne holdes for falsk eller sann. Først etter reformasjonen, og spesielt i opplysningstiden kom en mer abstrakt betydning til, i likhet med de nåtidige utlegninger av religions-begrepet.
I de fleste ikke-europeiske språk fantes ikke noen presis oversettelse av ordet religion før det 19. århundre.
Definisjon av religion
Det finnes ingen enighet blant forskere om hvordan begrepet religion skal defineres. De fleste definisjoner er enten for snevre, slik at noen religioner faller utenfor definisjonen (for eksempel: «religion er kommunikasjon med overnaturlige vesener.»)Gilhus & Mikaelsson: Hva er religion, s. 11. Universitetsforlaget, Oslo 2007– eller definisjonene er for brede slik at forhold som ikke naturlig regnes som religion blir inkludert. De fleste definisjoner av religion faller i to hovedgrupper: Substansielle definisjoner og funksjonelle definisjoner.
Substansielle definisjoner Substansielle definisjoner søker å beskrive religionenes felles innhold ut fra deres innhold (substans). Da tar man utgangspunkt i menneskers tro på bestemte fenomener som går ut over det hverdagslige.Furseth & Repstad: Innføring i religionssosiologi, s. 28. Universitetsforlaget, Oslo 2003 Eksempler på slike fenomener kan være troen på en gud, på ånder eller på magi.
Funksjonelle definisjoner Funksjonelle definisjoner prøver å beskrive religion ut fra hva den gjør med mennesker og/eller samfunn.Furseth & Repstad, s. 33 Eksempler på slike funksjoner kan være at religion skaper mening og identitet for det enkelte menneske, gjennom å gi svar på hva som er meningen med livet, hvorfor mennesket er til, og hva som skjer etter døden.
Andre funksjonelle definisjoner fokuserer på at religion først og fremst har en sosial funksjon gjennom å skape et felles verdigrunnlag for en nasjon eller en annen type sosial gruppe. Eksempler på dette er kristendommens rolle i Europa i middelalderen, og indianske kulter knyttet til totem. Den islamske republikken Iran er et moderne eksempel. Men religion er også en viktig identitetsskaper for mindre grupper av mennesker. Oppblomstringen av religiøsitet i enkelte grupper av innvandrere kan delvis forklares ved dette sosiale aspektet av religion.Knut A Jacobsen (red). Verdensreligioner i Norge, s. 19. 2.utgave. Universitetsforlaget, Oslo 2006
Religionens dimensjoner
Religionsforskere skiller mellom ulike uttrykk (dimensjoner) for det religiøse livet. En av de mest kjente definisjonene er gitt av Ninian Smart, som sier at enhver religion er kjennetegnet av 7 ulike dimensjoner:Furseth & Repstad, s. 38 Doktriner (dvs. hva folk tror på) Myter (knyttet til den enkelte religionen) Etikk Ritualer Erfaring Estetikk Sosial dimensjon
Religiøsitet
Begrepet religion beskriver en mer eller mindre fast definert, organisert utøvelse og/eller troslære knyttet til eksistensielle spørsmål. Men i dag anser stadig flere mennesker seg som religiøse eller åndelige, men uten å ha noen tilknytning til en bestemt religion. Dette har blitt beskrevet som «religion smurt tynt utover».Alver, Gilhus, Mikaelsson, Selberg: Myte, magi og mirakel. s.8. Pax Forlag, Oslo 1999
Den rumenske religionsforskeren Mircea Eliade hevder at så godt som alle mennesker er religiøse – selv de som hevder at de ikke er det.Eliade: Det hellige og det profane. s.90. 3.utg. Gyldendal Akademisk, Oslo 2008 Han omtaler derfor mennesket som homo religiosus – «det religiøse mennesket».Eliade s.10
Guder og gudsbegrep
Sentralt i de fleste større religioner er troen på en eller flere guder eller høyere makter. Unntaket her er buddhismen, der Læren (det vil si Buddhas lære om de fire edle sannhetene og den åttefoldige veien som skal lede til et mer tilfredsstillende liv og på lang sikt, etter mange liv, Nirvana) utgjør den åndelige kjernen. Rendyrket buddhisme erkjenner ikke noe overnaturlig vesen, men det er ikke uvanlig i østre Asia, der buddhismen er mest utbredt, at mennesker er tilhengere av flere religioner og dermed involverer en eller flere guder i sin tro. Mange buddhister praktiserer religiøse ritualer som er konsistente med tro på en gud. Taoisme og jainisme holder heller ikke en gud som det helligste i sine respektive trosoppfatninger.
Polyteisme thumb|280px|Guder i den polyteistiske egyptiske religionen.
Kjennetegnende for de tidligste historiske religionene er polyteisme og antropomorfe guder, det vil si at gudene var mer eller mindre menneskelignende. Forestillingene om disse guder har blitt bevart litterært i epos som Iliaden og Mahabharata, i kunstnerisk form som gravmalerier og statuer. Polyteistisk praksis blir polemisk skildret i jødiske og kristne skrifter. I de egyptiske, indianske, indiske og greske religionene forekom dessuten dyreguder og dyrelignende guder, som Pan og Ganesha.
I polyteistiske religioner har guder gjerne ulike virkeområder som tilsvarer verdslige forhold, som avlinger, kjærlighet, fruktbarhet med mer. Gudene er ofte hierarkisk ordnet.
Den germanske eller nordiske religionen åsatru er et annet eksempel på et polyteistisk religiøst system.
Greske religion ble også preget av dyrkingen av helter, som var mennesker med overnaturlige styrker, og som inntok en mellomstilling mellom guder og mennesker.
I blant annet indianske, afrikanske og østasiatiske religioner forekommer en tro på Ånder som ikke har noe kjent motsvar i de kulturene som er nevnt over. Det abstrakte gudsbegrepet som forekommer innen nyåndelige bevegelser er et resultat av sammenført tankegods fra buddhismen og vestlige religioner. Historisk tilsvarer dette den hinduistiske panteismen som vesten kom i kontakt med under hellenismen.
Utbredt over verden er også forfedredyrking, blant annet i Japan, hvor landets ledere dyrkes. den romerske keiser Augustus lot seg utrope til gud (divus); et herskersyn som forekom også i Egypt.
Monoteisme miniatyr|280px|Den kristne monoteistiske guden i kunstneren Michelangelos tolkning.
Monoteisme er kjent fra blant annet zoroastrismen samt fra jødedommen og de religionene som har utviklet seg fra den; de såkalte abrahamittiske religionene. Gudsbegrepet i disse religionene er antropomorft: mennesket er skapt i gudens bilde, hvilket omvendt gir at den ene allmektige guden er lik menneskene. Også den abrahamittiske gudens engler er i fysisk henseende menneskelignende.
Deisme
Deisme er, i motsetning til teisme, troen på at den høyere makten er avleggs og uoppnåelig og ikke griper inn i verdslige anliggender. Pandeisme er en kombinasjon av deisme og panteisme.
Ateisme
Ateisme (ikkegudstro) betegner oppfatninger der troen på at guder og andre overnaturlige vesen fins ikke er til stede. Ateisme innbefatter ofte, men ikke nødvendigvis, et aktivt avstandstagende fra religiøs tro og kult, noe som betraktes som overtro. Ateisme kan også være en beskrivende term for et religiøst eller filosofisk system som mangler en egentlig gudsforestilling, for eksempel visse former for buddhisme.
Agnostisismen utelukker ikke muligheten av at mektige vesen kan eksistere, men mener at det til dags dato ikke er hverken behov for dem eller bevis for deres eksistens.
Ulike religioner thumb|450px|Dominerende religioner i verdens land (klikk på kartet for å se en større utgave)
Fem av verdens religioner er så omfattende at de kalles verdensreligioner. Disse er utbredt i store deler av verden og omfatter hver for seg flere hundre millioner mennesker. De tre store verdensreligionene med utspring i Midtøsten, kristendom, jødedom, islam er monoteistiske. De to store religionene fra Sør-Asia hinduisme og buddhisme er basert på helt andre forestillinger om verden.Jacobsen s.10
Andre religioner som har en betydelig tilhengerskare er sikhisme, shintōisme, bahai og jainisme. Ulike former for animisme og sjamanisme er fortsatt utbredt i noen verdensdeler, mens nyere religioner som ofte kategoriseres som New Age har et stort og voksende antall tilhengere.